Mens vi venter vil jeg dele statsmedister sin histore fra kantina 
Kantinen i Oslo Cancer Cluster var halvfull. Det summet i stemmer. En ung, filippinsk jente med forkle og hette på hodet, føk i skytteltrafikk mellom radene av stoler og bord med en klut i hånden. Ved podkastbordet satt Elisabeth og Jonas og spiste i taushet. Som om de var mer opptatt av hva som foregikk rundt seg. På nabobordet, som var øremerket ledelsen til et av husets selskaper, satt Ronny og Hans. Ronny scrollet på mobilen. Per kom gående mot dem. I hånden holdt han en bagett med karbonade og løk. Han trakk ut stolen og satte seg ved siden av Ronny.
«Geparden er på hugget igjen,» sa Ronny mens han leste på mobilskjermen. «Men det er vel ikke annet å forvente nå som vi er i second half, og kursen ikke står i 1000 NOK.»
«Jeg liker Geparden,» sa Per. «Verdens letteste mann å forholde seg til. Vurderer å tilby ham en stilling innenfor PR. Han er jo en av de beste til å spre at vår teknologi får cellegift til å fungere der hvor den ikke fungerer i dag.»
«Å,» sa Hans. «Så det är det vi driver med? Jag fattar.»
«Men se her …» sa Ronny. «Har dere lest dagens tråd av Snøffelen?»
«Nej?» Hans lente seg over kollegaen og myste ned på skjermen. «Inte till å tro. Mannen er spot on. Igjen. Precis som han var med Targovax.»
«Det med Targovax så vi vel alle komme,» flirte Per. «Bortsett fra han …» Per knipset. «Å, hva heter han igjen?»
«Vet hvem du mener,» sa Ronny. «Men husker ikke brukernavnet.»
«Beklagelig at Snøffelen er anonym.» Per var snart ferdig med å plukke av løkbitene. «Han er virkelig en jeg kunne tenke meg å ha med på laget.»
«Han er jo med på laget,» sa Ronny og la mobiltelefonen fra seg på bordet.
«Jeg snakker om det virkelige laget, Ronny. Vårt lag. Ledelsen. Han burde sittet her nå. Sammen med oss.»
«Det vore kul att veta vem det är. Han verkar ha extremkunskap. Skulle nästan tro att han arbetade här i huset.»
Samtidig løftet Per og Hans blikket. Begges øyne landet på den kraftige ryggtavlen til Jonas på nabobordet.
«Nei …» sa Ronny lavmælt. «Det er ikke Jonas. Det er lenge siden jeg skjønte hvem Snøffelen er.»
Per tok en stor bit av bagetten og smattet: «Så hvem er det?»
«Det er ikke en ‘han’ …»
«Vad? Skämtar du?»
Ronny hadde lagt øynene sine på den filippinske kantinearbeideren. Hun så bort på ham og smilte. Tennene var skjeve. Som på en sel. Ronny sukket. Hans og Per kikket i samme retning.
«Vad?» utbrøt Hans. «Tror du att det är henne? Hon här i matsalen?»
«Nei, nei, nei,» sa Ronny.
«Har du ikke gitt opp henne ennå?» mumlet Per. «Var ikke dere på date?»
«Hun takket nei. Men jeg er så svak for østens mystikk, Per … Jeg simpelthen elsker det asiatiske kjøkken.»
«Apropos Asia.» Per så strengt på den yngre kollegaen. «Husk å holde Takeda oppdatert.»
«Det trenger jeg ikke,» sa Ronny. «Takeda er hands on. De gutta der leker ikke kiosk.»
«Glöm den här kvinnan, Ronny,» sa Hans utålmodig. «Glöm Takeda. Vet du hvem det er? Snøffelen.»
Ronny grep kartongen med Litago og ristet den kort før han skrudde av korken.
«Det er en kvinne. En flott og klok en.» Ronny smilte stolt. «Susanne Stuffers.»
Per og Hans lo høyt.
«Seriøst,» fortsatte Ronny. «Bare tenk på dette: Stuffers – uttales Støffers. Ta bort t-en og erstatt den med en n, så har du Snøffers. Snøff.» Han satte tuten på Litagoen mellom leppene og tok en stor slurk. Tørket seg rundt munnen. «Der ser dere. Jeg kan mer enn å analysere tall.»
«Du är inte riktigt klok,» sa Hans og lo. «Susanne Stuffers …» Han lo igjen.
