Følgende er min grovt forenklede take på bakgrunnen. Tanken var å legge til side de myope brillene og forsøke å forstå hvordan man havnet i en så låst situasjon. Noen vil bli provosert, andre grave seg ned i enkeltsetninger og utfordre detaljer. Ønsker i prinsippet ikke å gå i en skyttegravdiskusjon, men heller å legge frem litt bakgrunn for hvorfor jeg mener denne konflikten er så utrolig kompleks, og hvorfor binære forklaringer blir fort enkle. Poenget er også å belyse at denne konflikten også har globale røtter og dermed er et globalt ansvar.
Hvis tvil. Selvfølgelig var det som skjedde 7.10 terror. Kaldblodig drap på ubevæpnede sivile er alltid terror og en krigsforbrytelse, uansett. På dette er det ingen tvil.
Europas jøder forfølges
De fleste med snev av allmennkunnskap kjenner til at jødene har levd i en diaspora spredt i diverse land siste 2000 år pga gjentatte påtvungne forfølgelser. Fra oldtidens exodus(er) og ødeleggelse av Jerusalem av Romerne til middelalderens utkastelse fra England og Spania. Selv i nyere tid har diasporaen vært forfulgt. Vår egen opprinnelige paragraf 2 nektet jøder adgang, i tråd med datidens Europa og selv om jødeparagrafene opphørte i Europa ble jødene ikke likestilte. Pogromene på sent 1800 og tidlig 1900 tallet, spesielt i det russiske imperiet var brutale. Denne jødeforfølgelsen, spesielt i Europa, gir opphav til jødisk zionisme, ønske om eget jødisk stat. Ulike steder blir vurdert (fra Uganda til Argentina), men zionistbevegelsen eniges om at deres historiske hjemland vil være best. Selv om den store majoriteten av jødene har bodd utenfor Israel i over 2000 år har de dyrket sin religion og historie (ref «neste år i Jerusalem»).
Ottomansk folkeopptelling av Palestina fra 1878 viser at 85% av beboere var muslimer vs 5.3% jøder, mens senere folketelling (fra britene) viser at antallet jøder utgjorde ca 14% (82K vs 590K). Grunnet økende jødeforfølgelse på tidlig 1900-tallet i Europa (først Russland, deretter øvrig øst-Europa og deretter gryende i Tyskland), førte til at jødene begynte å flykte. Før ww1 emigrerte kun ca 30-40K jøder til Palestina fra Europa siden de fleste reiste til USA (ca 2 mill). Etter ww1 og under den tyske anti-semittismen (før ww2) ble emigrasjonen til USA betydelig innskrenket. Selv om USA og FDR fordømte Krystallnatten var det ikke nok til å ta imot flere jøder enn hva de hadde satt som egne kvoter fra Tyskland (20K) og kongressen stemte ned muligheten til å ta imot ytterligere 20K jødiske barn i 1939 (i tillegg til kvoten). Ingen kunne ha forutsett hva som ventet jødene i Tyskland og USA tok å på den tid en «America first» holdning hvor de først prioriterte å hjelpe sine egne fattige innbyggere og den amerikanske flyktningskomisæren (kusine av Teddy R) er kjent for sitatet: “20,000 charming children would all too soon grow into 20,000 ugly adults.” Vi i Norge ønsket heller ikke å ta imot noen jøder og redselen for å bli «forjødning» var stor (se her mer her). Konferansen i Evian (hvor UK, Canada, USA, Frankerrike etc deltok) omhandlet det økende antallet jødiske flyktninger, men de kom ikke med noen løsning. Strømmen av jøder som flyktet fra nazistene økte til Palestina, det reiste ca 250K jøder mellom 1932-1939 (dette i tillegg til at andre europeiske land absorberte jøder). Jødene som kom til Palestina før 2. verdenskrig var primært ressurssterke, intellektuelle og bemidlede. De emigrerte primært pga nødvendighet og ikke pga Zionisme. Hvordan det gikk med jødene i Tyskland og i landene Tyskland okkuperte under 2. verdenskrig kjenner vi godt (6 mill jøder henrettet). Etter 2. verdenskrig var det store vansker for jøder å vende tilbake til sine opprinnelige hjem, omfattende leire ble bygget og repatriering tok lang tid. Jøder var også redde for å reise tilbake til Sovjet og øst-blokkland pga gryende kommunisme (ref Stalin, Gulags, good call). Vi i Norge tok imot 492 jødiske flykninger selektert basert på deres evne til å utføre manuelt arbeid, disse emigrerte raskt videre til Israel. USA håndplukket også en del jøder slik som forskere.
