Så jeg har altså tenkt i litt lignende baner selv når det gjelder hva “Big Pharma” kan finne på for å torpedere mulige konkurrenter. Men når norske firmaer basert på høyteknologi ikke lykkes bedre tror jeg tross alt det er en bedre forklaring at det rett og slett er svært få større investorer som er villige til å stille opp med den kapitalen som kreves. Når strategien for PCIB var å satse på denne “spydspissen” så skyldes det vel også at det var dette som ihvertfall så ut til å være mulig med den relativt lille kapital man hadde og kunne ha håp om å hente inn i et gjerrig miljø med liten sans for annet olje, gass, shipping, laks og statssubsidiert boligspekulasjon. En kan si Must har “stilt opp” med sine 10%. Men selv dette er knapt noe beløp som viser vilje til å ta noen risiko, for en med, ja hvor mange milliarder i formue ? Jeg har postet sitat fra denne artikkelen hos forskning.no før:
De mest spennende fremtidsmulighetene ligger kanskje i de nye fremvoksende kunnskapsnæringene. Reve og Sasson heller malurt i begeret til de som tror Norge har store muligheter til å lykkes her. – Norge er et næringsfattig land som har små muligheter til å lykkes i kommersialiseringsfasen i de nye kunnskapsnæringene, uansett hvor langt fremme vi ligger innen forskning og utvikling. Det er bare på noen få spissområder hvor Norge har noen internasjonal FoU-posisjon som det er verdt å skryte av, mener Reve. Annonse Helse og bioteknologi representerer en av de store globale vekstsektorene i årene som kommer. BI-forskerne stiller nå spørsmål om de norske biotekbedriftene klarer seg når de ikke har noen markedsmessig eller kapitalmessig drakraft fra andre næringer i Norge. – Vi kommer til å utvikle nye, avanserte kunnskapsbedrifter for utenlandske eiere, slik vi har gjort innen IT og farmasi, spår Reve og Sasson.
Så det er klart risikoen er stor for å “gå på en smell” om en forsøker å gå imot den strømmen ved å støtte ett eller flere av disse selskapene som i realiteten er kronisk sulteforet på kapital.