Nå har jeg brukt litt tid på å se gjennom forskningsgrunnlaget bak Cereno og VPA. Ettersom jeg har null erfaringer med patenter har jeg valgt å kunne fokusere på forskningsgrunnlaget bak VPA/CS-1.
Ettersom Cereno utvikler et legemiddel mot blodpropp vil regulatorisk/kommersiell suksess være avhengig av at CS-1 har like god forebyggende effekt som dagens terapier, samt like god eller bedre sikkerhetsprofil. Dette er viktig og ha i bakhodet når man prøver å vurdere forskningsgrunnlaget.
For det første: Nok en gang feiltolker du studien @Montebello. Måten du tolker studien på vitner en manglende forståelse for fagfeltet. Se bare konklusjon forfatterne selv kommer med på bakgrunn av studien:
Dette er langt fra det samme som at: «Den positive effekten av valproinsyre for å redusere risikoen for blodpropp er godt dokumentert fra retrospektive studier».
Jeg har også kjapt sett over andre studier som har sett på det samme eller lignende problemstillinger
Selskapet selv har trukket frem to retrospektive epidemiologiske studier som de mener underbygger den forebyggende effekten til valproinsyre (en av disse er studien du har trukket frem). Her er det viktig å huske på at retrospektive epidemiologiske studier ikke er egnet til å påvise verken effekt eller kausalitet.
-
Olesen, J. B., Hansen, P. R., Abildstrøm, S. Z., Andersson, C., Weeke, P., Schmiegelow, M., Erdal, J., Torp-Pedersen, C. and Gislason, G. H. (2011), Valproate attenuates the risk of myocardial infarction in patients with epilepsy: a nationwide cohort study. Pharmacoepidem. Drug Safe., 20: 146–153. doi:10.1002/pds.2073
-
Dregan, A., Charlton, J., Wolfe, C. D. A., Gulliford, M. C. and Markus, H. S. (2014), Is Sodium Valproate, an HDAC inhibitor, associated with reduced risk of stroke and myocardial infarction? A nested case–control study. Pharmacoepidemiol Drug Saf, 23: 759–767. doi:10.1002/pds.3651
Den første studien som trekkes frem gjennomført av Olesen et al. kom fram til følgende:
-
The two cohorts comprised 53 086 and 102 003 individuals, respectively. In the first cohort, the risk of MI was decreased (HR 0.75, 95% confidence interval 0.59−0.97) while the risk of all-cause death was increased (HR 2.11, 95% confidence interval 1.95−2.28), compared to the controls. In the second cohort, the risk of MI was decreased (HR 0.62, 95% confidence interval 0.53−0.73) while the risk of all-cause death was similar to the controls (HR 1.02, 95% confidence interval 0.97−1.07).
-
Her er det viktige å understreke at studiene ikke har tatt hensyn til såkalte «confounders», som for eksempel BMI, røyking, kardiovaskulær sykdom i familie, diett osv. Dette er en svakhet ved studien og dras også frem som en svakhet av forfatterne selve. Vi vet derfor ikke hvordan disse viktige prognostiske faktorene har påvirker resultatet.
Den andre studien det vises til fra Dregan et al konkluderte følgende:
-
Sodium valproate exposure was associated with lower risk of MI, but not ischemic stroke. However, longer exposure to SV was associated with lower odds of stroke, but this might be explained by survivor bias.
-
Jeg har vanskelig å se hvordan denne studien påviser en klar assosiasjon mellom VPA og nedsatt risiko for slag eller hjerteinfarkt, og den trekkes også fram i en annen artikkel som et eksempel på at man ikke har klart å demonstrere en assosiasjon mellom VPA og nedsatt risiko for slag eller hjerteinfarkt (Martinez de Lizarrondo S, Gauberti M, Vivien D. Valproic acid: a relevant thromboprophylactic strategy? J Thromb Haemost 2016; 14: 2493–5). For øvrig kommer jeg tilbake til denne artikkelen også.
Jeg fant også to andre lignende studier, som Cereno ikke har trukket frem på sine nettsider:
-
Olesen, J. B., Abildstrøm, S. Z., Erdal, J., Gislason, G. H., Weeke, P., Andersson, C., Torp-Pedersen, C. and Hansen, P. R. (2011), Effects of epilepsy and selected antiepileptic drugs on risk of myocardial infarction, stroke, and death in patients with or without previous stroke: a nationwide cohort study. Pharmacoepidem. Drug Safe., 20: 964–971. doi: 10.1002/pds.2186
-
Hsieh, C.-Y., Lai, E. C.-C., Yang, Y.-H. K. and Lin, S.-J. (2013), Comparative stroke risk of antiepileptic drugs in patients with epilepsy. Epilepsia, 54: 172–180. doi:10.1111/j.1528-1167.2012.03693.x
Den første studien av Olesen et al. kom fram til følgende:
-
“Finally, we performed a Cox regression analysis on the total Danish population. Compared with a reference population that did not use an AED at baseline and did not have epilepsy, we evaluated the risk associated with epilepsy and specific baseline AED treatment. Epilepsy and treatment with carbamazepine was associated with increased risk of MI (HR, 1.17; 95%CI, 1.05–1.30), whereas epilepsy and treatment with valproate was associated with decreased risk of MI (HR, 0.80; 95%CI, 0.66–0.95), as compared with individuals without epilepsy not treated with AED at baseline.”