Brutte lovnader
Store deler av dagens sentrale araberland dvs den arabiske halvøya, og dagens Irak, Jordan, Syria og Jordan dagens Israel/Palestina lå under det Ottomanske riket. Osmanerene tok parti med Tyskland, Østerrike-Ungarn og Bulgaria i ww1. Som et ledd i dette erklærte Sultan Mehmed V jihad mot de allierte. Dette var dårlig nytt for britene, siden de kontrollerte ca 70 mill muslimer (India) og betydelige deler av hæren de hadde utplassert rundt omkring bestod bla av muslimer. Som en motvekt lovet britene araberne uavhengighet etter krigen hvis araberne, med Sharifen av Mecca i spissen, gjorde opprør mot Ottomanerne, noe de gjorde og dermed hjalp til med å kjempe på samme side med de allierte. Curiosa 1) britene inngikk samme avtale med kurderne dvs uavhengig stat hvis de ble med å bekjempe Ottomanerne curiosa 2) samme mode of action også i India hvis de kjempet i ww2 – begge disse er vel også problemområder i dag, kurderne mangler stat, Sikhene mangler stat og Kashmir en annen vanskelig konflikt siden 1947. Curiosa 3 kunne vært Afrika, men får forsøke å holde fokus.
Nevertheless, på bakrommet avtalte britene og Frankrike (med aksept fra Russ og Ita) å dele opp det osmanske rike seg imellom (ref Sykes-Picot avtalen) hvor omsider dagens Israel/Palestina tilfalt britene. Senere på tampen av ww1 lovet britene også jødene et eget land som skulle være i Palestina.
Økende immigrasjon av jøder som nevnt over, spesielt etter ww2, medførte økende grad av tensjon med de eksisterende araberne. I tillegg, både jødene og araberne var ikke spesielt glade i britene, så det var litt uro på tvers.
Etter grusomhetene i ww2 var det enighet mellom stormaktene i Vesten om at jødene måtte få et eget land (og dette i Palestina). Nasjonene i FN stemte over og avgjorde at Palestina skulle deles opp i 2 uavhengige nasjoner. Til og med Stalins utsending Andrei Gromyko gav en lidenskapelig som tale om hvorfor jødene skulle få en egen stat i Palestina. Man kan i dag lure på hvorfor jødene ikke ble gitt et land i Europa, deler av Tyskland feks som tross alt var der de fleste bodde, men dette var andre tider.
Vold avler vold
Palestinerne (og arabere generelt) aksepterte ikke FNs avgjørelse om at de skulle gi opp landområdene sine. Palestineren anså landet som rettmessig sitt. Jødene eide på dette tidspunktet 7% av landet, utgjorde 33% av befolkningen (etter relativ kort tide med masseinnvandring) men hadde fått tildelt av FN 56% av landmassene.
Dagen etter etter FNs avstemning brøt det ut krig hvor palestinerne hjulpet av omringende araberland angrep jødene. Jødene kom best ut av krigen, omtrent 70% av palestinerne ble presset ytterligere ut (palestinernes nakba), og disse fikk i stor grad ikke returnert til sine hjem (et betydelig antall ble drept ved retur). Dette har gitt opphav til flere generasjoner med palestinske flyktninger (i Lebanon, Jordan, Gaza, Vestbredden).
