SpaceX og Musk har nektet for at dette stemmer. At de skal slås av.
3 Likes
Det var betryggende å høre, om en såpass tilregnelig og anstendig fyr som ikke har noenting med Drumpf å gjøre går offentlig ut på fyrlyset av ytringsfrihet og hevder noe slikt så stemmer det helt sikkert. 
9 Likes
Men russerene bruker starlink også, så flere ukrainere mener det kunne være greit om det ble sperret på frontlinjen.
1 Like
Det er godt mulig, har sett det nevnt innimellom, men hvem som drar mest nytte av det er ganske uklart så vidt jeg kan se.
Om dette hadde skjedd for 1-2 år siden så hadde Ukraina slitt ganske mye vil jeg tro, håper de har sett muligheten for att Starlink ville bli skrudd av og har forberedt seg på det, jeg ble litt overasket skal jeg innrømme selv om det ser helt opplagt ut nå.
Litt uklare signaler fra Zelensky de siste dagene også, og stoler ikke helt på Europeiske beslutningstakere selv om mye blir lovet, så håper ikke dette blir noe tunge på vektskålen. 
1 Like
Sånn blir det da ekonomer får råda. Sikkerhet koster penger og pengar vill man ikke betale.
Jeg pleier altid å si at man skall drifte sin IT selv, på servrer man selv har Kontrollen på.
1 Like
Musk kan vel ordne så at ryzzene fortsatt kan bruke terminalene sine og kun stenge ned Ukrainske?
Kan dokk bli vansklig at selge starlink til noen annen en ryzzland i Fremtiden ettersom du ikke veit når/om din terminal blir nedstengt.
10 Likes
Dagbladet har i helgen en sak om at Putler har kompromitterende materiale på Kong Orange.
Dette er jo bare typisk venstrevridde Dagbladet, vil mange tenke.
Med Trumps oppførsel i Ukrania-krigen og “fredsforhandlinger” er det forståelig at mistanken kommer tilbake på dette. Saken dukkert først opp i Steele-rapporten fra 2016 og påfølgende utviklinger. Historien om et belastende videoopptak fra Moskva 2013 – ofte kalt “pee tape” i mediene har versert.
Så hva er bevist og ikke - la oss ta en gjennomgang av hva som finnes i akademiske forskningsartikler, journalistiske og etterretningsbaserte rapporter, samt i offisielle undersøkelser som Mueller-rapporten.
Gjennomgangen er produsert av ChatGPT o3 - basert på prompten “Det skrives om mistanker om at Russland og Putin har kompromitterende materiale på Donald Trump. Jeg vil ha en grundig gjennomgang om hva som er skrevet i seriøse medier og tidsskrifter, inkl ev forskning om dette temaet”
1. Historisk oversikt
Påstandene om at Russland sitter på kompromitterende materiale (såkalt kompromat) om Donald Trump oppstod for alvor i 2016 i forbindelse med den såkalte Steele-rapporten. Denne rapporten ble utarbeidet fra juni til desember 2016 av den tidligere britiske etterretningsoffiseren Christopher Steele som ledd i oppdragsforskning (opposition research) finansiert av Trumps politiske motstandere. Steele samlet en serie etterretningsnotater som blant annet inneholdt den eksplosive anklagen om at russisk sikkerhetstjeneste (FSB) skal ha filmet Trump i kompromitterende situasjoner med prostituerte på et hotell i Moskva i 2013 (How Kompromat Works - The Atlantic). Rapporten hevdet også at russiske myndigheter over lengre tid hadde «kultivert» Trump og potensielt kunne utpresse ham med slikt materiale ().
I månedene før presidentvalget i 2016 sirkulerte Steele-rapportens innhold blant journalister og etterretningsfolk, men det ble ikke offentlig kjent før etter valget. I begynnelsen av januar 2017, like før Trumps innsettelse, fikk avtroppende president Barack Obama, Kongressen og påtroppende president Trump presentert et kort sammendrag av Steeles funn i et topphemmelig etterretningsbrief. Den 10. januar 2017 omtalte CNN eksistensen av kompromitterende anklager, og dagen etter publiserte BuzzFeed hele Steele-rapporten på nett (). Dette var første gang de konkrete påstandene – inkludert den beryktede historien om en videoopptak fra Moskva – ble kjent for allmennheten. Steele-rapporten antydet at Kreml satt på slikt materiale og dermed kunne gjøre Trump sårbar for press eller utpressing ().
Trump reagerte umiddelbart og kraftig på offentliggjøringen. Han benektet kategorisk anklagene og omtalte Steele-rapporten som “fake news” og “et totalt politisk heksejakt” i sin pressekonferanse 11. januar 2017 (Senate report: Kremlin support for Trump in 2016 is accurate - Roll Call) (Newly leaked dossier on Trump circulated in DC for months - PBS). Trump hevdet ingenting av det som ble påstått hadde skjedd, og han angrep mediene (særlig CNN og BuzzFeed) for å spre udokumenterte rykter. I private møter uttrykte Trump også bekymring over de mest pikante anklagene: I slutten av januar 2017 tok han opp det såkalte “golden showers”-ryktet i en samtale med FBI-direktør James Comey. Ifølge Comeys notater sa Trump at det plaget ham at det kunne være “1% sjanse” for at førstedame Melania trodde på det, og han vurderte å be FBI undersøke saken for å bevise at det var løgn (James Comey claims Donald Trump wanted him to investigate ‘pee tape’ allegations to reassure Melania ). Comey bekreftet senere at Trump benektet “at det var noen prostituerte, at det aldri hadde vært noen prostituerte” da han besøkte Moskva, og ønsket at FBI skulle avkrefte historien offentlig (James Comey claims Donald Trump wanted him to investigate ‘pee tape’ allegations to reassure Melania ) (Here’s What Trump and Putin Actually Said in Helsinki – Foreign Policy).
Gjennom presidentkampanjen i 2016 og i tiden etter innsettelsen utviklet disse påstandene seg til et vedvarende tema i amerikansk offentlighet. Allerede under valgkampen ble Trumps bemerkelsesverdige beundring for Vladimir Putin trukket frem – han omtalte Putin positivt minst 80 ganger offentlig som kandidat () – noe som la grobunn for spekulasjoner om hvorfor han var så uvanlig imøtekommende overfor Russlands president. Etter at Steele-rapportens anklager ble kjent, økte mistankene blant Trumps kritikere om at hans Russland-vennlige holdning kunne skyldes at Putin “hadde noe” på ham. Disse mistankene ble ytterligere forsterket på enkelte tidspunkter i Trumps presidentperiode, som da Trump under toppmøtet med Putin i Helsinki i juli 2018 avviste sine egne etterretningsorganers konklusjon om russisk valginnblanding på direktesendt TV. Trumps opptreden i Helsinki – der han sa han stolte på Putins benektelser – sjokkerte mange og utløste nye spørsmål i media om Putin kunne ha en form for pressmiddel mot ham. (På pressekonferansen fikk Putin direkte spørsmål om Russland hadde kompromitterende materiale om Trump; Putin benektet det og kalte det “vanskelig å forestille seg større nonsens enn dette” (Here’s What Trump and Putin Actually Said in Helsinki – Foreign Policy).) Til tross for den vedvarende mistanken, forble anklagene udokumenterte gjennom Trumps periode, og presidenten selv fortsatte å avvise dem som oppspinn hver gang de kom opp.
