Ulf Andenes
VÅR NYE KALDE KRIG
Ukraina: De av oss som var utenriksreportere i tiden under og etter Jernteppets fall 1989 glemmer ikke lettelsen og gleden i det vi opplevde som et verdenshistorisk skifte: Den kalde krigen ble erstattet av samarbeid, fiendskap avløst av forbrødring, og terrorbalanse byttet ut med nedrustning, i et lykksalig håp om en ny tidsalder. Og det så ut som Russland var på vei mot demokrati.
Nå ligger dette i ruiner. Den kalde krig vendte tilbake, kom på randen til en uvirkelig krig, med gjenoppvekket fiendskap, trusler og beskyldninger, sabelrasling. En ond sirkel. Og Russland går tilbake mot enevelde, under tsar Putin.
Hvordan kunne det gå så galt?
Det er ikke mange som snakker lenger om «peace dividend» - «fredsutbyttet» - løsenordet som skulle gi våre myndigheter bedre ting å bruke pengene på enn våpensystemer.
DA JELTSIN VILLE BLI MED I NATO
Det overgikk alt vi hadde våget å drømme om da Mikhail Gorbatsjov og hans utenriksminister Eduard Sjevardnadze lot det bli kjent at de ville la tidligere vasallnasjoner selv bestemme over sin skjebne. Da Gorbatsjovs etterfølger Boris Jeltsin i desember 1991 kunngjorde at han så for seg russisk medlemskap i NATO på sikt, var det så forbløffende at noen av oss følte oss overrumplet av utviklingen.
«Vi reiser spørsmålet om Russlands medlemskap i NATO, skjønt vi betrakter det som et langsiktig mål», skrev Jeltsin i sitt brev til det første fellesmøte noensinne mellom NATO-landene og medlemmer av den nylig oppløste Sovjet-ledede Warszawapakt, avholdt i NATOs hovedkvarter i Brussel rett før jul 1991. Brevet kom side om side med oppløsningen av Sovjetunionen i den samme juletid.
Russlands nye leder ville bli vår allierte.
EN KALDDUSJ FRA USA
Nøyaktig tre år senere fikk jeg som Øst-Europakorrespondent for avisen møte en ganske annerledes Jeltsin, under det europeiske toppmøtet i Budapest desember 1994. Som en truet russisk bjørn slynget han nå ut fra talerstolen sine fordømmende ord om NATOs utvidelse mot øst, som i mellomtiden var satt på dagsorden
«Det største nasjonale minoritetsproblem i dagens Europa er de 25 millioner russere i tidligere sovjetrepublikker som nå lever under andre staters herredømme», ropte Jeltsin ut over salen, mens de forsamlede statsledere skottet mot hverandre. USAs president Bill Clinton gikk på talerstolen og svarte: En utenforstående nasjon som Russland kunne ikke ha vetorett mot nye medlemmer i NATO.
Hva hadde forvandlet Jeltsins sinnelag overfor NATO i mellomtiden?
Han hadde forstått at USA ville på ingen måte godta Russland som NATO-medlem slik han hadde snakket om. Det ville ha utvannet NATO fullstendig, mente man i Washington.
Hva ble dermed svaret som Jeltsin fikk?
Det faktiske innhold i budskapet fra USA måtte tolkes på denne måte: Vi akter å forsyne oss av det dere i Moskva tidligere hersket over, men dere får ikke selv være med på det nye laget vårt. Vi holder dere utenfor, mens vi rykker inn og tar over ledelsen i deres fallerte imperium.
Der jeg satt på pressebenken i Budapest og fulgte denne sjeldne holmgang mellom Jeltsin og Clinton, slo tanken ned i meg: Her var jeg vitne til øyeblikket da den håpefulle forbrødring etter Berlinmurens fall tok slutt. Tøværet hadde passert sitt høydepunkt der og da.
RUSSLANDS TILBAKETOG
De østeuropeiske nasjonene som hadde vært så grundig undertrykt av Moskva grep sjansen til å komme ut av den russiske bjørnens favntak. For polakker og baltere som hadde opplevd så mye russisk trelldom i sin historie var det en makeløs frigjøring.
Dette var samtidig øyeblikket da NATO, fra å ha vært en forsvarspakt i defensiv modus, til vern mot sovjetkommunismens fremstøt, gikk over til å bli en allianse på fremmarsj. Hva russerne nå fikk erfare av tilbaketog, ruin og nasjonal ydmykelse, hadde akkurat den virkning man kunne ventet seg: Et gradvis mer angstbitersk autoritært nasjonalistisk regime i Moskva.