«Hjelpes meg,» skrattet Per. «Har du nevnt det for Susanne? At du tror nasjonens fremste på biotek – etter meg selv naturligvis – er henne?»
«Hun har ikke svart på de siste sytten tekstmeldingene jeg har sendt.»
«Da må du bremse,» sa Per. «Jeg tror dessuten hun er godt gift.»
«Jeg skal gi meg på tjue.»
Ronny kvalte en rap og kikket ut. Solen lå høyt og avslørte et tjukt lag med støv og skitt på vindusrutene.
«Fantastisk vær,» smattet Per.
«Skulle vi få några kalla efter arbetet?»
«Jeg er klar,» sa Per. «Må bare gi beskjed til kona først.»
En høy, bassaktig latter fylte hele kantinen. Samtidig knirket det i stolen ved nabobordet. Det var Jonas. Han hadde snudd seg mot Per, Ronny og Hans.
«Sitter du og tjuvlytter igjen, Jonas?» spurte Per. «Er det hva han driver med, Elisabeth?»
Elisabeth flirte og sa: «Du vet jo at Jonas har selektiv hørsel.»
«Jag fattar inte,» sa Hans. «Vad var roligt?»
«Du skjønner det, Hans,» sa Jonas, «En fredag for lenge siden. Før du begynte i selskapet, tok vi oss en tur ned på Solli Plass. Etter at Ronny ble CFO, så kvalifiserte han endelig til å bli Saga-kunde hos DNB. Han hadde så lyst til å vifte med det nye, sorte visakortet med navnet sitt i gullskrift foran ungjentene nede på Nox og Champagneria.»
«Det var Baroque,» rettet Ronny. «Vi var kun på Baroque. Hvor dritings var du egentlig?»
«Samme,» sa Jonas og viftet med hånden. «Det gikk som det måtte gå. Ronny dro kortet ved enhver anledning, og vi var stup dritings alle tre før klokka var ti. Rundt halv elleve ringte kona til Per og lurte på hvor han ble av. Maten hjemme var blitt kald og greier. Det var full baluba. Vi skulle jo liksom bare ta ‘et par pils’ etter jobben. Og da sa Per at han ville være hjemme imminent.»
«Ja?» Hans så dumt på Jonas. «Jag fattar fortfarande inte.»
«Og så var det noen av disse unge, flotte jentene med silikon i brystene og leppene som b…»
«Det er restylane de bruker i leppene, Jonas,» rettet Ronny. «Ikke silikon.»
«Ok … Ok. Samme. Men Ronny lokket de bort til bordet. Skrudde på sjarmen og var skikkelig playboy. Men det var først da Per slo om til svorsk – akkurat som han derre Skavlan – at de ba oss med på nachspiel. Det tok ikke engang ti sekunder før Ronny hadde fått på seg jakka og kommet seg ut og ordnet en maxitaxi.»
«Ah, precis,» sa Hans. «Så Per var inte imminent hemma likevel?»
«Korrekt.» Jonas gliste. «Han var vel hjemme sånn i tolv-tiden. På søndag formiddag.»
Hans lo så han skrek. «Jag fattar!»
«Men,» sa Elisabeth og dunket Jonas på armen. «Vi må komme oss opp i studio.»
«Jaha?» Per så nysgjerrig på henne. «Noen spennende gjester?»
«Ikke like spennende som deg, Per. Håper dere har noe nytt å melde snart, sånn at vi får opp lyttertallene våre igjen.»
«Hvem får dere besøk av i dag?» spurte Ronny.
«En av Hegnar Onlines selvutnevnte genier. Velger kun vinneraksjer. En stjerne på biotekaksjehimmelen. Selger alltid på topp og kjøper på bunn. Uten unntak. En soleklar ener. Hartvigsen kaller han seg.»
«Hva?» utbrøt Jonas. «Er det Hartvigsen du har booket inn?! Kjøper på topp … selger på bunn …?! Med ham er det jo motsatt! Faen. Han er jo verre enn Storebrand! Hvem blir den neste? SomSa?!» Han snudde seg mot Per igjen. «Har du anledning til å stille i dag?»
Per feide smulene bort fra bordet og reiste seg.
«Nei. Jeg må forberede en børsmelding.»
«Når kommer den?» spurte Elisabeth. Hun gjorde øynene smale og la til: «Er den imminent, kanskje?»
Per svarte ikke. Smilte bare lurt, puttet den halve bagetten under armen og gikk.
so dont go there if you have a soft heart 