2. Akademiske og forskningsbaserte analyser
Russlands bruk av kompromat generelt: Fenomenet kompromat – kompromitterende materiale brukt for å utøve press eller skade omdømmet til en person – er et velkjent virkemiddel i russisk og sovjetisk politisk historie. Forskere og Russland-kjennere påpeker at KGB og senere FSB rutinemessig har samlet sensitiv informasjon om både innenlandske og utenlandske mål for å oppnå innflytelse (How Kompromat Works - The Atlantic). For eksempel ble en høytstående russisk anklager på 1990-tallet presset til å gå av etter at det dukket opp en video av ham i en seksuell situasjon – en klassisk kompromat-skandale regissert av krefter rundt Vladimir Putin (How Kompromat Works - The Atlantic) (How Kompromat Works - The Atlantic). Med dette bakteppet var det ikke utenkelig for eksperter at russiske tjenester også kunne ha samlet belastende opplysninger om en profilert utlending som Trump. Steele-rapportens påstander plasserte dermed en sittende amerikansk president i det som ble beskrevet som “ukrainsk [russisk] territorium” av kommentatorer – altså at USA befant seg i en situasjon typisk for russisk maktspill, med mulighet for utpressing av landets leder (How Kompromat Works - The Atlantic). Samtidig understreker eksperter at kompromat ikke nødvendigvis trenger å være ekte for å ha effekt; selve ryktet kan være nok til å så tvil og usikkerhet, noe som kan tjene russiske interesser ved å skape kaos i en rivaliserende stats politiske system (Ukraine witness said Steele dossier was ‘rabbit hole’ and likely contained Russian ‘disinformation’ - Washington Examiner) (Ukraine witness said Steele dossier was ‘rabbit hole’ and likely contained Russian ‘disinformation’ - Washington Examiner).
Akademiske vurderinger av Steele-rapporten: Steele-rapportens alvorlige implikasjoner – at en fremmed makt muligens hadde skadelig informasjon og derfor innflytelse over USAs president – førte til omfattende debatt blant fagfolk innen etterretning, sikkerhetspolitikk og akademia. Mange eksperter var i utgangspunktet forsiktige med å felle en klar dom over rapporten, da den besto av uverifiserte råtips. Enkelte tidligere etterretningsfolk bemerket at ingenting i Steele-rapporten umiddelbart fremsto som åpenbart usannsynlig ut fra kjent russisk atferd, men understreket at påstandene måtte etterprøves før de kunne tas som fakta (
The Steele Dossier: A Retrospective | Lawfare
) (
The Steele Dossier: A Retrospective | Lawfare
). Andre var mer skeptiske fra starten: En analyse fra Hoover Institution påpekte for eksempel at enkelte detaljer i rapporten ikke “kjentes riktig” og mente rapporten bar preg av å være desinformasjon, noe som i ettertid har fått en del støtte i lys av manglende bekreftelser (Ukraine witness said Steele dossier was ‘rabbit hole’ and likely contained Russian ‘disinformation’ - Washington Examiner) (Ukraine witness said Steele dossier was ‘rabbit hole’ and likely contained Russian ‘disinformation’ - Washington Examiner).
Flere akademikere og forfattere har undersøkt Trumps bånd til Russland i et bredere historisk perspektiv. Noen har fremmet hypotesen om at Russland kultiverte Trump over lang tid. Veteran-journalist Luke Harding hevdet i boken Collusion (2017) at Trump hadde vært på radaren til sovjetiske/russiske aktører helt siden den kalde krigen, og at de systematisk pleiet kontakt gjennom hans forretninger og nettverk (February : News , Aberystwyth University). En lignende påstand kom i 2021 da Craig Unger utga American Kompromat, som gikk så langt som å beskrive Trump som angivelig rekruttert “agent” eller medløper for russisk etterretning over flere tiår (February : News , Aberystwyth University). Begge disse verkene – skrevet av journalister med tilgang på etterretningskilder – bygger på indicier og anekdotiske koblinger, blant annet Trumps mange forretningsturer til Moskva, hans ekteskap med den tsjekkoslovakisk-fødte Ivana på 1970-tallet, og salg av eiendom til russiske kjøpere. Harding og Unger argumenterer for at Moskva kan ha samlet informasjon underveis som gav dem en form for innflytelse (February : News , Aberystwyth University) (February : News , Aberystwyth University). Kritiske røster, deriblant andre akademikere, mener imidlertid at slike fremstillinger må tas med en klype salt. The Nation, et anerkjent tidsskrift på venstresiden, advarte tidlig om å behandle Steele-rapportens innhold med varsomhet – “handle with care” – nettopp fordi mye var ubekreftet og potensielt feil (February : News , Aberystwyth University). Sikkerhetseksperter påpeker at mangel på håndfaste bevis og muligheten for russisk plantedesinformasjon gjør at konspirasjonsteorier om at Trump skulle ha vært en villet “asset” bør møtes med sunn skepsis inntil det eventuelt foreligger klare beviser (Ukraine witness said Steele dossier was ‘rabbit hole’ and likely contained Russian ‘disinformation’ - Washington Examiner) (Ukraine witness said Steele dossier was ‘rabbit hole’ and likely contained Russian ‘disinformation’ - Washington Examiner).
Eksperter om kompromat og Trumps atferd: Blant fagfolk på Russland og nasjonal sikkerhet har det vært delte meninger om hvor mye vekt man skal legge på antagelsen om at Putin faktisk hadde kompromitterende materiale på Trump. Fiona Hill, en ledende Russland-ekspert (og Trumps egen tidligere Russland-rådgiver i Det hvite hus), har vært tydelig på at hun personlig tviler sterkt på at Kreml besitter noen “hemmelighet” som kan brukes til å presse Trump (Putin Doesn’t Have Dirt on Trump, Ex-Russia Advisor Fiona Hill Says - Business Insider) (Putin Doesn’t Have Dirt on Trump, Ex-Russia Advisor Fiona Hill Says - Business Insider). Hill peker på at Trumps opptreden overfor Putin like gjerne kan forklares av hans psykologiske profil og forretningsmessige instinkter: Putin – i likhet med flere andre verdensledere – forstod raskt at Trump var svært mottakelig for smiger og personlig oppmerksomhet, og utnyttet dette (Putin Doesn’t Have Dirt on Trump, Ex-Russia Advisor Fiona Hill Says - Business Insider) (Putin Doesn’t Have Dirt on Trump, Ex-Russia Advisor Fiona Hill Says - Business Insider). Trump var notorisk sulten på ros og respekt, og Hill fremholder at “det Putin hadde på Trump, var det alle andre også hadde – en erkjennelse av hans ekstreme sårbarhet for manipulasjon” (Putin Doesn’t Have Dirt on Trump, Ex-Russia Advisor Fiona Hill Says - Business Insider). Denne tolkningen støttes av det faktum at Trump ofte skrøt offentlig av Putin og gjerne tolket selv moderate komplimenter fra Putin som tegn på gjensidig respekt (Putin Doesn’t Have Dirt on Trump, Ex-Russia Advisor Fiona Hill Says - Business Insider) (Putin Doesn’t Have Dirt on Trump, Ex-Russia Advisor Fiona Hill Says - Business Insider). Flere psykologer og statsvitere har pekt på at Trumps beundring for sterke autoritære ledere som Putin kan springe ut av hans egne ambisjoner og usikkerheter, heller enn at han nødvendigvis ble utpresset til det.
