Der har du et godt eksempel på at data er relative og avhengig av metode og modell.
At BEMs IC50 devierer fra nanomolar til micromolar range avhengig av cellelinje man tester druget i øker jo usikkerheten rundt medikamentet….
Ser jeg jeg glemte å svare deg på kommentaren om usikkerhet i reproduserbarhet.
-
Hvordan tallene ville være for kliniske studier og reproduserbarhet: jeg vil mene at terskelen er relativ høy for å teste samme klasse medikament i samme setting når et annet medikament av samme klasse tidligere har feilet. Kliniske studier koster som kjent mye mer en prekliniske studier (som regel). For å teste noe liknende hvor andre har feilet krever høy conviction, risiko appetitt og god kapitalisering. Det som er mer gjengs er at flere kaster seg på samme indikasjon med legemiddel av samme klasse når noen andre før dem har vist effekt. Typisk me too strategi. Reproduserbarheten er større for positive data enn for negative altså.
-
Her en god kommentarartikkel i Nature om problemstillingen rundt preklinisk reproduserbarhet. Her kan du lese om Amgen som kun lyktes å reprodusere 6 av 56 viktige prekliniske funn i cancer. Hvor de ikke klarte det selv tok de kontakt med de opprinnelige forskerne og hørte om de kunne forsøke å reprodusere forsøkene sine selv. Noe samme approache og funn fant også Bayer, hvor de mente at kun 25% av prekliniske publiserte funn kunne valideres og deler var verdt å følge opp.
Dette er trolig poenger jeg har kommet med tidigere ja, men jeg synes dette er verdt å bringe opp nettopp fordi så mye feiler i klinikken, men fungerer perfekt preklinisk.