RIP Nujabes: grunnen til at forelsket meg i hiphop og valfartet til Japan i 2009. Fant platesjappa hans i en bakgård i Shibuya og fikk hilst på rett før han døde.
4 Likes
Pur klasse!! 
4 Likes
2 Likes
Aldri tenkt over at Q-Tip er med her (mange år siden jeg hørte sangen sist)
1 Like
Nei, man vil ikke vite hvordan pølser eller politikk lages.
Men denne trance-klassikeren fra 90-åra? Ja, takk.
Arpeggios ftw.
3 Likes
Ideen er sånn mer eller mindre henta herfra:
(begynner etter ca. 50 sek)
2 Likes
Jeg elsker den sida.
“Stealing from the thieves”
(2:07 og utover, men hør fram til da også for overraskelsens del 
)
2 Likes
Sinna- og musikalsk hiphop, fordi sinna:
Barokk:
Sen renessanse: (med Sting)
Pirater, så renessanse dette og (Imperial March og Dr Who medely)
Avslutter kvelden med senbarokk (Bach for banjo)
Dags før litt funky sax:
2 Likes
Sykt å tenke på at dette er fra 1991. FSOL ass.
3 Likes
Vet ikke om den er postet tidligere. Prøvde å søke men fikk ikke treff. Synes den er veldig kult laget, en tagning. Utfordring: hvilken genre er det?
2 Likes
Kan anbefale de fulle setene hans også.
1 Like
2K - [The KLF] - Live at The Barbican Centre - 1997 - Full Performance.
Klassiskt framførende. Ikke gå glipp av dette.
4 Likes
44 år siden London Calling kom ut i dag. Blant annet med Lost in the Supermarket. Joe Strummer skreiv låta, men det er (merkelig nok) Mick Jones som synger (Strummer og Jones pleide jo å synge sine egne sanger). Forklaringen på dette fikk vi først utpå 2000-tallet, ved 25 års jubileet til skiva, hvor diplomatsønnen Strummer forklarte at han skrev sangen mens han prøvde å forestille seg hvordan arbeiderklassegutten Jones’ oppvekst i en kjeller sammen med mora og bestemora hadde vært. Sporty av Jones å synge låta da (hør på teksten!)
Topper Headon er som vanlig latterlig stødig på trommer. Hva hadde Clash vært uten ham, som kunne håndtere alle sjangere – som her – på stående fot? Og sikkert i ett take også, for good measure, før han måtte ut for å ordne mer hest.
Edit: Av en eller annen grunn befant jeg meg mentalt på 14. desember i går. For det er altså datoen skiva kom ut i 1979.
4 Likes
Ett av alle tiders beste album.
1 Like
London Calling har den magien at Clash prøver seg på nær alt, og får til nær alt. Men fortsatt høres umiskjennelig ut som The Clash. Samtidig balanserer skiva hele tida på en knivsegg mellom blodig alvor og total flipp / bare kødd. Som tenåring tror man det er en 90% / 10% fordeling mellom de to ytterpunktene, men jo mer voksen man blir, jo mer skjønner man hvor mye flipp og tull som egentlig foregår. Som f.eks Strummers callback vokal (til Jones’ hovedstemme) mot slutten av låta lenka ovenfor, hvor det høres ut som han med vilje prøver å høres enda dårligere ut til synge enn han vanligvis var.
1 Like
“Walking around with your head in the clouds
It makes no sense at all
Sell yourself short, but you’re walking so tall
It makes no sense at all”
1 Like