Andre eksperter har likevel ment at Trumps bemerkelsesverdige servilitet overfor Putin, særlig i situasjoner som Helsinki-møtet, er vanskelig å forstå uten å anta et eller annet usunt avhengighetsforhold. For eksempel spekulerte enkelte tidligere etterretningsfolk i om Russland kunne ha finansielle holdepunkter på Trump – kanskje i form av skulte forretningstilknytninger eller gjeld. Det er velkjent at Trump i årevis før han ble president søkte forretninger i Russland, blant annet et forsøk på å bygge “Trump Tower Moscow”, og at han hadde økonomiske bånd til russiske investorer (f.eks. salg av en eiendom i Florida til en russisk oligark i 2008). Sikkerhetsanalytikere har diskutert om slike finansielle forbindelser kunne gitt Moskva innflytelse, selv uten en konkret “skandale-video”. Hittil har imidlertid ingen akademiske studier klart å dokumentere noen direkte sammenheng mellom Trumps forretningshistorikk og politiske innrømmelser til Russland – utover det som allerede er kjent offentlig. En del av forklaringen kan rett og slett være sammenfallende interesser: Trump ønsket et bedre forhold til Russland av geopolitiske eller personlige grunner, og Putin ønsket en amerikansk president som var mindre konfronterende enn sine forgjengere. Som den erfarne CIA-veteranen Jack Devine påpekte etter Helsinki-møtet, kan Trumps oppførsel like gjerne tyde på at han ikke var under russisk kontroll: «Hvis Trump virkelig hadde vært en rekruttert agent, ville han sannsynligvis gjort sitt ytterste offentlig for å fordømme Putin og fjerne mistanke – i stedet gjorde han det motsatte» (The New Yorker: A theory of Trump kompromat - Jul. 20, 2018 | KyivPost) (The New Yorker: A theory of Trump kompromat - Jul. 20, 2018 | KyivPost). Dette kan indikere at Trumps holdning var drevet av hans personlige overbevisning og stil, mer enn av en skjult trussel i kulissene.
3. Journalistiske og etterretningsbaserte rapporter
Medienes dekning av anklagene: De oppsiktsvekkende påstandene om mulig russisk kompromat på Trump ble gjenstand for intens undersøkende journalistikk i anerkjente medier fra 2017 og utover. The New York Times og Washington Post gravde dypt i Trumps forbindelser til Russland, kontakter mellom kampanjen og russere, og forsøkte også å verifisere enkeltelementer i Steele-rapporten. Mange nyhetsredaksjoner var opprinnelig tilbakeholdne med å publisere detaljene i Steele-rapporten, siden de ikke kunne bekreftes uavhengig. (Faktisk var det nettopp kontroversielt at BuzzFeed valgte å publisere hele dossieret udokumentert.) BBC rapporterte i januar 2017 at det fantes “flere kilder” som støttet opp under deler av Steele-påstandene, men dette var anonyme kilder og ga ingen håndfaste bevis. The Guardian og journalist Luke Harding fulgte opp med flere avsløringer om kontakter mellom Trump-teamet og russere, og Hardings bok Collusion ga et bredt narrativ om hvordan Moskva angivelig la til rette for Trump i 2016 (February : News , Aberystwyth University). Harding fremhevet alt fra den beryktede Trump Tower-møtet i juni 2016 (der russiske utsendinger tilbød “skitt” på Hillary Clinton) til Trumps forretningsprosjekter i Russland, for å tegne et bilde av tett samrøre – om enn ikke nødvendigvis at Putin viftet med et utpresningsbevis direkte.
The Atlantic, The New Yorker og The Atlantic (blant andre) publiserte også dyptpløyende analyser om temaet. Et essay i The New Yorker kalte spekulasjonene for “A Theory of Trump Kompromat” og drøftet hvorfor Trump opptrådte så vennlig mot Putin selv når det politisk skadet ham hjemme (The New Yorker: A theory of Trump kompromat - Jul. 20, 2018 | KyivPost) (The New Yorker: A theory of Trump kompromat - Jul. 20, 2018 | KyivPost). Artikkelen siterte tidligere CIA-offiserer som diskuterte mulige forklaringer – alt fra Trumps personlighet til muligheten av hemmelige russiske pressmidler – uten at den konkluderte bastant. CNN og NBC kjørte flere reportasjer gjennom 2017–2019 om status for verifiseringen av Steele-rapportens innhold. Etter hvert som offisielle undersøkelser pågikk (Kongresshøringer, FBI-granskning og spesialetterforsker Robert Mueller), rapporterte mainstream-mediene fortløpende om nye funn som enten ga støtte til eller svekket forskjellige deler av påstandene. Et gjennomgående problem for journalistene var at de mest sensasjonelle anklagene (som den påståtte “Moskva-videoen”) forble ubekreftet – ingen uavhengige kilder kunne stå fram med førstehåndskunnskap om at slike opptak faktisk eksisterte (Clintonworld stews over Mueller report - POLITICO) (Clintonworld stews over Mueller report - POLITICO). Samtidig kom det frem andre historier som passet inn i et mønster av mistenkelig nærhet mellom Trump og Russland: Blant annet avslørte Washington Post at Trump i 2017 under et lukket Oval Office-møte med Russlands utenriksminister unnslørte topphemmelig etterretningsinformasjon, og det ble kjent at Trump ved flere anledninger insisterte på one-on-one møter med Putin uten andre amerikanske tilstede (ikke engang sin egen tolk) – noe som er høyst uvanlig. Slike saker ble av mange tolket i lys av “hva er det Trump forsøker å skjule?”-spørsmålet, som igjen gav næring til kompromat-teorien i media. Likevel understreket redaksjonelle kommentarer i seriøse aviser at det fortsatt ikke fantes “a smoking gun” når det gjaldt selve utpressingsmaterialet.
Offisielle etterretningsrapporter og undersøkelser: Parallelt med mediedekningen pågikk det formelle granskninger i flere spor for å komme til bunns i Russlands innblanding i valget og mulig samrøre med Trump-leiren. I januar 2017 publiserte USAs etterretningsorganisasjoner (DNI, CIA, NSA og FBI) en felles etterretningsvurdering (ICA) om Russlands påvirkningsoperasjon mot valget. Denne rapporten slo fast at Putin hadde beordret en kampanje for å undergrave Hillary Clinton og hjelpe Donald Trump til seier (Senate report: Kremlin support for Trump in 2016 is accurate - Roll Call) (Senate report: Kremlin support for Trump in 2016 is accurate - Roll Call). Imidlertid nevnte ikke den offentlige versjonen av ICA noe om potensielle kompromitterende opptak eller Steele-rapportens påstander – de var utelatt fra selve analysen fordi de ikke var verifisert (Senate report: Kremlin support for Trump in 2016 is accurate - Roll Call). (En anneks med et sammendrag av Steele-rapporten ble vedlagt etter press fra FBI, men det ble tydelig markert at dette materialet var uverifisert (Senate report: Kremlin support for Trump in 2016 is accurate - Roll Call).) Med andre ord konkluderte USAs etterretning med at Russland foretrakk Trump og aktivt hjalp hans kampanje, men tok ikke standpunkt til hvorvidt Russland hadde mulig utpressingsmateriale på Trump – det ble ansett som en ubekreftet mulighet på det tidspunktet.
