Heeeelt tilfeldig at den informasjonen har blitt “lekket”…
IT’S ALREADY F*CKING OVER Jack Keane: “What America is Planning Can Destroy Iran FOREVER…”
DK
I det store bildet,så tenker jeg at dette ikke har noe med Iran å gjøre i det hele tatt. Dette dreier seg kun om Kina. Mhp Venezuela og Iran blir 100% kontrollert ( ihvertfall oljesektoren ) om ikke lenge av USA, så vil Kina potensielt miste minst 50% av den oljen de trenger for å drive Kina fremover, og strupe oljen til Kina med over 50% ,vil bli svært ødeleggende og svekkende og tjene USA veldig. Kina må jo se at dette er en stor sannsynlighet,om USA får det som de vil. Vil Kina hjelpe å senke flåten utenfor Iran ? vil de foreta seg noe, som kan sikre at leveransene fortsetter ?
I det store bildet kan dette være Midtøstens “Berlinmur-øyeblikk”.
Best-case-scenario kan være:
Et veltet regime etterfulgt av en vellykket overgangsperiode med interimstyre ledet av Pahlavi frem til et fritt valg kan holdes - og det iranske folk selv kan velge sine ledere. Dette kan bli starten på en ny epoke i Midtøsten. Terrorfinansiering blir borte og proxyer som Hamas, Houthi, Hizbollah, Isis etc etc svekkes og kan gi positive ringvirkninger hele regionen.
I tillegg vil Russland miste en av sine støttespillere ifbm krig i Ukraina.
I et lengre perspektiv kan man oppleve bedre handel og samarbeid på tvers av regioner (også mot Europa), større verdiskaping og hevet levestandard spesielt lokalt men også potensielt globalt.
Uansett vet vi at et stort flertall av det iranske folk ikke ønsker det nåværende regimet, går ubevæpnet ut i gatene, protesterer mot det og roper på sin shah - og blir massakrert og skutt for dette. Rundt 100.000 drept og opp mot millionen skadede spekuleres det i nå. Allikevel fortsetter demonstrasjonene og protestene, så det er ingen tvil om hva det iranske folk ønsker.
Det gjør meg også optimistisk ift at mulighetene for å oppnå et fullverdig og stabilt demokrati i Iran er mye større enn det har vært ved intervensjon andre steder i regionen.
Man kan alltids spekulere i hva land ønsker når det sbakkes om å gå til militære aksjoner i Iran, men etter mitt syn burde alle gode krefter samle seg om og ønske å bidra til et regimeskifte uansett hva man spekulerer i at er den egentlige “motivasjonen” for et land til å intervenere og hjelpe til med å velte dette regimet.
Det skal selvfølgelig mye til for at best-case scenario slår til og det er mange ukjente faktorer og potensielle utfall, men For det iranske folk (og menneskeheten) tror jeg sannsynligheten for at utfallet av et veltet regimet uansett vil vise seg å være bedre enn den nåværende situasjonen.
Berlinmuren var en styrt hendelse. Alle skjønte hvor det bar. Landet var ikke levedyktig og man speilet seg mot et Vest-Tyskland som var en eneste stor solskinnshistorie. Iran er et helt annet beist. Eneste sammenlignbare er et underkuet folk som er i utakt med de styrende. Som gir håp, i det minste. Men det finnes også en mulig nedside. Et Iran som rakner fullstendig i sømmene. Får bare krysse fingrene for det halvfulle glasset 
Tullprat
Hva er tullprat? Det eneste virkelig overraskende ved Berlinmurens fall var at det skjedde uten et eneste skudd avfyrt. Ære være Gorbatsjov. Og forsåvidt maktapparatet, at de var tilstrekkelig realitetsorientert til å innse at det var ingen vei tilbake. DDR var ikke levedyktig uten omfattende støtte fra Sovjetunionen. Iran kan ikke sammenlignes. Finnes ikke et mønsterbruk som landet kan smeltes inn i, som attpåtil har økonomiske muskler til å bruke enorme summer for å lette overgangen. Og man kan bare håpe at det ikke oppstår et ødeleggende maktvakuum og dertil maktkamp i etterkant av et veltet regime. Selv om det gir håp at Iran har en utdannet middelklasse og en sterk nasjonal identitet.
Tullprat er når du fremstiller noe som åpenbart og styrt i ettertid selv om det i samtid var preget av usikkerhet, tilfeldigheter og politisk risiko.