Men først da løsrivelsen nådde Ukraina, og Moskvas motstandere tok makten fra Moskvas medspillere der, først da hadde imperiets sammenbrudd rammet Russlands hjerte, slettelandet som hadde hørt til det russiske rike siden de eldste tider. Det viste samtidig hvordan Ukraina hadde hatt en sprikende historie: Mens Kiev / Kyiv hadde vært Russlands hovedstad i middelalderen, hadde de vestligste delene, med mange av de strieste ukrainske nasjonalistene, aldri tilhørt Russland, men snarere Polen og Østerrike, og de hadde ikke kommet under Russland før Stalin sendte inn Den røde hær ved starten av annen verdenskrig.
I århundret vi har bak oss led Ukraina grusommere enn noen annen nasjon i Europa: slagmark for to verdenskriger, borgerkriger, rød og brun terror, folkemord, utallige blodbad, påført sultedød. Jo mer Putin presser ukrainerne, desto flere av dem vender seg mot vest.
USA PRESSET PÅ FOR Å FÅ UKRAINA INN I NATO
Kort etter årtusenskiftet hørte jeg for første gang en fremstående amerikansk diplomat si til meg at nå var tiden inne for Ukraina å bli med i NATO. Jeg trodde først jeg hadde hørt feil. Noe slikt ville gjøre russerne desperate, tenkte jeg. Det ville sette Norge i en uønsket og farlig situasjon. NATOs artikkel 5 fastslår prinsippet «en for alle, alle for en»: Et angrep på en medlemstat skal betraktes som et angrep på alle. Det ville bety, med Ukraina som NATO-medlem, at dersom nasjonal og etnisk krangel innad i denne del av den tidligere Sovjetunionen skulle utvikle seg til krigshandlinger i de betydelige områder av Ukraina som har etnisk russisk befolkning, så ville Norge, i likhet med andre alliansepartnere, være forpliktet til å bli med i krig mot Russland vår nabo. Attpåtil ville det bli en krig der det finnes atomvåpen på begge sider.
På NATO-møtet i Bucuresti 2008 presset USA på som hardest for å invitere Ukraina inn i alliansen der Russland var blitt utelukket. Tyskland og Frankrike oppfattet prosjektet som livsfarlig og satte seg i mot av alle sine krefter. Det endte med kompromiss: I slutterklæringen fra Bucuresti-møtet het det: «Vi er blitt enige om at Ukraina og Georgia vil bli medlemmer av NATO». Tyskland og Frankrike gikk til sist ytterst motstrebende med på dette, og oppnådde til gjengjeld at ingen konkret timeplan for et ukrainsk eller georgisk medlemskap skulle bli satt foreløpig. Handling skulle ikke følge ord.
STOLTENBERG I UTRYGT FARVANN
Jens Stoltenberg for sin del ser seg nødt til å spille USAs spill: «Vi vil hjelpe Ukraina fram mot NATO-medlemskap», erklærte han 10. januar i år ifølge NRK.
Hva ønsker USA å oppnå med dette? Og for den saks skyld: Hva ønsker Stoltenberg å oppnå med slike brannfarlige uttalelser? Ukraina som østlig frontlinjestat for NATO ville stikke så dypt inn i Russlands hjerte at det etter all sannsynlighet vil ødelegge håpet om et godt forhold til Russland i overskuelig fremtid.
Saken er desto farligere fordi det er ikke noe samsvar mellom den ukrainske statens grenser og de etniske og språklige grenser mellom ukrainsk og russisk befolkning. Dette spilte ingen rolle i Sovjet-tiden da alt ble bestemt fra Moskva uansett. I dagens situasjon er det eksplosivt.
Det har da også vist seg for lengst. Verden fikk for alvor se det da Moskvas motstandere grep makten i Ukraina 2014 og Russland straks reagerte med å ta tilbake Krim, 60 år etter at Krim var blitt overført fra den russiske til den ukrainske sovjetrepublikk. Sovjet-lederen Nikita Khrustsjov hadde gått aktivt inn for dette i 1954, det ble påstått han ville gjøre godt igjen for sine synder fra den gang han hadde vært Stalins håndlanger i Ukraina i yngre år.
Med NATO-vedtaket om Ukraina og USAs press øynet man i Kreml at NATO kunne få herredømme over russernes Haakonsvern, hovedmarinebasen på Krim. Det var et sant nasjonalt mareritt for russerne, men ble oppfattet som en bonus for USA. Den russiske ledelsen handlet tilsvarende desperat. I noen hjemlige media ble det som skjedde på Krim omtalt som en russisk nidingsdåd i verdensklasse, nærmest på linje med Den røde hærs innmarsj i Ungarn 1956 og i Praha 1968.
Da Russland ble straffet for Krim med harde økonomiske sanksjoner, prøvde russerne å ta igjen for sanksjonene på et felt der de hadde evne til det: gjennom krig på data og internett der de russiske trollfabrikker siden den gang har gjort sine ødeleggende herjinger.