Den mest omfattende undersøkelsen kom med spesialetterforsker Robert Muellers etterforskning (2017–2019), som hadde mandat å granske både Russlands innblanding og eventuell koordinasjon med Trump-kampanjen. Mueller-rapporten (publisert i april 2019) gir indirekte innsikt i Steele-påstandene ved å vise hvilke av dem som holdt vann og ikke. Mueller bekreftet mange detaljer om russisk valginnblanding (datainnbrudd, spredning av stjålne e-poster via WikiLeaks, falske profiler i sosiale medier, osv.) og dokumenterte en rekke kontakter mellom Trump-medarbeidere og russere (U.S. Senate committee concludes Russia used Manafort, WikiLeaks to boost Trump in 2016 | Reuters) (U.S. Senate committee concludes Russia used Manafort, WikiLeaks to boost Trump in 2016 | Reuters). Men når det gjelder de konkrete kompromat-påstandene, fant Mueller ingen bevis som kunne bekrefte dem. Tvert imot tilbakeviste rapporten flere sentrale elementer fra Steele-dossieret: Blant annet fastslo Mueller uttrykkelig at Trumps advokat Michael Cohen aldri besøkte Praha i 2016 (Clintonworld stews over Mueller report - POLITICO). (Steele hadde hevdet Cohen møtte russiske utsendinger der for å koordinere hacking-skandalen; Mueller konkluderte med at “Cohen hadde aldri vært i Praha og var ikke bekymret for den påstanden, som han anså som beviselig falsk” (Clintonworld stews over Mueller report - POLITICO).) Mueller kikket også nærmere på anklagen om at Kreml skulle ha et seksuelt kompromitterende opptak av Trump. Ifølge rapporten intervjuet FBI vitner om dette, blant annet en forretningsforbindelse ved navn Giorgi Rtskhiladze som hadde formidlet en melding til Cohen den 30. oktober 2016 om at han hadde “stanset distribusjonen av visse opptak fra Russland” (Clintonworld stews over Mueller report - POLITICO). Rtskhiladze innrømmet imidlertid overfor etterforskerne at han selv trodde disse ryktede “Trump-opptakene” var falske, og han hadde ikke fortalt Cohen om sin skepsis (Clintonworld stews over Mueller report - POLITICO). Mueller-teamet klarte ikke å fastslå om det omtalte kompromitterende opptaket faktisk eksisterer eller ei, og de tok heller ingen endelig stilling til sannhetsgehalten – annet enn å påpeke at ingen slike videoer ble funnet gjennom etterforskningen. Samlet sett konkluderte Mueller-rapporten med at det ikke lot seg bevise at Trump eller hans kampanje konspirerte med Russland. Samtidig etterlot den et bilde av at Russland prøvde å kontakte og påvirke Trumps folk, men at det ikke fantes håndfaste bevis på at Trump var under direkte russisk kontroll eller utpressing (Clintonworld stews over Mueller report - POLITICO) (Clintonworld stews over Mueller report - POLITICO).
Også den amerikanske Kongressen gjennomførte sine egne granskninger. Den mest omfattende var Senatets etterretningskomité (bipartisan), som brukte årene 2017–2020 på å granske alle aspekter av Russlands innblanding. I komitéens femte og siste rapport (august 2020) ble det tegnet et detaljert bilde av kontakter mellom Trump-kampanjen og russiske aktører. Rapporten beskrev bl.a. Trumps valgkampsjef Paul Manaforts deling av intern meningsmålingdata med en person knyttet til russisk etterretning, noe komitéen kalte en “alvorlig kontraspionasjetrussel” (U.S. Senate committee concludes Russia used Manafort, WikiLeaks to boost Trump in 2016 | Reuters) (U.S. Senate committee concludes Russia used Manafort, WikiLeaks to boost Trump in 2016 | Reuters). Men når det gjelder kompromat-temaet, stemte Senatets funn overens med Muellers: Det forelå ingen beviser for at Russland faktisk hadde eller benyttet seg av kompromitterende materiale for å utpresse Trump. Senatet bemerket at Steele-rapportens innhold for det meste ikke lot seg bekrefte, og at etterretningskomitéen “ikke fant grunnlag” for anklagene om at Moskva skulle ha slikt personlig belastende stoff på Trump (Clintonworld stews over Mueller report - POLITICO). Komitéen påpekte også at den amerikanske etterretningsvurderingen (ICA) med vilje hadde utelatt Steele-påstandene fra sin analyse, siden de forble uverifiserte (Senate report: Kremlin support for Trump in 2016 is accurate - Roll Call). I sum styrket Senats-rapporten konklusjonen om at Russland ønsket Trump som president og aktivt forsøkte å påvirke valget til hans fordel, men den ga ikke grunnlag for å si at Putin holdt Trump i lomma via hemmelig kompromitterende informasjon.
Underveis ble det også frigitt en del avklassifiserte dokumenter og vitneforklaringer som belyser disse spørsmålene. James Comeys interne memoarer fra møtene med Trump i januar 2017 ble offentliggjort og bekreftet Trumps opptatthet av å få avkreftet “prostituert-ryktet” (James Comey claims Donald Trump wanted him to investigate ‘pee tape’ allegations to reassure Melania ). Tidligere direktør for nasjonal etterretning James Clapper uttalte i 2017 at han “ikke hadde sett noe direkte bevis” på at Trump var kompromittert, selv om han ikke kunne utelukke det helt. I 2019 vitnet også Trumps tidligere advokat Michael Cohen for Kongressen. Cohen – som kjente Trump personlig i over et tiår – sa under ed at han ikke hadde sett tegn til at Trump var utsatt for russisk utpressing; han avfeide f.eks. Moskva-historien som falsk og opplyste at han i 2016 selv hadde undersøkt ryktene om en eventuell “sex-tape” og ikke funnet noe grunnlag for dem. På den andre siden kom det frem at FBI internt vurderte muligheten for at russerne kunne ha noe på Trump: En FBI-notat fra 2017 (frigitt senere) drøftet Trumps oppførsel og spekulerte i om “personlig eller finansielt press” fra utlandet kunne forklare enkelte handlinger, men igjen uten bevis. Etter hvert som justisdepartementets egen internrevisjon (DOJ IG Horowitz) i desember 2019 gjennomgikk FBI’s håndtering av Russland-etterforskningen, ble det klart at Steele-rapporten inneholdt flere feil og overdrivelser. IG-rapporten og senere justisminister William Barr kritiserte FBI for å ha stolt for mye på Steele uten solid verifisering, noe som igjen antydet at mange av hans påstander (deriblant om kompromat) var tvilsomme. I 2021 ble som nevnt en av Steeles hovedkilder, Igor Danchenko, tiltalt av spesialetterforsøker John Durham for å ha løyet om informasjonen han ga Steele. Under Danchenkos rettssak kom det frem via FBI-agenters vitnemål at Danchenko selv var “sjokkert” over at hans spekulative opplysninger ble fremstilt som fakta i Steele-rapporten (
Trump Dossier Source Shocked Speculation Portrayed as Fact | Newsmax.com
). Han hadde formidlet rykter og samtaler han hadde hørt, men aldri ment dem som påviselige sannheter. Dette styrket inntrykket av at de mest oppsiktsvekkende påstandene (såsom “pee tape”) var basert på løse rykter.
4. Bekreftelse eller avkreftelse av påstandene
Hva er bekreftet eller dokumentert? Etter flere år med gransking er det nå fastslått uten tvil at Russland blandet seg inn i presidentvalget 2016 gjennom hacking og informasjonsoperasjoner (U.S. Senate committee concludes Russia used Manafort, WikiLeaks to boost Trump in 2016 | Reuters) (Senate report: Kremlin support for Trump in 2016 is accurate - Roll Call). Det er også grundig dokumentert at Trump og hans kampanje søkte et bedre forhold til Russland, og at det foregikk en rekke møter og kontakter mellom Trump-tilknyttede personer og russere i 2015–2016 (f.eks. Trump Tower-møtet i juni 2016, Paul Manaforts deling av valgdata med en russisk kontakt, Michael Flynns samtaler med Russlands ambassadør og Trumps egne forretningsforhandlinger om Trump Tower Moskva midt under valgkampen). Disse forholdene er bekreftet gjennom dokumenter, e-poster og vitnemål (U.S. Senate committee concludes Russia used Manafort, WikiLeaks to boost Trump in 2016 | Reuters) (U.S. Senate committee concludes Russia used Manafort, WikiLeaks to boost Trump in 2016 | Reuters). De etablerer et bakteppe hvor mistanken om upassende bånd til Russland ikke var grunnløs.