-
I tillegg til at behandling med VPA var assosiert med lavere risiko for slag og hjerteinfarkt enn behandling med carbamazepine.
Denne studien har heller ikke tatt hensyn til såkalte «confounders», som for eksempel BMI, røyking, kardiovaskulær sykdom i familie, diett osv. Dette er en svakhet ved studien og dras også frem som en svakhet av forfatterne selve.
Studien fra Taiwan har kun sammenlignet risiko for slag mellom ulike medikamenter mot epilepsi, og klarte ikke, i motsetning til studien over, å påvise en signifikant forskjell mellom VPA og Carbamazepine.
Ut i fra disse studiene er assosiasjon mellom VPA og slag er inkonsekvent, mens assosiasjon mellom VPA og lavere risiko for hjerteinfarkt virker mer robust, ettersom tre studier underbygger hverandre. Likevel er ikke dette nok til å kunne konkludere om VPA har en forebyggende effekt mot blodpropp generelt. I beste fall kan disse studiene dokumentere en assosiasjon mellom VPA og lavere risiko for hjerteinfarkt hos individer med epilepsi.
I tillegg er det viktig å huske på at flere av studiene er gjennomført i to tilsynelatende like europeiske/vestlige populasjoner, som ikke nødvendigvis er generaliserbar ovenfor andre populasjoner, som for eksempel afrikanere eller asiater. I tillegg har flere av studiene, som nevnte tidligere, en stor mangel i form av at de ikke hensyntar kjente prognostiske faktorer for hjerteinfarkt og slag.
Ja, det er riktig at VPA tilsynelatende ser ut til å øke VPA og senke PAI-1 @Montebello.
Samtidig er tolkningen som du og VD i selskapet trekker frem (https://www.redeye.se/events#/videos/yg7rxjet) alt for forenklet.
«I tillegg har Cereno presentert prekliniske studier som viser at tPA-produksjonen øker og PAI blir redusert ved bruk av VPA. Når man da vet at tPA er kroppens eget forsvar mot blodpropp og PAI er en hemmer av tPA (PAI blir redusert av VPA), så kan man legge sammen 2+2 = 4.»
At t_PA er kroppens eget «forsvar» mot blodpropper er upresist og det framstår som en vinkling Cereno har valgt for å hente inn investorer.
Mer presist forekommer fibrinolyse når fibrin, som er en viktig stabilisator i plateplugger og helt nødvendig for hemostase, brytes ned. Dette medieres av plasmin, som dannes fra proenzymet plasminogen. TPA og PAI-1 er aktivatorer/hemmere av omdannelse av plasminogen til plasmin og dermed regulerer de fibrinolyse.
Et annet viktig poeng er at både tPA, PAI-1 og andre biomarkører for fibrinolytiske aktivitet har visst seg og ha begrenset prognostisk verdi. Se følgende reviews:
Dette gjelder kanskje spesielt tPA. Metoden Cereno bruker til å kvantitere baserer på kvantifisering av t-PA antigen via ELISA. Bare en liten andel av t-PA er tilstede som aktivt t-PA i kroppen, ettersom t-PA nærmest momentant danner komplekser med PAI-1. Derfor korrelerer konsentrasjonen av t-PA/PAI-1 med nivåer av t-PA og PAI-1 aktivitet, og høye nivåer av t-PA antigen har faktisk blitt visst å være assosiert med høyere risiko for kardiovaskulære hendelser.
Dermed har t-PA nivåer kvantifisert gjennom t-PA antigen svært begrenset verdi som surrogatmål for en endogen og/eller lokal fibrinolytisk kapasitet.
PAI-1 og t-PA/PAI-1 ratio tror tror jeg har større verdi, men disse biomarkørene har også en usikker tilknyttet sin prognostiske verdi. Eksempelvis kan PAI-1 antigen i liten grad si noe om lokalt utslipp av PAI-1 fra blodplater under trombedannelse. Siden blodplater inneholder 90% av kroppens nivåer av PAI-1 begrenser dette verdi av PAI-1 som markør for den endogene/lokale fibrinolytiske kapasiteten.
