Tåken og frosten lå tjukt i lyskjeglene som danset opp og ned mens bilen kjørte på den ujevne skogsveien. Høye, snødekte trær raget til værs mot den stjerneklare nattehimmelen på hver side.
«Nu reser jag till Söderns land! Till varm och solig strand!» Per akkompagnerte Vikingarna mens hånden slo rytmisk mot rattet i den hvite Teslaen som gikk i ett med den vinterkledde skogen. «Jäg surfar över vågorna, som tar mig in till land!» Han kjørte ned den smale, svingete veien som ledet opp til den avsidesliggende hytta. «Der flickorna de dansar hula-hula natten lång! I takt med vindens melodi, sjunger vi en sång!»
Per ga gass den siste strekningen og svingte inn foran hytta. Eller, hytte og hytte. Det var mer som et skur. Men han var ikke i tvil om at han var kommet rett; Ronnys scooter sto parkert og nedsnødd utenfor. Røyk drev ut av et rør som stakk opp av bølgeblikktaket.
Per slo av tenningen og steg ut. Det lyste svakt i oransje i det eneste vinduet.
«Ronny!» ropte han. Det kom ikke noe svar. «Ronny!»
Det ble mørkt i vinduet. Per hentet en lommelykt fra bagasjerommet og gikk bort til døren og banket på. Taushet. Han lente seg mot dørsprekken og gjentok navnet nok en gang.
«Hvem … Hvem der?» sa stemmen innenfra.
«Det er meg. Per.»
Det slo i en lås. Så en til. Og enda en. Per tok automatisk et skritt tilbake og hevet lommelykten da døren gled opp. Det var ingen tvil om at det var Ronny som sto påkledd i en kjeledress og skulte ut på ham. Men Per var kun sikker fordi scooteren hans sto der. Han var ikke til å kjenne igjen. Håret og skjegget var blitt langt, og han minnet mer om Tom Hanks i Cast Away.
«Per …?» spurte han nervøst. «Du blender meg.»
Per senket lykten.
«Jeg sa du skulle gi beskjed før du kom,» fortsatte Ronny. «Jeg var redd det var Gunnersaurus som dukket opp.» Han tok et skritt utenfor døren. «Hva gjør du her?»
«Markedet har omsider våknet, Ronny. Det er på tide å returnere.»
Ronny trakk seg tilbake igjen og ristet på hodet. Per fulgte etter. Ronny lukket døren bak dem. De satte seg på hver sin tomme bruskasse foran peisen.
«Jeg har ikke tid til å bli lenge,» sa Per. «Har kjørt i fire timer, så jeg håper det ikke er bomtur.»
«Fire timer?» Ronny så rart på ham. «Det tar jo bare to å kjøre hit.»
«Elisabeth ringte, så jeg merket ikke at jeg hadde kjørt for langt før vi la på. Var plutselig i Sverige.»
«Men … Er vi på Terp?»
«Terp?» lo Per og gnidde hendene mot hverandre foran peisen. «Vi er godt oppe på 60-tallet. Men jeg trenger deg tilbake på huset, Ronny. Det er alvor nå. Dessuten sendte jeg tvillingbroren din hjem i dag og sa at han ikke trengte komme tilbake.»
Per fortalte at de hadde måttet hyre inn Ronnys tvillingbror for å klare å gjennomføre det siste halvannet året med kvartalspresentasjoner, men at det hadde kostet mer enn det smakte. Han var prikk lik, men der stoppet det. Der hvor Ronny hadde sittet på første rad på skolen og fulgt aktivt med, hadde broren sittet bakerst og lugget de to jentene som satt foran seg. Det eneste han hadde gjort på kontoret, var å pugge manus til presentasjoner og legge kabal. Han hadde holdt på med den samme kabalen i 14 måneder nå.
«Han var helt håpløs,» sa Per. «Han hadde ikke kjent igjen en T-celle om han fikk et lass av dem i fanget.»