Men når det gjelder selve anklagen om kompromitterende materiale på Trump, har ingen offentlige instanser eller troverdige kilder kunnet bekrefte at slikt faktisk eksisterer. Tvert imot har flere elementer av Steele-rapportens mest dramatiske påstander blitt avkreftet eller svekket av etterforskningen:
-
Den påståtte “Prague-konferansen” mellom Cohen og Kreml-representanter (en nøkkeldel av Steeles konspirasjonsteori) er tilbakevist. Mueller-rapporten slo utvetydig fast at Cohen aldri reiste til Praha, og Cohen har fremlagt pass som viser at han ikke var der (Clintonworld stews over Mueller report - POLITICO). Dette fjerner en viktig brikke i idéen om et dypt konspiratorisk samarbeid og svekker Steele-rapportens troverdighet på det punkt.
-
Historien om et belastende videoopptak fra Moskva 2013 – ofte kalt “pee tape” i mediene – forblir udokumentert. Ingen har frembragt et slikt opptak, og alle kjente forsøk fra FBI og journalister på å finne det har kommet til kort. Mueller-etterforskningen fant heller ingen spor av at Trump ble presset med noe slikt i 2016. Tvert imot tyder det lille som kom frem på at dette muligens var et fabrikert rykte: Som nevnt meldte en kilde at han trodde “opptaket” var falskt og at han bare viderebrakte det som et rykte (Clintonworld stews over Mueller report - POLITICO). I ettertid har Christopher Steele selv hevdet at han estimerer “50/50 sjanse” for at opptaket eksisterer, men dette fremstår mer som spekulasjon fra hans side enn noe basert på nye bevis. Per i dag må konklusjonen bli at det finnes ingen bekreftelse på at et slikt kompromitterende videoopptak faktisk eksisterer – anklagen er udokumentert.
-
Steele-rapportens generelle troverdighet: Flere sentrale påstander derfra er enten motbevist eller ikke underbygd. For eksempel hevdet Steele at Russland tilbød Trump-kampanjen en stor aksjepost i oljeselskapet Rosneft mot sanksjonslempelser. Ingen bevis har materialisert seg for noen slik avtale. Steele rapporterte også om en påstått konspirasjon mellom dataspesialister nære Trump og russiske hackere – heller ikke dette fikk Mueller bekreftet. Påstanden om at Trumps kampanje aktivt samarbeidet med Moskva om hackingen av demokratenes e-post er avvist av spesialetterforskeren: Mueller fant ingen koordinering på det punkt (Clintonworld stews over Mueller report - POLITICO) (Clintonworld stews over Mueller report - POLITICO). Summa summarum har ingen av Steele-dossierets alvorlige anklager mot Trump (bortsett fra ting som allerede var offentlige, som at Russland sto bak hacking) blitt endelig bekreftet av offisielle kilder.
-
Eventuelle finansielle eller andre former for kompromat: Mistanken om at Kreml kan ha hatt økonomiske pressmidler – f.eks. kunnskap om lyssky Trump-forretninger eller gjeld – er ikke bevist. Senatets rapport gikk gjennom Trumps forretningskoblinger til Russland og fant at han faktisk hadde forhandlet om Trump Tower Moskva til langt ut i 2016, samtidig som han offentlig benektet det. Dette påviste en uklargjort interessekonflikt og manglende åpenhet fra Trump, men det er noe annet enn at Putin utpresset ham for det. Det var mer at Trump frivillig søkte en business-deal som kunne gjøre ham personlig avhengig av Kremls velvilje. Dette kan ha skapt en implisitt innflytelse (Trump ville neppe irritere Putin mens han hadde utsikter til en stor eiendomsavtale i Moskva). Like fullt foreligger det ingen indikasjoner i dokumentene på at Russland truet med å avsløre Trumps økonomiske hemmeligheter for å styre ham – ingen konkrete “holdhaker” er dokumentert utover normal diplomati og politikk.
På denne bakgrunn har de offisielle granskingene i stor grad svekket mistankene om at Trump var utsatt for russisk utpressing. Både Mueller-rapporten og Senatets etterforskning avkreftet flere sentrale deler av narrativet om en Putin-Trump-konspirasjon (Clintonworld stews over Mueller report - POLITICO) (Clintonworld stews over Mueller report - POLITICO). De bekreftet at Russland forsøkte å hjelpe Trump, men ikke at Trump var underlagt Putin. FBI og CIA har heller aldri rapportert at de har sett beviser for at Putin kunne presse Trump til bestemte handlinger. Faktisk har representanter for amerikansk etterretning (off the record) gitt uttrykk for at de ikke tror Putin noen gang valgte å konfrontere Trump med kompromitterende materiale – hvis noe slikt fantes, ville det være en ekstremt risikabel strategi å bruke det direkte.
Når det er sagt, er det verdt å merke seg at enkelte elementer forblir uavklart. Ingen kan bevise en negativ – altså fullt ut bevise at ingen kompromitterende info eksisterer i det skjulte. Dermed vil de mest skeptiske alltid kunne tvile. Men slik situasjonen står etter alle undersøkelser, er det ingen bekreftede funn som tilsier at Putin faktisk sitter på spesifikk kompromitterende informasjon om Trump. Tvert imot har flere fremtredende aktører uttalt seg for å avkrefte dette: I tillegg til Fiona Hill (Putin Doesn’t Have Dirt on Trump, Ex-Russia Advisor Fiona Hill Says - Business Insider) har Trumps tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiver H.R. McMaster og tidligere etterretningsdirektør Dan Coats begge antydet at de ikke så tegn til at Trump var “kompromittert” av Kreml – de mente andre forklaringer lå nærmere (f.eks. Trumps egen politikk). Selv Vladimir Putin har som nevnt benektet alt og latterliggjort idéen offentlig (Here’s What Trump and Putin Actually Said in Helsinki – Foreign Policy) (selvsagt må hans utsagn tas med forbehold).
Etter hvert har også mediene gjort opp status. I 2021 omtalte Voice of America Steele-dossieret som “diskreditert” og påpekte at flere av dets “sensasjonelle påstander” nå er ansett som ugrunnede (Discredited ‘Steele Dossier’ Flags Important Lessons for Media). The Washington Post gikk gjennom sin tidligere dekning og korrigerte artikler der de hadde antydet at visse dossier-kilder var bekreftet – avisen innrømmet at disse detaljene senere ble motbevist og trakk dem tilbake (Discredited ‘Steele Dossier’ Flags Important Lessons for Media). CNN publiserte en større oppsummering titulert “The Steele Dossier: A Reckoning”, der de konkluderte at mange av dossierets sentrale anklager hadde blitt tilbakevist gjennom søksmål og etterforskning, og at dokumentets politiske motivasjon og tvilsomme kildegrunnlag nå var tydelig (Discredited ‘Steele Dossier’ Flags Important Lessons for Media). Slike etterpåkloke vurderinger fra ledende nyhetsorganer illustrerer at det som en gang ble tatt alvorlig som mulige skandaler, i stor grad har falt igjennom grunnet mangel på evidens.
