1. Ingenting som ikke er skriftlig og signert eksisterer ved ett brudd.
Gjør det ordentlig. Ta både med ting dere er enige om, og ting dere har diskutert som dere IKKE er enige om og vil avklare ved ett brudd.
Det kan spare deg for mye bry å ha med en rekke ting som dere har snakket om men blitt enige om å avklare ved ett eventuelt brudd. For da slipper man en rekke påstander om “vi var jo enige om…”
Samtidig kommer det også da fram at ting ikke har blitt snakket om og tatt opp. Det kan være viktig å ha ett dokument som sier “huset skal deles 50/50, bankinnskudd skal deles 50/50, men eventuell arv har vi valgt å ikke avklare nå.” Så hva med frimerkesamlingen eller maleriene som den ene part har “kjøpt alene, som vi jo var enige om var mine?” Vel, det står ikke der i kontrakten, så det er lettere å argumentere for at man ikke har vært enige om dette, og at det har en stor verdi som ble bygget opp mens man var samboere. Og de aksjene den ene part hadde som aldri var noe tema fordi de var verdt 75 000kr, men nå plutselig er verdt 10 millioner? De er jo ikke kontanter “og vi var enige om at dette var mitt.”
Jada, ha det skriftlig. Få det med 
Og husk, uansett hvor enige dere er om at dere begge har funnet verdens beste partner så vil tonen fort skifte ved ett brudd. Spesielt ved grove tillitsbrudd / utroskap og økonomisk uansvarlighet hos den ene part (spillegalskap, osv).
2. Aldri signer en “avtale” du er fundamentalt uenig i.
Hvis noe negativt skjer i forholdet, og dere skal “rydde opp” og du blir framlagt en avtale du mener er helt urimelig så må du ALDRI finne på å signere. Er det en gang i livet du må klare å få deg litt ryggrad så er det i en sånn situasjon.
Kanskje forholdet skranter, kanskje dere har små barn, kanskje alt mulig rart. Kanskje det er din feil, kanskje det er vanskelig å se hvordan du skal klare deg alene…
Men still deg spørsmålet: er det noe bedre for deg om bruddet eventuelt skjer om 1 år? eller 10år? Vil den andre part egentlig bare ha en bedre exitstrategi hvor de ser for seg at de holder ut i forholdet i en periode, og så kommer mye bedre ut av det i ettertid og du er X antall år eldre men økonomisk ruinert?
Det finnes eksempler på folk som har sagt fra seg rettigheter til huset, formue, osv, for å “redde” forholdet. Ikke vær en av disse idiotene vi leser om i VG.
3. Overordnet prinsipp for økonomisk fordeling av kostnader og eiendeler.
Når man deler ett liv er det ofte slik at to personer kan ha veldig forskjellig inntekt, og derfor veldig forskjellig mulighet til å bidra økonomisk i forholdet. Det er ikke noe galt med at den som bidrar mest økonomisk også eier mest hvis forholdet går i oppløsning, og heller ikke noe galt med at man deler eiendelene man har skapt gjennom ett liv sammen mer likt.
Det er ikke noe galt i at man deler 50/50 på utgifter til husholdning og ferie, men heller ikke noe galt i at det er en viss proporsjonalitet i forhold til inntekter hver person har.
Men det er viktig at man faktisk har en diskusjon om dette før forholdet går for langt, slik at begge parter vet hva man går til og hva man kan forvente hvis forholdet ikke varer.
Det er mange som er låst fast i dårlige forhold i årevis fordi de er redde for de uoversiktlige økonomiske konsekvensene av å gå fra sin partner fordi de aldri har hatt en slik samtale og blitt enige om hvilke spilleregler som gjelder. Og mange frykter å ta opp slike ting når forholdet allerede er dårlig.
Gjør begge parter en tjeneste, og ta det opp før man har levd sammen i 15 år og har to tenåringsbarn… hva er de store linjene som gjelder for forholdet?
