Næringsminister Vestre vil ha statlig styring over private selskaper og stille krav om at selskaper (i første runde) med en viss omsetning skal ha 40% kvinner i styret. Han sier lite om at styret bør ha kvalifiserte styremedlemmer, riktig kjønn er bra nok. Disse skal vel ha honorar og vil tappe selskapet for likviditet, selv om de ikke kan noe om bransjen eller har relevant faglig kompetanse. Hvorfor har ikke Grunnloven en paragraf mot offentilg inngripen i folks privatliv. Om man som kreativ grynder, ref de mange kvinnefora som støtter dette og gir råd til oss som er i mindretall, hvorfor skal da Staten blande seg inn i hvordan og med hvem vi ønsker å jobbe sammen med? Dette nærmer seg Sovjetisk Planøkonomi, og vi har alle sett hvordan det gikk. Motivasjonen, kreativiteten og arbeidslysten forsvant som dugg for solen og produktiviteten gikk ned. Det var ikke lenger en selv en jobbet for, men «fellesskapet». Da ble det som i sykkelløp: Man holder seg i feltet, ingen ekstra innsats, ingen selvstendige ideer som kan gi resultater. Man er tvert i mot forhindret fra å gå egne veier med de aktørene man ønsker og som kan danne et «winning team». Hvorfor tror sosialistiske politikere at de «vet bedre enn folk flest». Makan til selvtillit finner man ikke hos noen andre grupperinger. At NHO støtter dette forslaget er ubegripelig, men rammer selvsagt ikke deres mektige, største medlemmer. De er allerede underlagt kvoteringen for ASA selskapene. Derfor burde NHO holdt seg unna dette forliket. Shame on you.
Rettferdighet, ikke likestilling, er det nye slagordet for venstresiden (equity, not equality). Derfor er det viktigste at man oppnår like resultater uavhengig av utgangspunkt, og ikke at man får noenlunde like muligheter uavhengig av utgangspunkt.
Logikken er at siden staten ikke kan kontrollere for alle faktorer som potensielt kan diskriminere mot individer på bakgrunn av etnisitet, alder, kjønn, legning, religion, funksjonshemninger, foreldres utdannings- og inntektsnivå, etc. så er ikke lenger likebehandling noe man skal forsøke å kjempe for eller måle. I stedet så kan du måle resultater - gjennom like resultater. Dvs, like mange kvinner som menn skal “lykkes” (målt gjennom styrerepresentasjon, rolle som adm dir, etc.). Samme gjelder selvfølgelig på sikt alle andre minoritetsgrupper.
Framover vil det nok komme mer og mer krav om å måle minoritetsstatus i bedrifter både for ansatte og på mellomledernivå. Første steg er å måle, neste steg er å kreve representasjon og forklaringer på hvorfor man ikke oppnår “tilfredsstillende” representasjon på alle nivåer. Så, hvis du vil spille spillet er det bare å begynne å skryte på seg minoritetsstatus gjennom å hevde at man er bifil eller same (indianer er da det du skryter på deg i USA).
Det er så det ikke skal bli for mye problemer når alle mindre bedrifter ender opp med koner og døtre fra eksisterende ledelse/eiere i styret 
Målet for regjeringen er ikke å hjelpe næringslivet, det er å skryte på seg å ha “gjort noe” og “fått fremgang” uten for store negative konsekvenser. Så da kan man ikke lage for store problemer for bedrifter, i stedet må man gjøre det enklest mulig å få målbar “fremgang.”
no taxation without representation
Var jo et slagord som man kan si passer her? 
Hva teller mest ved ansettelsen,- kjønnsorganet eller hva man identifiserer seg som?
Heldigvis opererer vi vel med juridisk kjønn i Norge så det er vel ikke opp til dagsformen
Tror plassering på crazy/hot scale for begge kjønn er mer relevant enn kjønnsorganet, for å bli aksjeanalytiker f.eks. må man være over 8 på hot og under 2 på crazy(ikke et ansettelseskrav, men hjelper). Er litt samme for styreposisjoner virker det som. Må helst ha en utdannelse og litt erfaring også da.