Styrking av mistankene? På den annen side vil noen hevde at visse forhold under Trumps tid faktisk ga ytterligere næring til kompromat-mistanken, selv om bevisene uteble. Trumps vedvarende mildhet mot Putin – eksempelvis forslag om å invitere Russland tilbake i G7, nølen med å innføre enkelte sanksjoner vedtatt av Kongressen, og hans offentlige forsvar av Putin mot ulike anklager – ble av kritikere tolket i verste mening. Hver gang Trump tok et prorussisk standpunkt, spurte kommentatorer om det skyldtes ukjent press. Selv etter Muellers frikjennelse for konspirasjon, pekte Demokratiske politikere på Trumps oppførsel som “uamerikansk” og antydet at Mueller “ikke kunne bevise alt fordi presidenten kanskje ble påvirket på måter som ikke er direkte straffbare”. Slik sett forble mistanken politisk levende, men dette handler mer om tolkninger enn dokumentasjon. Offisielt har ingen etterforskning styrket teorien om at Putin hadde et faktisk pressmiddel mot Trump – de har snarere undergravd dens plausibilitet ved å vise til alternative forklaringer (og mangel på bevis for selve pressmiddelet).
5. Konklusjon og vurdering
Samlet vurdering av bevismaterialet: Etter en grundig gjennomgang av seriøse medier, akademiske analyser og etterretningsrapporter står vi igjen med et bilde der noen av de opprinnelige påstandene rundt Trump og Russland har fått substans, mens andre – særlig de om direkte kompromitterende materiale – ikke har latt seg bevise. Det er udiskutabelt at Russland blandet seg inn i valget i Trumps favør og at Trump og omgivelsene hans hadde uvanlig mange kontakter med russere. Dette skapte en kontekst som gav troverdighet til bekymringen om at det kunne eksistere skjult russisk innflytelse. Imidlertid har det gjennom omfattende undersøkelser ikke kommet frem håndfaste beviser på at Vladimir Putin faktisk sitter på spesifikt kompromitterende informasjon (enten av seksuell, personlig eller finansiell art) som har blitt brukt for å kontrollere eller utpresse Donald Trump. Steele-rapportens mest skandaløse anklager – “videotapen” fra Moskva og hemmelige møter i Praha – forblir udokumenterte og er i stor grad diskreditert av ettertidens informasjon (Clintonworld stews over Mueller report - POLITICO) (Clintonworld stews over Mueller report - POLITICO). Amerikanske offisielle granskninger har enten avkreftet disse eller ikke funnet noen støtte for dem (Clintonworld stews over Mueller report - POLITICO) (Discredited ‘Steele Dossier’ Flags Important Lessons for Media).
Det betyr ikke nødvendigvis at alle spørsmål er endelig besvart. Noen løse tråder vil alltid finnes i en så kompleks sak. Men konsensus blant informerte observatører heller nå mot at det ikke foreligger et konkret “kompromat” på Trump i russisk besittelse – i hvert fall ikke noe som har kommet til syne gjennom de kanaler som har undersøkt saken. Trumps egne handlinger kan forklares uten å ty til teorien om hemmelig utpressing: Hans utenrikspolitiske instinkter var å forbedre forholdet til Russland (noe han genuint argumenterte for som kandidat), han beundrer autoritære ledere som type, og han hadde forretningsinteresser som gjorde ham innstilt på å ikke provosere Moskva. Slike faktorer, kombinert med Putins taktiske smiger, kan godt forklare Trumps opptreden overfor Putin – slik Fiona Hill og andre eksperter konkluderer (Putin Doesn’t Have Dirt on Trump, Ex-Russia Advisor Fiona Hill Says - Business Insider) (Putin Doesn’t Have Dirt on Trump, Ex-Russia Advisor Fiona Hill Says - Business Insider) – uten at man trenger antagelsen om at Putin truet ham i det skjulte.
Betydningen for politikk og relasjoner: Påstandene om mulig russisk kompromat på Trump har uansett hatt stor betydning for amerikansk politikk og internasjonale relasjoner i praksis. Internt i USA bidro de til at Trumps presidentskap ble preget av mistenksomhet og etterforskninger fra dag én. Mistankene drev frem Mueller-etterforskningen og flere kongresshøringer, og la grunnlaget for en vedvarende fortelling om “Russiagate” i media. Dette igjen forsterket polariserte frontlinjer: Trumps motstandere pekte på røyk og antok ild, mens hans tilhengere mente hele affæren var en grunnløs heksejakt. Trump selv omfavnet uttrykket “witch hunt” og brukte anklagene som bevis på at “Deep State” og demokratiske partnere i media forsøkte å undergrave ham urettmessig (Discredited ‘Steele Dossier’ Flags Important Lessons for Media). Slik sett forgiftet temaet i noen grad det politiske klimaet, med fallende tillit mellom presidenten og USAs etterretningsbyråkrati (Trump skal f.eks. ha nektet å fullt ut akseptere egne etterretningsrapporter om Russland, delvis fordi han mente folkene bak dem var partiske mot ham).
På den positive siden førte all oppmerksomheten rundt disse anklagene til en økt bevissthet om fremmed innblanding og viktigheten av robust valgsikkerhet i USA. Kongressen vedtok sanksjoner mot Russland med overveldende flertall og vanskeliggjorde for Trump å myke dem opp. Man kan si at frykten for at Trump kunne være kompromittert, gjorde politiske og institusjonelle aktører mer påpasselige – for eksempel tok Kongressen grep for å forhindre at én persons eventuelle motiver skadet nasjonal sikkerhet (som da de republikanskstyrte begge kamre i 2017 vedtok sanksjonslovverket CAATSA, som bandt presidentens hender). I utenrikspolitikken gjorde ryktene om kompromat at USA’s tradisjonelle allierte tidvis stilte spørsmål ved Trumps pålitelighet. Europeiske ledere var usikre på hvor Trump egentlig sto overfor Russland, og NATO-samarbeidet opplevde en viss uro de første par årene. Samtidig førte all kontroversen til at Trump faktisk ikke klarte å forbedre relasjonen med Russland nevneverdig – ethvert forsøk fra hans side ble møtt med hjemlig motstand og mistro. Ironisk nok kan den ugrunnede mistanken om kompromat ha hindret det som eventuelt kunne blitt reelle policy-innrømmelser til Putin.
I internasjonal sammenheng sendte “Trump-Russland”-sagaen også et signal til andre stater: autoritære regimer så hvordan selv rykter om kompromat kan destabilisere et demokrati, og demokratiske allierte så farene ved manglende åpenhet fra ledere om utenlandske bånd. Forholdet mellom Washington og Moskva ble ytterligere komplisert – hver gest fra Trump ble tolket i verste mening av Washington-establishmentet, mens Putin trolig nøt godt av forvirringen. Da Joe Biden tok over i 2021, var en av hans oppgaver å gjenopprette tillit til at USAs Russland-politikk ble styrt av nasjonale interesser uten skjulte lojalitetsbånd.
Oppsummert: Tyder den informasjonen som er fremkommet i åpne kilder, granskninger og forskning på at det ikke finnes dokumentasjon for at Russland faktisk hadde og utnyttet direkte kompromitterende materiale på Donald Trump. Mye taler for at Steele-rapportens mest sensasjonelle anklager var basert på rykter eller bevisst desinformasjon, og offisielle undersøkelser har enten motbevist eller ikke funnet støtte for disse (Clintonworld stews over Mueller report - POLITICO) (Discredited ‘Steele Dossier’ Flags Important Lessons for Media). Dette betyr ikke at Russlands forhold til Trump manglet tvetydighet – Trumps holdninger ga grobunn for mistanker, og Russland forsøkte utvilsomt å påvirke situasjonen til egen fordel. Men forklaringen på Trumps opptreden synes bedre forankret i politisk strategi, personlighet og åpne forbindelser enn i hemmelige videoer eller skjulte trusler. Anklagene om russisk kompromat på Trump vil likevel stå igjen som et bemerkelsesverdig kapittel i moderne politisk historie: de viser hvor sterkt et narrativ kan prege opinionen og politikken selv uten verifiserte beviser, og de minner om den vedvarende rolle kompromat – enten ekte eller fabrikkert – spiller i geopolitiske maktkamper (Ukraine witness said Steele dossier was ‘rabbit hole’ and likely contained Russian ‘disinformation’ - Washington Examiner) (Ukraine witness said Steele dossier was ‘rabbit hole’ and likely contained Russian ‘disinformation’ - Washington Examiner).
