Noe helt annet: Hva er en sikker og effektiv leveringsteknologi verdt for et farmaselskap som ikke sjøl sitter med en tilfredsstillende løsning? Altså hva er man villig til å betale for en lisensavtale som gir adgang til det man sårt trenger?
Spørsmålet har, med lange mellomrom, vært tatt opp tidligere her på forumet. Og noen eksempler har vært trukket fram, bl.a. avtalen mellom AstraZeneca og Starpharma.
Når temaet har vært berørt så sjelden, skyldes det nok i stor grad at lisensiering av leveringsteknologi ikke forekommer så ofte. Men her en helt fersk slik avtale:
Pfizer, GSK og et par andre selskap har gått sammen om et selskap, ViiV, som jobber med behandling og forebygging av HIV. For ViiV er det snakk om å gi injeksjoner med store volum av ulike legemidler. Det kan man ikke gjøre like lett som vanlige injeksjoner slik vi alle kjenner.
Men selskapet HalozymeTherapeutic sitter med adjuvanten ENHANZE som kan løse problemet.
Avtalen omfatter fire “targets” som jeg oppfatter som produktkandidater innenfor HIV-området. Som upfront skal ViiV betale 40 MUSD. Videre vil milepæler (kliniske og kommersielle) utgjøre 175 MUSD per “target” og dertil sjølsagt royalties (mid single digit).
Den totale avtaleverdien utgjør dermed potensielt 740 MUSD (= 6,5 mrd. NOK) dersom man forutsetter at alle fire produktkandidatene kommer i markedet.
Sjølsagt er dette bare et eksempel på utlisensiering av leveringsteknologi (blant de få vi har). Ingenting kan trekkes ut av dette for PCIBs potensielle utlisensieringsavtaler, det være seg for fimaVACC og fimaNAc.
Ref.