Jeg gjorde nettopp en grov sammenlikning av aksjonærstrukturen mellom selskapene i den lille norske biotekfamilien, dvs. topp20 (og topp50 der jeg har tilgang til den).
Framfor alt var det da én ting som slo meg; PCIB skiller seg vesentlig fra de andre ved at det i stor grad er privataksjonærer som eier selskapet. Da regner jeg med både reine privatpersoner og aksjeselskap som framstår som familieeide.
Det andre som slo meg, var den nærmest utrolige stabiliteten blant PCIB-aksjonærene. Skyldes denne at det har danna seg et slags «hellig forbund» av stabukker – eller kan det være at selskapet i stor grad er eid av enkeltpersoner som ikke bare har investert store penger, men også et betydelig arbeid i å forstå selskapet; hva det sitter på av teknologi, kompetanse og muligheter?
Denne høyst spesielle aksjonærstrukturen har utvilsomt «sine sider». Den forklarer gjerne til en viss grad den gjennomgående lave omsetningen, det ubetydelige innslaget av utenlandske investorer – og dessuten det breie engasjementet på aksjefora. Ikke godt å si.
Helt på topp finner vi de tre M’ene: Must, Myrlid og «meieristene», og der har de sittet lenge.
De to førstnevnte tror jeg blir sittende lenge, «meieristene» (som jo er et pensjonsfond) vil kanskje lette seg etter hvert. I så fall har det nok mest med fondets statutter å gjøre. Bak disse tre følger mange titalls «stabukker» som bare lar seg kjøpe ut til en svært høy pris.
HIlsen Stabukk 