I retrospekt, vil anta at hadde palestinerne og araberne for øvrig visst hvordan denne konflikten ville utfolde seg så hadde de nok akseptert oppdelingen av landet. En kan skjønne at de ikke følte samme skyld i jødenes lidelse som enkelte land i Vesten og dermed ikke var like keene på å måtte gi opp sitt land, selv om det hadde vært beste utfall sett i dag. På samme måte, hadde jødene visst hvordan dette ville arte seg hadde de også trolig gitt tilbake områdene de vant i den første krigen og ikke drept mennesker ved tilbakekomst og dermed skapt «evige flyktninger». Omliggende araberland har heller ikke «absorbert» palestinerne, noe som har medført at palestinerne er de med lavest rang i Lebanon, Jordan etc og er den gruppen som har det verst. Man kunne ha skrevet en lang utredning også om Saudierne, men tar en rain check i frykt for å havne oppstykket i en koffert i ambassade.
Fast forward: konflikten har bare blitt enda mer tilspisset og fastlåst. Maktforholdet mer asymmetrisk ved at Israel har oppnådd stor teknologisk fremdrift godt hjulpet av gode venner som donerer rikelig med kapital (Israel er det landet som har totalt fått mest penger fra USA post ww2 enn noen andre land). Israel har som kjent et av verdens mest avanserte og mektigste hær samt etterretning. Palestinere som lever i Gaza og deler av Vestbreddens er økende blitt isolert og har hverdag som beskrives som «open air prison» eller som Normal Finkelman beskrev Gaza «worlds largest concentration camp». De som ever i omliggende araberland har det litt bedre, men lever også i flyktningeleir stort sett og har lavest status. Noe som skaper grobunn for generasjoner med innbyggere som lever i en trykkoker, hvor alle kjenner noen som er drept og folks terskel for å bli selvmordsbomber eller fanatiker blir lav. Totalt sett har Israel holdt et jerngrep på Gaza og Vestbredden, dette er spesielt synlig i antall sårede og drepte samt terskelen for å straffeforfølgelse i militære domstoler (inkl mindreårige/barn), okkupere eierandeler og sosial dumping. Dette jerngrepet og spesielt asymmetrien på lidelsen er noe som rapporteres spesielt mer i den muslimske verden enn vestlige. Her hører vi spesielt om konflikten når Hamas eller Hezbollah skyter raketter eller bedriver terror, men sjeldent når palestinerne blir drept her og der i løpet av året (hvor mange av de drepte før oktober 2023 visste du om?).
Til sist, til folk som hardnakket mener at dette er en religionskonflikt. Religion spiller selvfølgelig en avgjørende rolle, den har gitt opphav til forfølgelse av jødene, til dels forklarer deres krav til landområdet, Jerusalem ansees som et hellig sted både for Jøder, Kristne og Muslimer (note: alle profetene i toraen og bibelen er også profeter i Islam, det er ikke bare koranen som er deres hellige skrift) og religion har blitt det som skiller og oppkonsentrerer forskjellene mellom partene i konflikten i så sterk grad. Trykkokeren avler fundamentalister, på begge sider og de går bananas. Dog, jeg vil også påstå at det også er en konflikt som syvende dreier seg om landområder man mener man har grav på. Muslimer og jøder har ikke historisk vært i en slik type krig drevet av religion på samme måte.
Personlig mener jeg verdenssamfunnet har kan gjøre mer og har et ansvar for å finne en løsning, situasjonen verken for jøder eller palestinere er holdbar. I tillegg må internasjonal strafferett følges og krigsforbrytelser på få konsekvenser. Det virker nå også å være mye fog of war, spesielt i sosiale media, som eks virker det ikke å være bekreftet at barn ble halshugget (selv om drap er drap) og det er lagt lokk på telekommunikasjon i Gaza så det vi får vite fra der er begrenset. Midt opp i dette er dette også et stormaktspill hvor SaudiaA, Iran, Egypt, USA, Russland, UK etc alle har sine interesser og ansvar.
Får avrunde med Willochs sitat «Når et folk gjennom lang tid utsettes for planlagt og systematisk undertrykking og vold, har de til slutt ingen andre virkemidler å svare med enn motvold» - Høyres nestor var god på analyse.