Dette er en sånn type artikkel som jeg misliker. Leser man den får man i mine øyne feil bilde av virkeligheten. Man hopper litt bukk over tidslinjer og sauser ting sammen til en historie man har lyst til å fortelle, men ikke er veldig pålitelig. Jeg fikk i hvert fall feil bilde når jeg leste den første gang. Så for å ta tidslinjen først:
- 1977 starter 23 år gamle Jake Burton Carpenter opp Burton (artikkelen hevder han er 14 så han kan sammenlignes med de norske ungdommene, som blir helt feil).
- 1981 får en 16 åring brett bestilt fra USA og blir ikke imponert.
- 1983 antar jeg, har de laget egne prototyper og får avslag fra Madshus vinteren/våren 1984 angående videre satsing, gir opp og går videre i livet.
- Artikkelen sauser sammen brettene disse gutta lagde i Molde med det Anders Wittusen lagde i Oslo, og det er uklart om kommentarene angående kvaliteten på brettene snakker om prototypene fra Molde, eller brettene som Wittusen lagde og solgte i Oslo, eller begge deler. Uansett solgte Wittusen fra Oslo Snowboard fra 1980-1986, så kan se ut som om påstanden om at disse tre guttene lagde de første brettene i Europa er feil (de fikk inspirasjon fra ett brett de mottok høsten 1981). Og da er vi bare i Norge, og ignorerer alle andre europeiske land.
- 1985 startet også Burton sin satsing i Europa.
- 1987-88 begynte Snowboard å ta av, og skifabrikker begynte å produsere Snowboard (men var kjøpt opp fra utlandet, K2). Helt uten disse guttas hjelp slik jeg forstår det.
- 1990 blir Terje Håkonsen stor (signerer kontrakt som 15 åring, og slår gjennom i 1990-91).
- 1994-1995 er Snowboard stort og akseptert de fleste steder og en suksess. Og dette er salgstallene som det snakkes om i artikkelen.
Tre gutter hadde en drøm om å lage noe, de kom ett stykke på vei men fikk avslag fra en aktør. I stedet for å satse videre på drømmen så ga de opp og tok normal utdannelse og gikk videre i livet. 10+ år senere hadde det eksplodert fordi Burton - som ga dem inspirasjon - og andre bygde videre på suksessen og lagde bedre og bedre produkter.
Dette var produkter uten noe særlig patentbeskyttelse eller noe superoriginalt. Mange jobbet med de samme tingene og lærte av hverandre. Godt mulig de lå langt framme i en svært kort periode, men det ble jo ikke noe av.
Du kan jo sammenligne deres historie med han som normalt trekkes fram som den viktigste aktøren for hele kulturen og som lykkes med å bygge opp ett selskap.
Mr. Carpenter’s initial goal was to make a better Snurfer, employing a small staff in a converted barn in Londonderry, Vt., and drawing on a $150,000 bequest from his grandmother. But that first year was filled with rejection, largely by customers at surf, ski and skateboard shops.
The year was 1977. Jake Burton Carpenter had recently graduated college and was working 12 to 14-hour days at an investment firm in New York City. Lucky for us (and millions of snowboarders), he had bigger and better things on his mind. He quit his job and moved to Londonderry, Vermont, where he started making ‘Burton Boards’ in a barn where he served as caretaker. By night, he bartended at the Birkenhaus Inn. By day, he built makeshift snowboard prototypes and tested them on the back hills of southern Vermont.
In 1981 Jake moved from Londonderry to a farm in Manchester, Vermont. The barn was the factory, the living room was the store, the basement was the warehouse, and the bedroom was the office. On that New Year’s Eve, Jake met his future wife Donna Gaston. They married just a year later, and she became integral to the process of building Burton and introducing snowboarding to the world.
Mannen var eldre, og hadde egne penger han satset. Han sa opp jobben han hadde utdannet seg til, og satset egen penger og karriere på en drøm om å lykkes. Han bygde seg gradvis opp over mange år, med mye motgang de første årene, og er vel ansett som hovedansvarlig for at Snowboard faktisk ble en stor greie.
Disse tre norske guttene kunne kanskje satt livet på vent, begynt å produsere egne brett, reist rundt og forsøkt å selge dem og markedsføre dem, og muligens om 2-5 år lykkes sånn at det ble til noe. Det hadde krevd en hel annen satsing enn “vi dro til en skifabrikk og foreslo at de skulle satse, men de sa nei.” Greit jeg forenkler, men det virker som om det var situasjonen i hovedtrekk.
Når man i artikkelen hopper fra 1981 (de kjøper brett fra Burton og blir ikke imponert), til 1983-84 (de har laget noen prototyper, får avslag og gir opp), så er det ganske drøyt å hoppe direkte til midten av 90-tallet, og så bare anta at de burde fortsatt ha ligget helt fremst i utviklingen og hatt bedre produkter enn andre. Skifabrikken de fikk avslag fra hadde jo nå blitt kjøpt opp av K2 og produserte Snowboard helt uten deres hjelp så vidt jeg kan forstå.
Det minner mest om ønsketenking. “Det kunne vært noe.” Ja, det er mulig. Men, det kunne også fort blitt til ingenting. Det er ikke sånn at Burton var eneste selskap i verden som lagde Snowboard og det ikke var konkurrenter. Det var mange konkurrenter, og Burton bygde seg opp gjennom ekstremt smart produktutvikling og markedsføring, satsing på sponsing av ett profesjonelt team med Snowboardere osv.
Det er ikke nok å ha en ide, eller en tanke. Man må ha gjennomføringsevne og standhaftighet også. Og da holder det ikke å gi opp etter ett avslag, og tenke at noen andre burde ha satset sine penger på at din drøm skulle oppfylles.
Det var ikke noe marked for Snowboard når disse gutta forsøkte å lage noe, og at det ble bygd opp ett marked flere år etter at de hadde gitt opp, når produktene var mye bedre og andre aktører hadde jobbet knallhardt for å bygge opp markedet.
At man antar dette “burde” vært ett industrieventyr er bare merkelig for meg. De var milevis unna slik jeg ser det. Kan ikke se at de hadde noe unikt, noe patenter, noe som gjorde at de lå an til å bli det foretrukne i ett norsk industrieventyr.
Om det sier noe om den norske mentaliteten så er det at vi overvurderer verdien av “ideen” og undervurderer standhaftighet og gjennomføringsevne. Og ikke minst markedsføring.
Er det noe som er urettferdig er det vel fort det at når du lager ett produkt så har du først og fremst innenlandsmarkedet å vokse på. Kan ta Peppes Pizza som eksempel. Noe av det mer suksessrike i Norge - men vekstmulighetene i Norge er jo begrenset til vår lille befolkning, og det er er vanskelig å ta noe som fungerer og en merkevare som har lykkes i ett land, og så eksportere det til utlandet. Det er en helt enorm fordel å ha ett stort innenlands marked å vokse på først, før man må se til utlandet. Og her har store nasjoner fordeler.