Usikker på hva spørsmålet ditt er, men jeg mener at CPI bør reflektere hva forbrukere faktisk kjøper og bruker pengene sine på. Derfor liker jeg at man endrer på kurven av produkter som inngår i inflasjonsmåling for å reflektere faktiske endringer av forbrukeres adferd.
Selv om det betyr at hvis biff blir veldig dyrt, og man fjerner biff fra kurven, så blir inflasjonen “kunstig” lav, så mener jeg det er bedre enn å la biff være i kurven med samme vekting som før - hvis forbrukere endrer adferd fordi færre spiser så mye kjøtt fordi de ikke mener det er sunt, osv.
Hvis færre kjører bil, skal bil og bensin veies like tungt? Jeg liker at man vekter ting i forhold til hva folk faktisk bruker pengene sine på, i stedet for hva de brukte pengene sine på for 30-50 år siden.
Men selvsagt, hvis man oppdaterer alt for ofte får man rare utslag. Så jeg liker at man endrer den med noen års mellomrom - potensielt med små justeringer underveis. Jeg tror også det er slik det brukes primært, dvs at man ikke har kontinuerlige store endringer, men at man gjør store endringer en gang per X år (2 år? 5 år?).
Men at man gjør mindre endringer i metode for utregning, og at disse metodene på en eller annen mystisk måte alltid ender opp med å justere inflasjonen ned er selvsagt noe som gjør at man kan tvile på hvor uavhengig og logisk målingene er.
Nå skal jeg kanskje bli litt useriøs her, men for min del er ikke det viktigste med inflasjonsmåling hva inflasjonen faktisk er. Det er hvilke signaler det sender til samfunnet. For de aller fleste er ikke marginale endringer av forbrukerkraft spesielt viktig, det viktige er om man “føler” at ting blir bedre eller dårligere. Så lenge inflasjonen er relativt lav så føler man det ikke på samme måte som når høy inflasjon gjør at alt stiger mye kontinuerlig og man blir irritert over kontinuerlig høyere priser på alt. Noe som igjen gjør at man logisk nok vil forsøke å kreve bedre lønn kontinuerlig. Og bedrifter vil heve prisene sine, fordi det er lettere å få bedre betalt når alle forventer prisøkninger. I tillegg - alle bedrifter får mye høyere kostnader, og kan forvente at kostnadene vil stige ytterligere, så de har enda mer incentiver til å ta bedre betalt. Fordi man forventer høyere inflasjon framover, og dette driver inflasjonen høyere med store negative effekter på samfunnet uansett. Mens når inflasjonen er lav så blir den mer eller mindre ignorert.
Det er altså i mine øyne ikke det viktigste om inflasjonen er 1.5% eller 2% eller 2.5% fordi man måler den riktig eller galt. Det viktigste i mine øyne er at om inflasjonen er så lav at den kan ignoreres, eller om den er så høy at den fører til endring av adferd i samfunnet hos forbrukere, bedrifter, byråkrater og politikere. Og det har vi nå - inflasjon som er plagsomt høy og negativ for samfunnet. Så er spørsmålet om den varer.
Jeg bryr meg ikke så mye om inflasjonen “egentlig” er 7%, eller 7.5%. Jeg ser de politiske motivene Biden og demokratene kan ha for å justere inflasjonen kunstig lavt, men jeg tror effekten på samfunnet er noenlunde lik uansett om den er litt lav, eller litt mer riktig. Årsaken er at inflasjonen nå er så høy at den virkelig skader forbrukernes kjøpekraft, og da vil virkeligheten overstyre politikernes retorikk.
Det skal ikke så mye til for at energiprisene går enda mer til himmels heller. Det kommer an på utenrikspolitikk som er notorisk vanskelig å spå, så jeg skal ikke forsøke å gjette hva Russland finner på.
