Færøvik
Alltid hevngjerrig, alltid sint – og altfor ofte rasende.
Før Donald Trump gikk til krig mot Iran, fikk han seg forelagt flere forslag til navn på krigsoperasjonen. Han likte ikke noen av dem, for de var for «milde». Først da forslag nummer fjorten landet på pulten hans, nikket han tilfreds, for der sto det klart og tydelig: «Epic Fury» - på norsk Episk raseri.
«Jeg likte det navnet», sa Trump på et møte i Kentucky forleden. Tidligere brukte navn som Operation Restore Hope, Operation Enduring Freedom og tilsvarende duger ikke for en president av hans kaliber.
I New York Times skriver kommentatoren Peter Baker om Trumps permanente episke sinne. «Navnet han ga Iran-operasjonen, uttrykker selve essensen i hans presidentskap», fastslår han. For mye av det som Trump sier og gjør, synes å være drevet av sinne.
Han er sint på utlendinger som kommer til USA og på allierte som utnytter landet. Han er sint på politikere som går ham imot, enten de er demokrater eller republikanere, og han benytter enhver anledning til å rase mot eliteuniversiteter, sentralbanksjefen, illojale dommere, tåpelige journalister, muslimer, homofile, meningsmålere og Den norske Nobelkomité. Ikke sjelden anklager han dem for forræderi.
Ikke engang nylig avdøde personer får være i fred. I forrige uke fikk han nyheten om Robert Muellers død. «Utmerket, jeg er glad for at han er død», sa han om FBI-direktøren som i 2017 etterforsket ham om hans forbindelser med Russland.
Historisk har ledere ofte brukt sinne som drivstoff, for det mobiliserer opinionen og skaper enkle fiendebilder. Napoleon Bonaparte og Adolf Hitler er et gode eksempler. Da Hitlers krigsmaskin ble stanset, ble hans beslutninger mer preget av personlig raseri enn militær fornuft. Ordrene om å holde posisjoner «til siste mann» på Østfronten var ikke strategiske, men emosjonelle. De kostet millioner av liv og bidro til det endelige sammenbruddet.
Kriger kan bare vinnes ved hjelp av fornuft og kloke valg. Dette er særlig tydelig i moderne konflikter. I dag avgjøres ikke kriger bare på slagmarken, men i økonomiske nettverk, teknologiske systemer og globale allianser. Å vinne handler om å koordinere komplekse ressurser over lang tid. Det krever ledere som kan dempe sine egne instinkter, ikke forsterke dem.
Derfor spør amerikanere og andre: Hvor er de voksne i rommet?
I Trumps første presidentperiode (2017–2021) var det i det minste noen voksne personer i hans nærhet. Det gjaldt særlig generaler som James Mattis, rådgivere som H. R. McMaster og stabssjef John F. Kelly. Flere av dem har i ettertid beskrevet hvordan de forsøkte å moderere beslutninger, utsette impulsive grep eller rett og slett sabotere dem. Men med årene ble de sparket ut i det store intet, skjønt noen gikk av frivillig.
I Trumps andre periode hører vi ingen motstemmer. Selv visepresident J.D. Vance, som under valgkampen tok sterkt avstand fra å kaste USA ut i flere «dumme kriger», har glidd inn i folden. Det betyr ikke at alle rundt Trump er enige i alt han gjør, men siden de kjenner hans «episke raseri», velger de taushet fremfor kritikk. Det er et dårlig utgangspunkt for en president i krig.
Det er en kjent sak at Trump ikke leser bøker, og det er ikke sikkert at han har hørt om filosofen Platon (ca. 427–347 f.Kr.). I sin bok Staten advarer den gamle grekeren mot det han kaller demokratiets forfall. Når følelsene tar over for fornuften, oppstår det han beskriver som tyranniets forstadium. Lederen er ikke lenger den mest vise, men den som best speiler folkets begjær og sinne. «Når begjæret får makten, blir staten syk», konstaterte han.
Aristoteles var opptatt av samme fenomen. Politikk var en form for balansekunst. Når ledere mister balansen og kommer i affekt, oppstår situasjoner og styreformer som samfunnet ikke er tjent med. Machiavelli mente det samme, og siden Trump i løpet av våren har tenkt seg til Kina, burde noen minne ham om visdomsordene til den kinesiske militærteoretikeren Sun Zi (rundt 500 f.Kr.): «Den ypperste kunst i krig er å vinne uten å slåss.»
Siden «rommet» nå er tomt for voksne, stiller stadig flere samme spørsmål som kommentatoren David French, også han i New York Times: «Kan militær dyktighet redde oss fra presidentens inkompetanse?»
Ja, kanskje, men oppgaven blir krevende. Akkurat nå er 2000–3000 amerikanske soldater på vei til i Midtøsten. Selv om de skal brukes til å sikre amerikanske baser og ambassader i regionen, vitner forflytningen om at krigen fortsetter. På samme måte som Trump fascineres av sin egen retorikk, risikerer generalene i felten å bli tvunget til å kjempe for en tapt sak. I statsvitenskapen brukes begrepet «publikumskostnader». Når en leder med bravur lover noe offentlig, øker prisen for å trekke seg tilbake.
Men så uforutsigbar som Trump er, kan også det motsatte skje. Han kan redefinere situasjonen på slagmarken og fremstille en retrett som seier. Han har allerede vist tendenser i den retning når han sier at fienden allerede er knust, og at det bare gjenstår å gjenåpne Hormuzstredet.
Uansett hva han finner på, gir Trump inntrykk av at kostnadene er likegyldige for ham. Etter to ukers krig anslo militære analytikere kostnadene til rundt 30 milliarder amerikanske dollar. Nå er krigen i sin fjerde uke, og milliardene ruller raskere enn noensinne. Bare én drone kan koste 20 000–50 000 dollar, å skyte den ned 1–4 millioner dollar. I Kongressen diskuterer politikerne nye skyhøye bevilgninger, og hvis Trump ikke får det som han vil, vil han reagere med «episk raseri».
På slagmarken i Iran ligger minst 3000 drepte; mange er sivile, kvinner og barn. Minst 14 amerikanske soldater er kommet hjem i kiste. Selv om tapene er beskjedne, kan de være begynnelsen på noe langt verre. I moderne konflikter med høy teknologisk krigføring er det gjerne få drepte i starten, men tapstallene øker raskt over tid. Irak-krigen i 2003 endte med 4400 amerikanske falne. Flere år senere ble 2400 amerikanske soldater drept i Afghanistan.
«Den største straffen for ikke å delta i det politiske liv er å bli styrt av dårlige menn», fastslo Platon i en fjern fortid.
Denne kommentaren ble publisert av Dagsavisen (nettutgaven) 23.03 2026