«Det går litt tregt i svingene der.»
«Litt?» sa Per og reiste seg.
«Du var aldri bekymret, du?»
«Ikke et sekund. Jeg fikk faktisk bedre nattesøvn etter emisjonen. Vis meg et annet bioteknologiselskap som er fullfinansiert i flere år – og som i tillegg kan vise til våre resultater. Nei vent. Vis meg et som har en av de to.» Han holdt opp en flathånd. «Eller ikke forsøk, Ronny. For det klarer du ikke.»
«Nei …» sa Ronny tankefullt. «Jeg gjør ikke det, Per. Men du er medisinmann, mens jeg så bare tallene. Den herjede kursen. Hatposten som kom. Jeg trodde det var over. Så alt forsvinne … Stillingen … Saga-kortet hos DNB … Lunsjen med May-Ling i spissen …»
«Det trenger du ikke tenke på lenger, Ronny. Kom, så kjører vi hjem. Vi putter scooteren din i bilen.»
Ronny så tenkende ned. Grep en pinne fra gulvet og kastet den i peisen. Skar en grimase.
«60-tallet, sa du …?»
Et minutt senere var ilden i peisen slukket, scooteren på plass i baksetet, og Per og Ronny satt godt plassert i hvert sitt sete i bilen. Per startet tenningen, og med det samme fylte Christer Sjögren kupeen: «I vårt eget … Blue Hawaii! I vårt eget Blue Hawaii-iiii!»
Per slo av musikken, lå bred i en halvsirkel og ga gass ut mellom trærne. De kjørte noen minutter i taushet før Per brøt stillheten.
«Jeg kan trygt kjøre deg hjem nå og forvente at du stiller nydusjet og nybarbert på jobb i morgen?»
«Ja.» Ronny nikket. «Har vi funnet ut hvem Snøffelen er ennå?»
«Nei. Men jeg har min beste mann på saken.»
«Din beste mann …?» Ronny så skuffet på ham før blikket sank til gulvet. «Ok …»
«Beklager,» sa Per. «Min nest beste, naturligvis.»
Ronny smilte fornøyd. Så sa han:
«Han holder vel fortsatt kortene tett til brystet?»
«Til de grader. En mann av få ord, men når han taler, så lytter alle.»
«Tenk om vi kunne fått ham om bord …»
«Ethvert bioteknologiselskaps våte drøm. En clairvoyant med på laget. Det hadde spart oss for mye tid og penger.»
«Klervåjant?»
«En som er klarsynt, Ronny. En som kan se inn i fremtiden. Da hadde vi unngått den røra med nederlenderne også.»
«Sant.» Ronny åpnet glidelåsen og trakk av seg overdelen til kjeledressen. «Hvor mye er klokka?»
«Halv tolv.»
Ronny hvilte hodet bakover og lukket øynene.
«Tenk, Per, om 12 timer er det lunsj.»
Og ganske så riktig. 12 timer senere var kantinen på Oslo Cancer Cluster spekket. Det summet lavt i stemmer. Ronny hadde sneket foran et par CEOs, og sto nå og småpratet med May-Ling bak disken mens køen hopet seg opp bak ham. Den filippinske skjønnheten han hadde forlatt for over et år siden da sure e-poster dunket inn fra misfornøyde aksjonærer gliste bredt.
Per speidet ut over den fullsatte kantinen. Fem over halv tolv. Fem minutter for sent. Fem minutter som avgjorde om man fikk sitteplass eller ikke. På matbrettet hadde han tatt til seg en beskjeden porsjon av dagens lasagne. Han lot blikket gli over de okkuperte bordene. Gjennom vinduene kunne han se formiddagstrafikken rase forbi på Ullernchausseen som strakte seg forbi utenfor.
Der. Han fikk øye på Jonas som satt alene midt i rommet. Per brøytet seg vei. Dumpet ned på stolen ved siden av Jonas, som allerede var halvveis i lasagnen sin.
