Du legger merke til ordet “prinsipielle” i @Aaleby sitt sitat, ikke sant?
Den smarte og pragmatiske Haaland Matlary skriver apropos en kronikk i DN i dag om akkurat dette:
https://www.dn.no/globalt/iran/ali-khamenei/donald-trump/en-oppvisning-i-krigskunst/2-1-1951731
"
[…]
Her er etikken og folkeretten på kollisjonskurs og grunnen er at stater er best tjent med at de selv bestemmer regime i et land. Stadige kriger for regimeendring vil skape kaos i verden, men vi utviklet likevel en doktrine i FN på 2000-tallet som heter Responsibility to Protect ( R2P) hvor undertrykkelse av egen befolkning og grove brudd på menneskerettighetene kunne være grunn til militær intervensjon. Libya-angrepet i 2011, hvor Norge slapp 600 bomber, var det siste som fikk et slikt mandat fra Sikkerhetsrådet.
Men her var ingen andre enn USA og Israel involvert. Folkeretten spiller liten eller ingen rolle i deres beslutning, men Trumps poeng om at han muliggjør demokrati i Iran er likevel høyst gyldig. Angrepet kan muligens forsvares ut fra retten til forkjøpsangrep, hjemlet i sedvane og FN-paktens artikkel 51 – men amerikansk tolkning av forskjellen på forkjøpsangrep og preventiv krig er annerledes enn den vi holder oss med i Europa. Dette er en velkjent debatt fra krigen mot terror etter 9/11 der USA mente at terrorgrupper som kan angripe USA, kan angripes; noe europeerne ikke var enig i. I Iran-casen var det et angrep på Israel i fjor, et amerikansk angrep på kjernefysiske anlegg etter det; og nå altså en krig mot Iran fra de samme aktørene.
Her er det mye juristmat for lange måltider, men jeg mener at dette blir drøvtygging. Folkerettens elastikk er stor og det er mye variasjon i hvor langt strikken strekkes. Uansett kan vi slå fast at folkeretten ikke er hovedsaken – angrepet på Venezuela var også folkerettsstridig. Vi kan rope på folkeretten, men må konstatere at den spiller liten eller ingen rolle i beslutningsprosessene som teller.
Men der det er «real meat» i denne saken, er i maktpolitikken: Angrepet på Iran, sammen med angrepet på Venezuela og blokaden av Cuba, som vil resultere i slutten på det fryktelige kommunistregimet til brødrene Castro som har vart fra 1959, er tre slag mot USAs fremste motstander, Kina og Russland, som er deres allierte.
[…]
Å kunne trekke det aller lengste strået i en konfrontasjon – eliminere motstanderen – er den enorme makten dette gir ham. USA har en delvis inkompetent president som tar masse vill risiko, men han besitter en militær makt som er så kompetent og mektig at den gir ham seire han neppe hadde drømt om. Klart han vil fortsette å bruke dette gullkortet. Og paradoksalt nok gir det oss avskrekkende effekt, både mot Russland og Kina.
Vi ønsker mer enn noe annet at USA svekker Russland; nå blir dette annen ordens effekt av krigen mot Iran."