Hvis renta går ned så løser alt seg i økonomien, og alle tjener penger og får det de er lovet;
Alle som har satset i aksjemarkedet får rett, de satset rett, og det går videre opp.
Obligasjonsmarkedet snur, og alle urealisert tap i banker og manglende ressurser i pensjonsfond tar seg inn igjen.
Der det butter for meg er det faktum at økonomien bør være en refleksjon av den virkelig fysiske verden, også i fremtiden siden gjeldspengesystemet gjør at vi kan låne fra fremtiden.
Når man da vet at energi = økonomien så betyr en rentenedsettelse at det en feks en tysker midt i livet er lovet av forbruk om 25 år faktisk kan innfris ved rentenedsettelse.
Han kan bruke 1000 liter bensin i året om 25 år, på sin da utbetalte pensjon yten å gjøre noen andre forsakelser, fordi renta nå går ned i 2024.
Rentenedsettelse sier altså at de fysiske ressursene vil være der om 25 år, i 2049, fordi økonomien nå tilsier det i 2024, ved en rentenedsettelse.
Det er her jeg faller av, og tviler litt. Fordi høy inflasjon er en indikasjon på begynnende ressursknapphet i forhold til det folk er lovet, kanskje ikke de lovede ressursene vil være der i fremtiden likevel?
Og da blir spørsmålet; hvem skal først begynne å ofre noe? Tror de siste 4 årene gir en indikasjon, tror ikke alle har fått det mye bedre selv om verdens børser har steget masse.
