Jeg syntes ikke det automatisk er Norge eller Europas ansvar å ta imot et ukjent antall flyktninger fra hele verden fordi vi selv er velstående.
Vi må gjerne bidra med hjelpearbeid i utlandet og ta imot flyktninger her hjemme, men det må finnes en grense et sted. Hvor mange kan vi ta hånd om og absorbere (integrere) uten at vi setter i fare det systemet vi har bygget vår velstand på? Ingen er tjent med at vi setter det i fare, verken vi eller flyktningene.
Det har tatt flere tusen år med krig, sult og lidelse for å bygge det samfunnet vi i dag nyter. Den velstanden, friheten og freden vi opplever i dag er et svært nytt fenomen, den er ikke 100 år enda om man regner fra 1ste og 2ndre verdenskrig.
“Hvor mange kan vi ta hånd om” finnes det rett og slett ikke et fasit svar på, men måten å gå frem bør være varsom!
Dessverre er diskusjoner som dette stort sett alt for polarisert mellom V og H. Den venstre siden av diskusjonen kan klandres for å ignorere negative konsekvenser, den høyre siden for å til tider vise lite omtanke for medmennesker.
Fattigdom er heldigvis noe vi kan gjøre noe med. Kina og India har for eksempel løftet flere hundre millioner av mennesker ut av fattigdom de siste 30 årene. De skal ta mye av æren selv, men de har ikke kommet dit uten hjelp. Utenlandske investorer har pøst på med kapital og teknologi.
Krig og korrupte styresmakter er derimot svært vanskelig å håndtere. Vesten har forsøkt å blande seg før i andre lands politikk, med ulik motivasjon for å gjøre det, vi kan vel konkludere med at det stort sett ender dårlig…
Derfor kjøper jeg argumentet for at vi skal prioritere krigsflyktninger. Rett og slett fordi det er de vi har minst mulighet til å hjelpe på noen annen måte.
Jeg mener også at man som en forlengelse av det over kan argumentere for at velstående / velfungerende land har 3 hovedansvar;
- Verne om sitt eget system, for hvis det rakner så mister vi alt håp.
- Spre velstand til andre land som mangler det gjennom fredelige løsninger som investeringer og teknologi deling.
- Hjelpe de som er på flukt fra uløselige situasjoner, men husk punkt 1.
