Færøvik
Han elsker å vise fram musklene sine og erklærer høylytt at han er verdens sterkeste. Ingen kan slå ham, for han er i en klasse for seg.
Så går han i ringen og lover publikum en rask teknisk knockout. Men dagene går, og ingenting skjer. Nå har mannjevningen vart i snart tre uker, og muskelbunten roper på hjelp.
Donald Trumps nødrop i helgen fløy lynraskt over hele verden, men ingen løfter fløy tilbake. Storbritannias statsminister Keir Starmer sier at britene ikke ønsker å bli trukket inn i en større krig i Iran. Det samme sier Tyskland: «Dette er ikke vår krig.» Frankrike har for sin del et betydelig maritimt nærvær i området, men president Emmanuel Macron understreker at tiltakene er defensive, og at landet ikke vil engasjere seg i krigshandlinger.
Trump har også sendt en appell til Kina. Gjør dere ikke som jeg sier, truer jeg med å avlyse besøket i Beijing i slutten av mars, sier det forvokste barnet i Det hvite hus. Men Kina vil ikke. Med stoisk ro signaliserer de kinesiske lederne at de ikke er interessert i å vikle seg inn i en krig som Trump har startet. Kina har inntil videre nok olje, takket være sine store reservelagre. Dessuten har forberedelsene til toppmøtet mellom Trump og Xi, ifølge kinesiske kilder, vært preget av amerikansk rot fra ende til annen.
Hormuzstredet er bare 39 kilometer bredt. Tidlig i krigen hevdet Trump at det skulle bli en lett sak å holde det åpent. USAs fryktinngytende marine kunne jo eskortere oljetankskipene trygt gjennom stredet. Men oppskriften fungerte ikke fordi den var for risikabel. I løpet av noen timer kunne den iranske revolusjonsgarden legge ut tusenvis av miner, intensivere beskytningen fra land og aktivere sine ubåter. Disse regnes som farlige fordi de er små og vanskelige å oppdage.
Vel 20 prosent av verdens olje passerer gjennom stredet. Under normale forhold dreier det seg om flere titalls tankskip daglig, og over hundre fartøy totalt. Å eskortere alle disse vil kreve et betydelig antall marinefartøyer og fly. Bruk av konvoier kan dessuten gjøre situasjonen mer eksplosiv: Hvis Iran angriper bare ett skip i en eskorte, kan krigshandlingene raskt eskalere.
Dessuten går skipstrafikken gjennom smale korridorer, én for inngående trafikk og en annen for utgående. Hver av dem er bare tre kilometer brede. Mellom dem ligger en like bred buffersone. Det gjør oljetankere særlig sårbare for angrep. Da er det lett å forstå at rederiene er tilbakeholdne. Alle tankskip er forsikret, men i kriseområder må rederiene kjøpe en egen krigsrisikoforsikring.
Når krigen nå sprer seg til nabolandene, øker forsikringspremien dramatisk. Et moderne supertankskip (VLCC) kan være verdt 120 millioner dollar. Siden premien nå er 0,5 til 1 prosent av skipets verdi, kan den bli 600 000 til 1,2 millioner dollar per passering. Anser forsikringsselskapene risikoen som for høy, kan de nekte å forsikre reisen. Slik kan Hormuz i praksis bli «stengt» av forsikringsmarkedet.
Under krigen i Persiabukta midt på 1980-tallet ble premiene så høye at mange skip sluttet å seile. Den virkelige flaskehalsen i stredet er derfor ikke bare den militære risikoen, men også Lloyd’s i London og andre forsikringsaktører. Slik det nå ser ut, må USA i all hovedsak føre denne krigen alene. Det er Trump som har utløst den, og det er han som må finne en vei ut av uføret.
Velger Trump å åpne Hormuzstredet med makt, må USA forsvare seg mot iranernes miner, ubåter og kystraketter. Iran har utviklet flere typer raketter mot skip. En av dem har en rekkevidde på 300 kilometer og kan dekke store deler av Persiabukta. Det største problemet for USA er at disse systemene er mobile og kan flyttes på lastebiler. Lettere blir det ikke når de er spredt langs kysten og skjult i tunneler og fjell.
Det betyr at selv om USAs marine har overlegne krigsskip, må amerikanerne også kontrollere kysten for å være helt trygge. Men hvilken amerikansk soldat føler seg fristet til å gå i land i Iran og bli den første kriger i en stor og farlig bakkeoperasjon?
Mye tyder på at Donald Trump må avstå helt fra å spille golf de neste to ukene. Krigen mot de iranske ayatollahene går inn i en kritisk fase, og hjemme står utfordringene i kø. Før krigen begynte, var den nasjonale gjennomsnittsprisen på bensin 2,90 dollar per gallon. Nå ligger den på 3,70. Slikt merkes, for selv om USA får bare 8–10 prosent av sin råolje fra Midtøsten, bestemmes oljeprisen på et verdensmarked.
Derfor stiger prisen for alle når krig eller uro truer. Det liker ikke Trump-velgerne, som husker at han under valgkampen lovet å halvere bensinprisene.
Heller ikke de store økonomiene i Asia og resten av verden ønsker å bli dratt inn i en krig med ukjent mål og ukjent slutt. Rundt 40–45 prosent av Kinas oljeimport går via Hormuz. For Sør-Korea og Japan er tallene henholdsvis 70 og 90 prosent – og for India 65 prosent. Nå forbereder hele det sørlige og østlige Asia seg på trangere tider.
Når de likevel ikke vil støtte Trump, er det fordi de har klokere ledere enn USAs. Dessuten har land som Kina, Japan og andre betydelige strategiske oljereserver i bakhånd. De fleste har nok til flere måneders forbruk. Krigen minner dem likevel om hvor viktig det er å bygge opp store reserver i fredstid.
Så kritisk som situasjonen er, er det lett å forstå at Trump har avlyst sitt Kina-besøk, som var berammet fra 31. mars til 2. april. For egentlig hadde han svært lite å hente. President og partisjef Xi Jinping har hele tiden advart USA mot å egge til krig mot Iran.
På andre områder, som handel og økonomi, står partene fremdeles langt fra hverandre. Trumps plutselige tolløkninger i fjor skapte vondt blod i det kinesiske lederskapet, noe som ennå preger forholdet mellom Washington og Beijing. Kina klager også over at USA ikke har tatt forberedelsene til besøket på alvor.
Mangelen på plan og koordinasjon røper åpenbart den rådende tilstand i Det hvite hus, der mye flyter og avgjørelser tas fra dag til dag. Trump stoler ofte på sin innbilte personlige sjarm når han skal oppnå resultater. Denne gang må han finne på noe annet.
…………
Denne artikkelen ble publisert av Dagsavisen 18.03 2026
Og at det altså er Trump som lyver 
