Det virker litt spesielt med alle de gjentagende forsøkene på å vri litt av ansvaret for Putins invasjon over på Nato.
Nå er ingen av oss inne i Putins hode, men jeg er overbevist om at faren for et fremtidig ukrainsk Nato-medlemskap ikke var tilstrekkelig for russerne til å invadere Ukraina. Heller ikke for Putin.
Det tar tid å planlegge en invasjon, og denne var planlagt i god tid før forhandlingene med Vesten strandet.
Her handlet det også om å beskytte sin interessesfære. Vi har jo nå fått det prentet inn hva Putin mener om Ukraina, ukrainere og landets selvstendighet. Putin ville rett og slett ikke godta at Ukraina glapp ut av favntaket, og vendte seg til Vesten, med ønske om både EU- og Nato-medlemskap.
Putin og Russland sliter med den utfordringen som britene kjempet med i atskillige tiår, det å innse at imperietiden er over.
Det er sikkert riktig at Russland følte sin sikkerhet svekket om Ukraina en dag skulle bli Nato-medlem. Men den gamle terrorbalansen ville bestått. Nato ville aldri angrepet Russland med det kjernefysiske arsenalet russerne har, på land og til havs. Hvilket jo også er årsaken til at Nato nå holder fingrene unna ukrainsk territorium av frykt for eskalering.
Det kan selvfølgelig være at Putin ikke har tilstrekkelig tillit til sitt eget lands styrke.
Et siste lite spørsmål rundt utviklingen i Øst-Europa etter Sovjetunionens fall:
Hva er det og, har det vært, ved russisk politikk som gjør at de tidligere landene i Warszawa-pakten kjappet seg inn under Nato-paraplyen når de fikk sjansen? Og hvorfor ønsket ønsket Ukraina å komme etter?
Det å legge hele ansvaret på Nato for utviklingen fram til forhandlingsbruddet mellom Russland og Vesten, blir litt billig, rett og slett.
Det tror vel dere på.