Ikke la den ene part betale for husholdningsutgifter, og den andre bygge seg opp en “personlig” samling av Rolex eller malerier eller smykker.
4. Arv fra familie, og fordeling av eierskap.
Som en utvidelse av det over, så er det ekstremt viktig å ha ett ryddig forhold til hvordan eierskap til arv skal gjøres. Si man er to personer, og mens man er i forholdet arver den ene sine foreldre. Arven er en hytte og en større sum penger. Og si den andre part ikke har arvet noe, foreldrene lever, men er ca like velstående. Nå har du potensielt midler som dere ikke har bygd opp sammen, men blir man bitre på hverandre skal det krangles om. Diskuter det, og ta det med i en kontrakt.
5. Ha en egen konto med bankkort/kredittkort for husholdningsutgifter.
Uansett om dere velger å fordele kostnader likt eller ikke, ha en egen konto for husholdningsutgifter. Dette synliggjør hvor mye dere bruker - som kan være ett problem for mange som er vant til singellivet - men gjør det også enkelt å fordele kostnaden. Uansett om den er 50/50 eller 80/20 eller 100/0, så kan det være en stor fordel å ha en konto for denne typen kostnader.
Hva man skal inkludere her kan man bare diskutere og prøve seg fram til.
6. Egne feriekontoer, sparekontoer, oppussingskontoer…
Jada, sikkert lurt, men ingen mal passer alle. Så lenge man faktisk har en diskusjon om egen konto for husholdningsutgifter og kostnadsfordeling der, så bør man naturlig kunne klare å bli enige om man trenger 0 til 43 andre kontoer for spesifikke formål.
7. Gjeld og sparing.
Det er svært nyttig å ha en diskusjon om hva man er komfortabel med når det kommer til gjeldsbyrde, tilgjengelige kontanter, og eventuelt sparing.
Det kan fort bli krangling av at den ene part ønsker å “unne seg noe fint” eller “gjøre noe hyggelig” som å spandere en ferietur, kjøpe dyre klær, dra på langhelgfylla med jentene/gutta, osv, og den som gjør dette er komfortabel med at man jo har nok penger fram til neste lønning, mens den andre part er komfortabel med å ha 3-6 måneder lønn på konto til uforutsette utgifter, og det går dem på nervene at partneren lever fra lønning til lønning.
Spesielt kan dette være ett irritasjonsmoment som vokser seg enormt mye større når man får barn sammen, og er ansvarlig for flere personer.
8. Ikke diskuter kun ett tema hvor "du vet best."
Vi er alle forskjellige. Vi er komfortabel med forskjellige ting. I stedet for å starte samtalen med en krangel, ta en diskusjon om dette sammen med andre temaer. Det gjør det mindre til ett personangrep, og mer til en samtale.
I tillegg, hvis du er den som tar opp at “vi må snakke om dette” så vil du også ha tenkt gjennom temaet på forhånd. Ikke tving fram en samtale der og da. Avtal ett tidspunkt, og hvilke tema du ser for deg at dere bør diskutere, og ha det minst en uke fram i tid så den andre part eventuelt kan rådføre seg med foreldre, søsken, eller venner.
Målet er ikke å tvinge partneren din til å godta dine synspunkter, men å diskutere dere fram til en felles forståelse. Selv om du alltid vet best selv, så husk - det er ett partnerskap .Det kan hende at du ikke bør tvinge partneren din til å leve sitt liv på dine premisser. Som bringer meg til det siste punktet …
9. Ett forhold endres over tid, ta samtalen på nytt.
Når man har vært sammen ett år, eller 3, får barn, får barn nr 3, gifter seg, har vært sammen i 10 år, osv.
Diskuter på nytt. Ta opp temaene en gang til. Kanskje arv aldri var noe tema før, men nå har det blitt det? Det er svært nyttig å ikke ha en samtale som dette en gang, men flere ganger. Men husk, framstår en ny avtale som ekstremt urimelig for deg, så må du aldri finne på å signere.
Ser en del av dette ble nevnt over før jeg ble ferdig med å skrive