Å si at “alle skjønte hvor det bar” er etterpåklokskap. Å kalle det en styrt hendelse er å gi prosessen mer plan og kontroll enn det faktisk var og å bruke det som implisitt kontrast til Iran uten å gå inn i maktstrukturene der blir for enkelt for meg. Det er det jeg reagerer på. Ikke at du mener DDR var avhengig av Sovjet.
Det var styrt i samtiden på en helt annen måte enn hva som vil være mulig i Iran. Det var de facto Sovjet som satt med styrespakene og Gorbatsjov evnet å innse de faktiske realitetene. Sjansene for at noe tilsvarende vil skje i Iran er vel ikke akkurat voldsomt store. Og jo, alle skjønte hvor det bar hva angikk regimets legitimitet. Selv om jeg kjøper at min fremstilling har en eim av etterpåklokskap i seg. I Iran handler det fortsatt mest om håp.
Historien om Berlinmuren ga lærdom, men ikke mal for Iran.
Ofte lett (for alle, meg selv inkludert) å glemme hvor kaotisk historien fremstod som akkurat der og da. Og ofte relativt enkelt å trekke strekene mellom punktene når man i fra ettertiden har fasiten på hva sluttresultatet ble.
Et av mine all time favorittsitat er daværende spanske statsminister Félipe González som natt til 10/10/-89 (aka murens fall) beskrev historiens gang som en “en rytterløs hest som galloperer gjennom natten”. Føler det fanget øyeblikket bra. Fikk forsåvidt akkurat den følelsen for fire år siden også.
Dette blir pirk (og sikkert off topic, men jeg pleier jo å slippe unna med det for det meste), men jeg er ikke 100% sikker på at Gorby faktisk evnet å innse realitetene.
Jeg tror egentlig at Gorby anno 1989 (fortsatt) var en troende kommunist (oxymoron ftw) som i liten grad forstod at historiens gang dessverre tenderer mer i retning av hva den spanske statsministeren beskrev i sitatet ovenfor, snarere enn det deterministiske kommunistiske historiesynet han hadde lært på universitet, vi snakker da at historien går i faser fremover, hvor kapitalismen er stadiet før overgangsstadiet inn mot kommunismen som Sovjet og Øst-blokken rent ideologisk hevdet å være i. Så for Gorby var det kanskje nærmest utenkelig at historien skulle gå bakover.
Samtidig så var Gorby en ung mann da Sovjet slo ned motstanden i Ungarn og Tsjekkoslovakia, og han må på et eller annet plan ha undret seg over at land som var en del av det sosialistiske paradiset Østblokken skulle være måtte tvinges til å være en del av det. Jeg tror at den diskrepansen der, mellom idealismen og realitetene er noe av det som gjorde at han valgte å i ikke gripe inn i hendelsene sommer og høst 1989. En mer “realistisk” og mye mindre idealistisk (tenk kina samme år) tilnærming ville vært å slå det hele brutalt ned.
Anbefaler egentlig å se Dagsrevyen fra 6. november 1989 og de følgende dagene. Gir en grei følelse av hvordan ting føltes der og da.
Edit: Ekstremt vanskelig å se konturene av hvordan det iranske folket skal komme seg ut av klørne til prestestyret akkurat her og nå. Håper selvfølgelig det skjer likevel.
Skjønner ikke at det er mulig å være så veldig uenig i hva @Aaleby skriver: Øst-Tyskland ble åpnet mot vesten fordi Sovjet tillot det i det øyeblikket det skjedde, uten at de styrende i Sovjet ga fra seg makten i samme øyeblikk. Noe lignende kan ikke skje i Iran. Der vil hele den eksisterende maktstrukturen nødvendigvis måtte kollapse eller styrtes dersom det skal skje en vesentlig endring.
Edit: @WernerVonHaussenberg er som vanlig mer intelligent enn meg i disse tingene, så dumt av meg å skrive før jeg leste hva han skrev
Mitt (passe off topic) anliggende var vel mest å påpeke at der og da er ting alltid grumsete, mens det gjerne er lett å trekke strekene mellom en serie med hendelser i etterkant og si at det som hendte nærmest var uungåelig, samt at jeg synes Gorby ofte får litt vel mye cred fra oss i vesten for avviklingen av Sovjet – han er imho en slags Jesus-karakter i historien: En som prøver å fikse noe som han forstår ikke helt fungerer, men ender opp med i stor grad ødelegge det som ikke fungerer og heller være jordmor for noe helt annet. Men det er en annen historie.