«Hvem er det der?» sa Jonas og nikket mot køen foran May-Ling. «Ronny eller broren …?»
«Ronny.»
«Amen. Da kan moroa starte.»
Jonas tok en munnfull. Per la munnen i albuen og hostet kraftig.
«Har ikke den forkjølelsen gitt seg ennå, Per?»
«Niks,» hostet Per som var blitt rød i fjeset. «Den var seig, denne. Hvor er Elisabeth?»
«Hun ligger rett ut hjemme. Dratt på seg en hissig forkjølelse.»
«Jaså?»
«Mmm-hm,» sa Jonas og tok en ny gaffel. Tygde mens han sa: «Nå … Har du noe sladder til meg?»
«Som broren til Ronny klarte å gulpe opp for noen uker siden: Du er ikke dum. Jeg tenker vi lar det ligge der.»
«Noe kan du vel dele, Per? Kom igjen. Hva sier våre svenskbritiske venner?»
Per smilte selvsikkert og dro to fingre over munnen. Som om han lukket den med glidelås. Ronny tok plass ved bordet. En dresskledd mann kom bort og stakk ut hånden sin mot Per. Hilste. Så sa han:
«Gratulerer.»
«Jo, jo …» sa Per beskjedent. «Nå skal vi ikke selge skinnet før bj–»
«Å, kutt ut,» sa mannen. «Husker du HP sa at vi vil lykkes?»
«Ja …» nikket Per samtykkende.
«Og husker du hvordan vi lo av Gepard1? Fra gamle Hegnar Online?»
«Jeg lo ikke,» sa Per. «Men alle dere andre gjorde det.»
«Han snakket jo om fire- og femsiffret kurs,» skjøt Jonas inn. «Mange som slet med å ta ham seriøst.»
«Vanskelig å ta seriøst, ja,» sa Ronny, «med mindre man er klervåjant.»
«Nettopp …» sa mannen.
«Mhm-mm,» sa Jonas tankefullt. «Nå er det ingen som ler av gode, gamle Solo lenger …» Han så opp etter mannen, men han var gått. «Hvem var det der forresten?»
«Vet ikke,» sa Per og tok en ny bit.
De tre stakk hodene sammen og sa lavt i kor: «Snøffelen …?» De forsøkte å få øye på mannen igjen. Han var borte.
Ronny hadde ennå ikke rørt maten. Per og Jonas så på ham. Spurte om alt var i orden. Det kom ikke noe svar. Blikket var fjernt. Etter litt sa han:
«Jeg ligger jo litt bak nå … Men jeg brukte natten til å lese meg opp på all korrespondanse. Prøvde å ta det siste halvannet året innover meg. Og jeg kom frem til at … Per, du slo ikke hånden av meg etter emisjonen, o–»
«Skjerp deg, Ronny,» sa Per. «Det var en vellykket emisjon. Pengene kom.»
«Ja, men … Jeg har tenkt litt. Og jeg vil si noen ord.» Han reiste seg. Klatret opp på stolen. Deretter videre til bordet. Så ropte han for full hals: «Hallo!»
«Ronny!» freste Per. «Hva driver du med?»
Jonas så ned og la en hånd til fjeset. Så hvisket han over bordet: «Er du sikker på at det er Ronny og ikke broren …?»
Ronny kremtet høyt. Praten stilnet. Han rensket halsen og fortsatte:
«Jeg skal ikke si så mye. Men her på Oslo Cancer Cluster er vi alle venner og kolleger. Og om vi alle ikke jobber mot det samme, så jobber vi for det samme. Og jeg er sikker på at brorparten av oss vil lykkes. Det er et felles ønske vi har. Det spiller ingen rolle om tickeren er TRVX eller NANO. For her på OCC er det plass til utallige prinser og prinsesser.» Han så bedårende på Per og strakte ut hånden mot ham: «Men det er bare plass til én konge.»