Videre har Cereno gjennomført to studier, en i antatt friske individer og en i atherosklerotiske menn, der de prøver å se hvordan VPA påvirker endogen fibrinolytisk kapasitet. Dette ble gjort løst basert på en eldre protokoll der man har kvantifisert akutt substans-P mediert utslipp av t-PA.
(Siden substans P ikke var i salg når studien i menn med atherosklerose skulle gjennomføres, benyttet Cereno seg av en annen substans ISP).
De originale studien demonstrerer hvordan endogen fibrinolytisk kapasitet kan predikere framtidig risiko for kardiovaskulære hendelser. I dette tilfellet er endogen fibrinolytisk kapasitet kvantifisert gjennom akutt utslipp av t-PA, nærmere bestemt utslipp av t-PA etter en 6 min lang infusjon av Substans-P. Lav netto utslipp av t-PA var assosiert med økt risiko for en rekke ulike kardiovaskulære hendelser.
(Ettersom Cereno gjorde flere endringer på protokollen er ikke studiene ikke direkte sammenlignbar.)
- Hos friske menn førte ikke VPA til økning i akutt utslipp av t-PA, men førte til nedgang i sirkulerende PAI-1 og t-PA antigen, samt økt t-PA/PAI-1 ratio.
- Hos menn med atherosklerose førte ikke VPA til en økning i akutt utslipp av t-PA, men førte til en nedgang i utmattelsen av kumulative utslipp av t-PA. I tillegg førte det til en nedgang i sirkulerende PAI-1.
Den siste studien gjennomført av Cereno omhandler undersøkelsen av VPA i en dyremodell.
- Larsson P, Alwis I, Niego B, Sashindranath M, Fogelstrand P, Wu MCL, Glise L, Magnusson M, Daglas M, Bergh N, Jackson SP, Medcalf RL, Jern S. Valproic acid selectively increases vascular endothelial tissue-type plasminogen activator production and reduces thrombus formation in the mouse. J Thromb Haemost 2016; 14: 2496–508.
I studien kommer de med in vivo funn som støtter at stimulering av endogen fibrinolyse via VPA reduserer arteriel trombedannelse uten at blødningsrisiko økes signifikant. Funnene er spennende og støtter opp om at de endringene i t-PA og PAI-1 som tidligere har blitt observert i mennesker kan påvirke trombedannelse. I tillegg påviser de nedgang i øknad i t-PA og PAP-kompleks samt økte nivåer av t-PA mRNA i endotelceller.
Likevel er det noen ting man må ha i bakhodet når man vurderer studien. En artikkel av Martines de Lizarrondo et al. diskutere funnene og kommer med noen interessante kommentarer til artikkelen (http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/jth.13528/full).
- Vi vet enda ingenting om den antitrombotiske effekten er sterk nok til å kunne forebygge blodpropp på en god nok, og ifølge artikkelen over viser VPA en mye lavere effekt enn hva man ville sett med ASA (påstanden kommer ikke med kilder, så den er vanskelig å vurdere).
- Biomarkørene de viser til i artikkelen har vi allerede sett har begrenset prognostisk verdi, og benyttes ikke i klinikken. I tillegg oppnås signifikante endringer i t-PA, PAP og t-PA mRNA utelukkende i dosering som overskrider hva pasienter behandles med. I tillegg til at dose-respons kurven for t-PA ikke er lineær.
- Den antitrombotiske effekten har ikke blitt verifisert i mennesker og kun i preklinisk en dyremodellen. Den benyttede dyremodellen virker heller ikke veldig overførbar til mennesker ettersom dyrene påføres vaskulære skader med nål.
- Metoden de bruker for å undersøke blødningsrisiko er heller ikke den mest følsomme.
I tillegg tar den tidligere nevnte artikkelen for seg noen andre utfordringer med VPA:
- “Second, the available data regarding VPA safety may appear challenging, especially for long-term treatment, as expected for a thromboprophylactic drug. Indeed, as VPA has been used clinically for over two decades, the common side-effects of this drug have been studied in detail, and include nausea, vomiting, sleepiness, and dry mouth. More serious side-effects can include liver problems, and regular monitoring of liver function is usually recommended. Other serious risks include pancreatitis and an increased suicide risk. It is also known to cause serious abnormalities in the baby if taken during pregnancy. Indeed, class I HDACs are constitutively present in the nuclei, where they play important roles in the regulation of a number of genes, not only the t-PA gene and not only in endothelial cells. Moreover, although the authors demonstrated that the tail-bleeding time was unaffected by VPA treatment in mice, this is not the most sensitive test, and the effects of VPA-triggered overexpression of t-PA on bleeding tendency, on blood–brain barrier integrity [9] and on the risk of thrombus embolization (especially regarding pulmonary embolism) deserve further investigation. Another key point to investigate is whether an increased vascular concentration of t-PA may potentiate brain damage after stroke, as recently shown in mice after chronic alcohol consumption [10]. Reassuringly, studies have demonstrated the feasibility of t-PA and VPA coadministration [11].”