GORBATSJOVS TABBE
Skjebneåret i denne sammenheng var 1990, året etter at Berlinmuren falt. For oss som var utenriksreportere den gang ble det opplevd som om vi dekket verdenshistorien i endring fra døgn til døgn. Alt var med ett i bevegelse, brikkene på Europakartet skulle legges på ny. Russlands ledere, fra Gorbatsjov til Putin, har senere uttrykt sin dype bitterhet i tilbakeblikk og sagt at «vi russere ble lurt». De sier at Russlands ledere ble lovet av de ledende vestlige politikere, med USAs utenriksminister James Baker i spissen, at NATO ikke ville bli utvidet mot øst.
Disse løfter ble bare avgitt muntlig, og etter et personskifte eller to var de glemt.
Kanskje var det da Gorbatsjov gjorde et av sitt livs største feilgrep, at han ikke insisterte på en skriftlig avtale.
Det første året etter Berlinmurens fall hadde Gorbatsjov sterke forhandlingskort på hånden. Øst-Tyskland var fortsatt proppfullt av russiske soldater, Berlin var fortsatt delt i okkupasjonssoner, det hele med ubestridt rettsgrunnlag i oppgjøret etter annen verdenskrig, og Tyskland var ennå ikke gjenforent. I dette skjebneåret kunne Gorbatsjov satset på et forbilde som jeg stadig ble påminnet om i en periode da Aftenposten hadde plassert meg i Wien: Østerrikerne la sterk vekt på sin avtale for gjenreist selvstendighet fra 1955, hva de kalte sin «Staatsvertrag», da den sovjetiske okkupasjonsmakt fra annen verdenskrig trakk seg ut fra sin sone i deres land mot et løfte om evigvarende nøytralitet. Den dag i dag er Østerrike ikke med i NATO.
I Øst-Tyskland etter Berlinmurens fall sikret Gorbatsjov en del militære restriksjoner i det østtyske territoriet som fortsatt gjelder. Men en traktat etter Østerrike-modell som kunne ha begrenset NATOs utvidelse, sikret han seg ikke. Etter alt å dømme lå noe slikt fortsatt utenfor den russiske ledelsens horisont på dette tidspunkt, fordi i 1990 var de østeuropeiske landene stadig medlemmer i den sovjet-ledede Warszawapakten.
USAS OG NATOS NYE EKSPANSJON
Jeg, som egentlig var en kald kriger fra Berlinmurens tid, kom etter hvert i tvil, som enkelte andre, om klokskapen i at forsvarsalliansen NATO i en slik grad ble en ekspansiv makt.
Hadde noen av pådriverlandene i NATO fått for stor appetitt? Ikke hadde jeg tro på invasjonen i Irak og alt som gikk galt der. Ikke hadde jeg sans for at de ble femten år for lenge i Afghanistan med katastrofalt utfall. Ikke var jeg bekvem med at de skapte en ny albansk stat i Kosovo i stedet for å finne en løsning mellom serbere og albanere. Heller ikke kunne jeg heie på at de snudde opp ned på Libya med nok et katastrofalt resultat. Iraks Saddam Hussein, Afghanistans Mullah Omar, Balkans Milosevic og Libyas Gadafi hadde alle det til felles med Putin at regimene deres ble ganske uspiselige, for ikke å si ufyselige. Men det er mange uspiselige herskere rundt om på kloden, og når NATOs anførernasjoner gir seg i kast med dem, har det en tendens til å ende på en ganske annen måte enn tilsiktet.
Som gammel kald kriger hadde jeg tro på at det kunne vært mer å oppnå i Ukraina ved å følge Tysklands og Frankrikes måteholdne linje – prøve å dempe konflikten – enn USAs og Storbritannias linje – sabelrasling og høyrøstet konfrontasjon. Ukraina ligger plassert med god margin utenfor Atlanterhavspaktens område. Aller minst er jeg i tvil om at USAs utrettelige strev for å få Ukraina med i NATO har tilspisset konflikten unødig og gjort de russiske makthavere desto mer uforsonlige.
Jeg intervjuet historikeren Aleksa Djilas, sønn av Milovan Djilas, en av de mest berømte og forfulgte dissidenter under kommunismen. Den yngre Djilas påpekte hva han skriver om i sine bøker: «Så lenge og så nær i tid ble Øst-Europas folkeslag behersket av overmektige imperier at de har fortsatt ikke funnet seg endelig til rette med sine grenser. Hos oss i øst er våre nasjonalstater ikke ferdig utviklet. Jeg vet ikke om en eneste grense i Øst-Europa som ikke har vært omstridt inntil det siste. Ting vil ta tid, og det rives opp sår som må få gro».
Aleksa Djilas fra det hjemsøkte Balkan visste litt om slikt. Jeg møtte ham i familiens leilighet i Beograd der han i sin oppvekst måtte vente på at far skulle komme hjem mellom sine lange opphold i fengselet. Ukraina er et levende eksempel på hva han snakker om. Landet har en svært kort historie som selvstendig statsdannelse. Ting vil ta tid, og det rives opp sår som må få gro.
