Jeg konstaterer at vi er veldig enig, @Snoeffelen.
Det befriende er - ja, nettopp friheten. Kommer RELEASE-studien ut med både CMA og AA (og da har jeg ikke en gang regna med etisk begrunna intervensjon fra IDMC), så har PCIB en særdeles sterk forhandlingsposisjon.
En eventuell partner som verken løper klinisk eller regulatorisk risiko, skal måtte betale deretter. Agnet kan være adgang til videre utprøving på beslekta indikasjoner- men da desto feitere avtale.
Når jeg nå, og kanskje til en viss grad i motstrid til hvordan jeg tidligere har resonnert, ser for meg et “Cysview- scenario”, henger det sammen med at jeg det siste året har fått en gryende mistanke om at det kanskje ikke er så enkelt å komme til enighet med potensielle partnere. Det kan ha noe å gjøre med at videreutvikling av kjemoterapeutiske løsninger ikke lenger er “hot” nok opp mot alt som nå skjer innenfor immunoterapi og genterapi. Hvem vet?
Det lyktes ikke i fjor sommer å oppnå en partneravtale, og det er åpenbart at man de siste månedene har slitt med å få til en slik løsning for det østasiatiske markedet. Desto mer betryggende er det at det vil være høyst overkommelig - og gi svært høy fortjenestemargin - om man tilbyr behandlingsløsningen til et antall klinikker med stort befolkningsmessig nedslagsfelt.
Anyway; jeg er svært tilfreds med at ledelsen ved siste kvartalspresentasjon kom med krystallklar melding om at her (ref. klinikker i Fjerne Østen) går man videre - med eller uten partner. Det viser sjølsikkerhet og styrke. Det liker jeg.