Iran her og nå er grumsete. Kan slå mange veier.
Enig. IRCG kan ikke avvikles på samme måte som Stasi ble avviklet. Man kan si mye om DDR. Og om Stasi. Men regimet myrdet ikke titusenvis av demonstranter på åpen gate. Da DDR forsvant fra kartet ble bare Stasi lagt ned og folka som jobba der fikk sparken. Noen ble straffeforfulgt. Enda færre ble dømt. Kan ikke se for meg at IRCG skal slippe unna på den måten.
Mange måter Iran og DDR ikke kan sammenlignes på heller. Sovjet (uansett hvilke beveggrunner man tillegger Gorbatsjov) ville ikke holde DDR i folden med makt. Og Vest-Tyskland stod klare til å plukke opp bitene av landet. Regimet i Iran trenger åpenbart ikke en ekstern makt for å proppe seg selv opp / holde seg ved makten, og hvilke(t) land skal bidra med hjelp om regimet forsvinner?
Den iranske befolkningens beste håp er at dette eskalerer og så eskalerer det, og så blir USA (og potensielt noen andre land i Midt-Østen) dratt inn i veldig mye mer enn de bargained for.
Prøvde å belyse de samme poengene. At det fungerer ikke å trekke en slags paralell til Berlinmuren for å tenne en form for håp.
DDR var gutten som ble kidnappet som liten fra en fordums rik familie, ble holdt fanget i strikte omgivelser og som fikk muligheten til å vende tilbake i etterkant av at familien forlengst hadde gjenreist tapt ære og rikdom. Med alle penger i verden til å la de beste psykologer ta seg av det som måtte være av traumer.
Iran er ikke avhengig av noen. Selv om alle tiårene i utakt med store deler av befolkningen kan bli regimets banesår til slutt. Og de har rigget landet eksplisitt for å stå imot uro og opptøyer ala det man har vært vitne til den siste tiden. Det er heller langt fra sikkert at en større militæraksjon vil samle befolkningen i favør den som angriper. Iranere er patrioter først og fremst. Og USA har ikke akkurat vist seg som en venn av Iran opp gjennom.
Iran har på en måte hatt sitt Berlinmuren-øyeblikk allerede. Faktisk flere. Bare at disse ender med at folkene som tar til gatene blir slaktet ned, i stedet for at en symbolsk mur rives ned. Skal ikke gjøre denne tråden til en “alternativ historie”-tråd, men det er bare å titte på hvem som var alternativene til Gorby da Chernenko døde tidlig i 1985, og så kan man jo fint se for seg en mye mer hands on-tilnærming til hendelsene i egen interessesfære i 1989 enn det ble med Gorbatsjov.
Men da blir spørsmålet, ville østblokken overlevd? Ville Sovjet overlevd? Eller levde disse landene på lånt tid, uansett? Det er tempting å hevde det siste, men det er på ingen måte sikkert. Statsdannelser kan være ganske håpløse og overleve svært lenge (Nord Korea f.eks) likevel.
Irans styresmakter er imidlertid litt i en “mellom barken og veden”-situasjon her. For å overleve som regime må de få seg atomvåpen, men for å gjenvinne frynser av noe som ligner på legitimitet hos sin egen befolkning må de også få sanksjonene landet lider under opphevet. Og de kan ikke få til begge.
Veldig enig med deg i denne sammenfatningen, @Aaleby
“King Trump” (ref. Bruce Springsteen m.m.fl.) sine motiver ligger nakne i dagslys. Hvor langt han vil gå, gjenstår å se. Kanskje - og forhåpentlig - faller det brutale teokratiet. Men uansett vil det stolte iranske folket ikke akseptere å bli noens vasallstat.
Men det finnes en stormakt, mye nærmere enn King Trumps land, som følger med. Stillfarende, langsiktig og tålmodig. Hvorfor trådte Xi inn i dette bildet og brakte Iran og Saudi-Arabia sammen og fikk partene til å dempe seg overfor hverandre?
Mrk.
Perserne (kjernepopulasjonen) utgjør mer enn 60 prosent av landets befolkning på vel 93 millioner, azerbajdsjanerne 16 % og kurderne 10 %. Resten tilhører et dusin andre folkegrupper med ulike etniske og kulturelle koplinger til tilstøtende land.
De var veldig glad i Iran når de hadde sin mann sjaen på tronen og sugerør ned i oljebrønnene.
De var også glad i presteskapet når de solgte våpen til de i skjul under krigen mot Irak.