Reagerte litt på reklame fra Fisher Investments på Finansavisen sine nettsider.
På linje med klimaklokken til Vindkraft-selskapene det der.
“For investorer med 3 millioner kroner…”
Let me stop you there…
Merker jeg har litt for lite og gjøre her nå men regnet ut når Bullmarkedet er over i følge Fisher.
Merkelig tidspunkt.
Rekker akkurat å få bestilt en siste runde før helvete bryter løs.
påtide, Skal velferdsstaten overleve trenger man de unge i arbeid.
klarer han…så er det mange der ute som kunne tatt seg en økt på Biltema!
Velferdsstaten sliter med overvekt og en rekke sykdommer.
Må definitivt slankes fremover om den skal overleve uten å strekke skattestrikken helt til den ryker, og folk sier seg lei.
selvfølgelig er det reele sykdommer der ute…og dem skal vi la være i fred.
men tro du meg,-Det finnes snyltere der ute som er J*vla gode til å snakke for seg!
Mange som har “vondt i ryggen”. Eller er “deprimerte”.
Kjenner personlig en som er uføretrygdet pga. “ryggproblemer”. Sist sett som bartender og dykkerinstruktør i Thailand.
Jeg tenker i grunn ikke på syke eller uføre som sådan. Mer et generelt sukk om statens esende utgifter som ingen tørr gjøre noe med😳
jeg husker en fyr i min “omkrets”…han gikk til NAV pga “problemer”,og fikk seg litt ekstra lengre sommerferie,-der han attpåtil uttalte “Det er bedre dette(å være på ferie),enn å være på jobb”.
Han er forresten Alkoholiker idag
åjaaa…det ja.
men er det ikke nå alle disse pensjonistene fra -46 skal ut i pensjonslivet som begynner å tære på budsjettet,pluss alle flytningene vi skal skaffe både hus og bil i Oslo sentrum?
true story: UD kjøpte et hus til en flyktingfamilie midt i Oslo…prislapp husker jeg ikke…men du forstår da hvorfor “ting” blir dyrt her til lands…
Nettopp. Og folk vil stadig ha mer “gratis”, uten å ville tilby noe som motytelse. Mange innser ikke at andre siden av rettighetdmynten, er ansvar.
Vi konkurranseutsetter stadig mindre av næringslivet, og kjeppjager kapitalsterke, dyktige mennesker ut av landet. Våre to største næringer blir motarbeidet og forbundet med skam…
Hakk i plata, skal gi meg nå.
Sånne folk bør lukes ut!
De undergraver desverre hele systemet.
Hvordan er arbeidsgivere til å ta imot folk som f.eks ikke er 100% arbeidsfør? Til sist så er det de som bestemmer om de ønsker å ansette en som har 15-30% arbeidsevne.
Torstein ønsker å jobbe, men ingen tør å ansette han. Det kreves tid, tilrettelegging, forståelse å ansette en med sykdom. Er viljen stor nok?
Hvor gode er arbeidsgivere til å tilrettelegge og følge opp når folk blir syke og er i fare for å havne utenfor arbeidslivet?
Det er sikkert uføretrygdede som kan og vil.
dette du skriver stemmer 100%!¨
jeg jobber i “Industrien” og dem som ikke følger opp produktivitet og effektivitet blir fort luket ut.
vi,spesiellt i norge,er så opptatt av å strebe etter å være best og jobbe presist og effektivt.
Fretex vet jeg tar imot “enkeltindivider” noen ganger som ikke har klart alle de mulighetene oss andre har.
Norge i et nøtteskall.
Dødeligvirus truer, la oss sammle oss! for å spre viruset ekstra effektivt.
Et sitat jeg liker av Peter Lynch om bunnfiske:
Bottom fishing is a popular investor pastime, but it’s usually the fisherman who gets hooked. Trying to catch the bottom on a falling stock is like trying to catch a falling knife. It’s normally a good idea to wait until the knife hits the ground and sticks, then vibrates for a while and settles down before you try to grab it. Grabbing a rapidly falling stock results in painful surprises, because inevitably you grab it in the wrong place. If you get interested in buying a turnaround, it ought to be for a more sensible reason than the stock’s gone down so far it looks like up to you. Maybe you realize that business is picking up, and you check the balance sheet and you see that the company has $ 11 per share in cash and the stock is selling for $ 14. But even so, you aren’t going to be able to pick the bottom on the price. What usually happens is that a stock sort of vibrates itself out before it starts up again. Generally this process takes two or three years, but sometimes even longer