Et annet poeng er at VPA ikke er uten interaksjoner og har et par mindre praktiske interaksjoner som for eksempel ASA (riktignok ikke doser brukt ved platehemming).
Flere på tekinvestor, shareville, HO osv. har også lagt stor vekt på at fase 2 starter opp høsten 17. Såvidt jeg vet har det blitt offentliggjort svært lite informasjon om den planlagte fase 2 studien. Ut i fra VD sine uttalelser på RedEye (lenke lengre opp i innlegget) framstår det som de planlegger en klinisk studie som like gjerne kunne vært fase 1/1b. De har ingen indikasjon som de skal utforske og studien skal fokusere på om deres nye formuleringer av VPA oppfører seg som ønsker i mennesket samt en del biomarkører. Dermed ser det ikke ut som denne fase 2 studien kommer til å ha noe fokus på effekt.
Hvis jeg skal oppsummere Cereno og VPA som case fra mitt ståsted, så vil jeg si at de har tildeles interessante funn i dyr og mennesker, men det virker som selskapet og investorer overdramatiserer viktighet og klinisk nytteverdi av foreløpige funn (jf. Biomarkører med usikker prognostisk verdi). De har også tidlige tegn på antitrombotisk effekt, men vi vet fortsatt ingenting om denne effekten er tilsvarende som andre terapier på markedet. I tillegg ser VPA til å ha ressurskrevende/problematiske bivirkninger på tross av at det har blitt brukt som behandling mot epilepsi i lengre tid.
Når jeg startet dette innlegget nevnte jeg to faktorer som var vital for regulatorisk/kommersiell suksess for Cereno, nemlig:
- Like god forebyggende effekt som dagens behandlingsalternativer.
- Like god eller bedre sikkerhetsprofil enn dagens behandlingsalternativer.
Når jeg vurderer forskningsgrunnlaget bak CS-1 per dags dato har jeg vanskeligheter for å finne klare tegn på at CS-1 kommer til å innfri overnevnte faktorer. Det kan godt hende at Cereno lykkes med CS-1, og får det godkjent på markedet, og det er ingen tvil om at investorer vil bli ekstremt godt belønnet hvis selskapet lykkes. Selskapet kan også innfri på milepæler, som virker verdidrivende, men jeg syns det er vanskelig å spå om de kommer til å klare dette, speiselt siden informasjonen rundt planlagte kliniske studier og mulige indikasjoner er så mangelfull. Selskapet jobber med nye formuleringer av VPA, og for alt jeg vet kan en ny formulering eller dosering løse mange av bivirkningene som har blitt nevnt over (per dags dato finner jeg ingen tegn som tyder på dette, og den endelige formuleringen er heller ikke klar).
Likevel har jeg per dags dato vanskelig for å identifisere momenter som kan indikere om selskapet kommer til å lykkes. Dermed opplever jeg caset heller som et sjansespill, der sjansen for suksess i beste fall er 50-50.
Cereno utvikler en legemiddelkandidat innenfor et felt der kliniske utprøving er meget kostbart, samtidig som selskapet selv har sagt at de er avhengig av partner for å ta CS-1 til markedet. Jeg har vanskelig for å se at «big pharma» vil investere drøssevis av millioner i utvklingen av CS-1 på bakgrunn av biomarkører med usikker klinisk betydning og dyreforsøk.
Dermed tror jeg at det gjenstår et betydelig og kostbart vitenskaplig arbeid, som man i liten grad kan spå resultatet av før, Cereno vil kunne være attraktivt ovenfor «big pharma». Dette gjør at jeg anser selskapet som for usikkert/risikabelt per dags dato.
Når jeg først kom over Cereno Scientific leste jeg mange positive omtaler på blant annet shareville der folk nærmest omtalte utviklingen som bankers. Med en mcap på under 100 millioner SEK og et potensielt marked på flere mrd, virket caset nesten for godt til å være sant. Et dypdykk i forskningsgrunnlaget gir meg inntrykk av at mange aksjonærer har investert i selskapet uten å ha selv gransket forskningen, men heller sett hva andre skriver og basert seg på selskapspresentasjoner lagd for å «selge» selskapet.
Avslutningsvis håper jeg at folk i det minste finner innlegget lærerikt. Jeg kan selvfølgelig også ta feil, det kan vi alle. Ti lslutt er det kun tiden som kan vise om Cereno lykkes eller ikke.