Kilder: Denne gjennomgangen er basert på et bredt utvalg av pålitelige kilder, herunder nyhetsartikler i The New York Times, Washington Post, The Guardian, BBC m.fl., analyser i tidsskrifter som The Atlantic og Lawfare, akademiske bidrag og bøker om temaet, samt offisielle dokumenter som Mueller-rapporten (Clintonworld stews over Mueller report - POLITICO) (Clintonworld stews over Mueller report - POLITICO) og Senatets etterretningskomité-rapport (Senate report: Kremlin support for Trump in 2016 is accurate - Roll Call). Alle spesifikke opplysninger er underbygget med referanser i teksten.
14 Likes
Jeg ville legge til en opplysning “Gjennomgangen er produsert av ChatGPT o3”
Jeg opplever gjennomgangen helhetlig, balansert og ganske opplysende. Det kunne være interessant å se hva Grok og andre tekstmodeller svarer på samme prompt?
“Det skrives om mistanker om at Russland og Putin har kompromitterende materiale på Donald Trump. Jeg vil ha en grundig gjennomgang om hva som er skrevet i seriøse medier og tidsskrifter, inkl ev forskning om dette temaet”
2 Likes
Del 2.
Den forrige gjennomgangen handlet i stor grad om forrige periode 2017-2021. Besvarelse av et nytt spørsmål handler om den nye administrasjonens tilnærming til Russlands invasjon av Ukrania, også med med tanke på gjenoppståtte rykter om mulig russisk kompromitterende materiale.
Fokus er hva finnes i nyere artikler fra anerkjente medier om dette.
Igjen, maskingenerert tekst og kildesamling.
Journalistiske og etterretningsbaserte rapporter
Mediedekning i anerkjente medier: De siste par ukene har ledende medier som The New York Times, The Washington Post, BBC, The Guardian, The Atlantic m.fl. dekket Trumps Ukraina-politikk tett – og mange har berørt spørsmålet om hvorfor Trump-administrasjonen opptrer så unormalt mildt mot Kreml.
Flere av disse mediene har trukket linjer tilbake til de gamle kompromat-anklagene. For eksempel skrev The New Yorker allerede tidligere at Trumps vedvarende ærbødighet for Putin har fått mange til å spekulere i om Putin “holder noe over ham” (A Theory of Trump Kompromat | The New Yorker). Denne spekulasjonen har fått ny aktualitet i nyhetsdekningen nå. The Atlantic påpeker Trumps lange historikk med å stole mer på Putin enn på sine egne etterretningsfolk, og den beskriver hvordan presidenten nå åpent sprer Kremls narrativ (blant annet ved å fremstille Ukraina som aggressoren) (A terrible milestone in the American presidency - The Atlantic). Atlantics kommentator Tom Nichols kaller det “et fryktelig vendepunkt i det amerikanske presidentembetet” at Trump skifter side i frihetskampen og i praksis kaster USAs støtte bak Putin (A terrible milestone in the American presidency - The Atlantic) (A terrible milestone in the American presidency - The Atlantic).
The Guardian har i en serie artikler gitt et detaljert bilde av dramaet som utspiller seg. Korrespondent Shaun Walker beskrev det som “Zelenskyjs uke fra helvete” etter at Trump “rev i stykker tre års USA-retorikk om støtte til Ukraina” i løpet av en 90-minutters prat med Putin og påfølgende pressekonferanse (Zelenskyy’s week from hell: shock in Ukraine as Trump abandons Kyiv) (Zelenskyy’s week from hell: shock in Ukraine as Trump abandons Kyiv). Guardian fremhever sjokket i Kyiv over at USA nå ser ut til å forlate Ukraina midt i krigen (Zelenskyy’s week from hell: shock in Ukraine as Trump abandons Kyiv). En annen Guardian-artikkel trakk frem reaksjoner fra det ukrainske diasporamiljøet i New York, som følte seg “skuffet” og “forrådt” av Trumps vending bort fra støtte til Ukraina (ref. NYC’s Ukrainian community ‘disappointed’ – Guardian, 23. feb 2025). Både The Washington Post og New York Times har på leder- og nyhetsplass omtalt hvordan Trumps soloutspill kompliserer Vestens enhet, og har rekapitulert de tidligere Russland-anklagene i lys av nye hendelser. (For eksempel har NYT minnet om Steele-rapportens påstander og at Trump allerede under Mueller-etterforskningen ble vurdert opp mot mulig russisk innflytelse, dog uten konklusjon.) BBC News har rapportert nøkternt om fakta – bl.a. at Trump kalte Zelenskyj en “diktator uten frie valg” på TV – og notert at ukrainske myndigheter anklager Trump for å gjenta russisk propaganda (Ukraine says Trump is spreading Russian propaganda | BBC News). BBCs korrespondenter har også forklart seerne hva “kompromat” betyr og hvorfor dette ordet igjen nevnes i forbindelse med Trump. Kort sagt: De seriøse nyhetsmediene dekker ikke bare hva Trump-administrasjonen gjør (for eksempel den plutselige telefon-diplomatien med Putin og stans i våpenstøtte), men også hvilke motivasjoner som kan ligge bak. I den sammenheng blir de gamle kompromat-ryktene ofte nevnt som en av flere mulige forklaringer – om enn med den klare forbeholdning at det ikke finnes bevis.
Etterretningsvurderinger av substans i kompromat-ryktene: Offisielle vestlige etterretningsorganer har som nevnt ikke offentlig bekreftet at Russland faktisk sitter på kompromitterende materiale på Trump. Likevel dukker deres analyser indirekte opp i mediedekningen. Vestlige etterretningstjenester har tidligere fastslått Russlands aktive innblanding i amerikansk politikk (valginnblanding i 2016 og 2020), noe som gir kontekst for å forstå motivasjonen til Putin. Men når det gjelder selve kompromat-påstanden, har ingen av de store etterretningsbyråene i Vesten gitt ut noe entydig svar.
I pressen henviser man derfor ofte til tidligere etterretningsrapporter eller -veteraner for vurderinger. For eksempel trakk flere medier fram at den republikansk-ledede Senatskomitéen for etterretning i sin sluttrapport (august 2020) ikke fant bevis for at Kreml satt på et utpressingskort – komitéen “kunne ikke stadfeste” at noe kompromat fantes (Steele dossier - Wikipedia). Dette antydes i dekningen for å minne leserne om at ryktene er udokumenterte. Samtidig påpeker journalister at manglende bevis ikke stopper spekulasjonene, gitt Trumps uforklarlige forhold til Putin. Vestlige etterretningsfolk (nå pensjonerte) uttaler seg også: Michael Morell, tidligere fungerende CIA-direktør, har omtalt Trump som en “unwitting agent” (uvitende agent) for Russland (American Kompromat review: Trump, Russia, Epstein … and a lot …) – altså at Trump kan bli manipulert av Putin uten direkte å vite det selv. Andre, som tidligere DNI (nasjonal etterretningsdirektør) James Clapper og tidligere CIA-sjef John Brennan, har også antydet at Trumps oppførsel kan tyde på noe uvanlig, selv om de ikke sitter på håndfast bevis. Britiske etterretningsveteraner har på sin side uttrykt at Putin sannsynligvis ville utnytte enhver form for kompromat han eventuelt har, men at det til syvende og sist er vanskelig å vite sannheten uten tilgang til Kremls innerste hemmeligheter (slike syn fremkommer i analyser i f.eks. The Guardian og The Telegraph).
