The most common adverse events for participants treated with orforglipron (6 mg, 12 mg and 36 mg, respectively) were nausea (28.9%, 35.9% and 33.7%) vs. 10.4% with placebo, constipation (21.7%, 29.8% and 25.4%) vs. 9.3% with placebo, diarrhea (21.0%, 22.8% and 23.1%) vs. 9.6% with placebo, vomiting (13.0%, 21.4% and 24.0%) vs. 3.5% with placebo, and dyspepsia (13.0%, 16.2% and 14.1%) vs. 5.0% with placebo. Treatment discontinuation rates due to adverse events were 5.1% (6 mg), 7.7% (12 mg) and 10.3% (36 mg) for orforglipron vs. 2.6% with placebo. The overall treatment discontinuation rates were 21.9% (6 mg), 22.5% (12 mg) and 24.4% (36 mg) for orforglipron vs. 29.9% with placebo.
Man kan bite seg merke i det ikke er voldsomme mengder pasienter i Novo-dataene her. Likevel kan man jo gjøre en sammenligning.
Altså, det vesentlige her er lavere vekttap (12% hos orforglipron på max dose vs. 16,6% hos oral som foreløbig kun kommer i 25mg dose for obesity) og lavere tolererbarhet generelt for orforglipron – se på discontinuation rates due to adverse events.
Så kan man legge til at semaglutid som virkestoff allerede har vært i bruk i 33 millioner pasientår, men orforgliporn først kommer på markedet om ca. ett år.
Markedsreaksjonen i går (LLY ned 13-14% NVO opp) handler trolig om at markedet har innbilt seg at orforglipron skulle score så bra på efficacy og tolererbarhet at den kunne ta markedsandeler fra oral sema og subkutan sema.
Generelt sett kan man vel si at markedet har svært høye forventninger til dataene som kommer fra nye drugs. Jeg tror trippelagonisten til LLY (retatrutide) som har første avlesning av sine kliniske fase III-forsøk oppunder jul – lurer på om indikasjonen / label er “overvekt med kneartrose” (!) – også vil skuffe markedet, selv om LLY ihvertfall ikke er så idiotiske som NVO og guider et snitttap i vekt som de ikke klarer å oppnå.