Generelt sett viser vestlige etterretningsanalyser som har nådd offentligheten en holdning av forsiktig skepsis. På den ene siden anses det helt plausibelt at Russland kan ha samlet snusk om Trump – det er tross alt en velkjent praksis fra KGB-tiden å samle kompromat på besøkende forretningsfolk og politikere. På den andre siden finnes det ingen verifiserte materialer publisert som demonstrerer dette i Trumps tilfelle. Vestlige etterretningsbyråer har heller ikke lekket noen “bekreftelse” i kulissene; tvert imot virker det som de mest konkrete indikasjonene har kommet fra den russiske siden (den omstridte dokumentlekkasjen i 2021). I sum rapporterer anerkjente medier at det foreløpig ikke finnes et entydig etterretningsfasit på kompromat-spørsmålet – det forblir en hypotese som undersøkes og debatteres, men ikke er bevist.
Ekspertvurderinger
Politiske og sikkerhetsfaglige eksperter har delt seg i synet på Trumps tilnærming til Russland og de tilhørende kompromat-ryktene. Mange er dypt bekymret.
Flere tidligere embetsmenn og etterretningsoffiserer sier rett ut at de mistenker at noe muffens ligger bak Trumps adferd. Som nevnt har Michael Morell kalt Trump en uvitende russisk agent – med implikasjonen at Putin kanskje trekker i trådene (American Kompromat review: Trump, Russia, Epstein … and a lot …). Også den erfarne Russland-eksperten Fiona Hill (som tjenestegjorde under Trump) har beskrevet Trump som usedvanlig opptatt av å please Putin; hun har fortalt at Trump under sine møter ikke kunne begripe hvorfor Ukraina ikke “bare var en del av Russland” – noe som tyder på en personlig tankegang på linje med Kremls (Trump thought Ukraine ‘must be part of Russia’ during presidency …). Slik innsikt fra Trumps egne rådgivere får enkelte observatører til å mene at Trump enten ideologisk identifiserer seg med Putins verdenssyn, eller at han på et vis er påvirket/kompromittert. I begge tilfeller ender resultatet likt: En amerikansk president som tar bemerkelsesverdig hensyn til Moskvas interesser. Tidligere CIA-sjef John Brennan gikk så langt som å kalle Trumps opptreden ved siden av Putin i 2018 (Helsinki-toppmøtet) for “intet mindre enn forrædersk”. Selv om Brennan i ettertid modererte språkbruken noe, illustrerer det hvor sjokkerende Trumps prorussiske holdning oppleves i etterretningskretser. Flere NATO-veteraner og diplomater har påpekt at man aldri før har sett en sittende amerikansk president undergrave en alliert i krig på denne måten, og dette utløser alarmer: Er USAs leder påvirket av fremmed etterretning? Dette spørsmålet, som var marginalt etter Mueller-rapporten, har nå kommet tilbake i den utenrikspolitiske debatten.
Det finnes også eksperter som advarer mot forhastede konklusjoner om kompromat. Noen politiske analytikere mener Trumps opptreden fint kan forklares av hans egen overbevisning og politiske instinkter, uten å ty til konspirasjoner. Tom Nichols i The Atlantic argumenterer for at Trump i bunn og grunn alltid har vært “innately deferential” (instinktivt servil) overfor sterke autoritære ledere som Putin, og at han ser Ukraina-krigen som en forstyrrelse for sine egne agendaer (A terrible milestone in the American presidency - The Atlantic). Fra dette perspektivet trenger man ikke en hemmelig video eller lignende for å forstå Trumps handlinger – de springer ut fra hans personlighet, hans beundring for Putin som “sterk mann”, og et ønske om å fremstå som fredsskaper som kan “gjøre en deal”. Enkelte tidligere Trump-rådgivere har pekt på at Trump genuint tror han kan forhandle seg frem til alt (han har jo sagt han kan fikse krigen på “24 timer”), og at den mykere linjen overfor Putin dermed kan være et uttrykk for hans forretningsmantra om å finne et “grand bargain” fremfor langvarig konfrontasjon. Disse ekspertene påpeker også at Trump lenge før krigen var skeptisk til NATO, EU og til amerikansk engasjement i utlandet – noe som konsistent forklarer hvorfor han nå heller vil prioritere USAs egeninteresser. I så fall er det Trumps verdensbilde, ikke russisk utpressing, som ligger til grunn.
Innflytelsesrike stemmer i det republikanske partiet støtter Trumps tilnærming offentlig (uten å nødvendigvis kommentere kompromat-ryktene). For eksempel har senator Lindsey Graham – tidligere kjent som en hauk mot Russland – nå applaudert Trumps idé om at Ukraina skal “betale” USA tilbake i form av å gi fra seg halvparten av landets forekomster av sjeldne mineraler som kompensasjon for amerikansk støtte (The Party of Reagan Is Selling Out Ukraine - The Atlantic). Graham kalte dette forslaget “en game-changer”. Slike uttalelser tyder på at mange av Trumps allierte betrakter hans Ukraina-politikk som en tøff forhandlingstaktikk for å ivareta amerikanske interesser (til og med tjene på det), snarere enn et svik diktert av Moskva. På den annen side har tradisjonelle republikanere som Mitch McConnell og Susan Collins tatt avstand fra en del av Trumps linje. Collins understreket at Russlands invasjon var “uprovosert og uberettiget” og advarte om at man måtte passe på at ikke Ukraina ble sittende igjen med svarteper i en fredsavtale (The Party of Reagan Is Selling Out Ukraine - The Atlantic). Senator Roger Wicker kritiserte forsvarsminister Hegseths kunngjøring om at Ukraina ikke skulle få tilbake sine okkuperte områder – han kalte det en “nybegynnerfeil” på den globale scene (The Party of Reagan Is Selling Out Ukraine - The Atlantic). At slike prominente republikanere føler behov for å korrigere presidentens kurs, viser hvor kontroversiell den er innen amerikansk establishment.
Innenrikspolitisk debatt: Trumps opptreden overfor Putin og ryktene om mulig kompromat har allerede begynt å prege den innenrikspolitiske debatten i USA. Demokratiske politikere har naturlig nok reagert sterkt – flere kongressrepresentanter har antydet at Trumps handlinger grenser til en unnlatelse av å beskytte en alliert demokrati, og noen har sågar brukt ordet “landssvik” i debatten på TV. Det spekuleres åpent i om “Putin holder Trump i lomma”, og komiteer i Representantenes hus forbereder høringer om konsekvensene av å eventuelt oppheve sanksjoner mot Russland eller nedskalere støtten til Ukraina. For republikanernes del har partiet til nå stort sett stilt seg lojalt bak Trump i offentligheten – kritikken fra McConnell, Collins m.fl. er formulert forsiktig. Republikanerne kontrollerer nå begge kamre, og det er begrenset appetitt i GOP for å etterforske egen president. Men presset kan øke dersom kompromat-anklagene får mer vind i seilene: Allerede har noen demokrater krevd at FBI og CIA briefer Kongressen om hvorvidt det foreligger noen sikkerhetsrisiko knyttet til Trumps Putin-kontakter. Samtidig mobiliserer Trumps støttespillere mot det de kaller en ny runde “Russia hoax”-anklager, og konservative medier avfeier kompromat-ryktene som forsøk på å undergrave presidentens legitimitet. Splittelsen i USA forsterkes dermed: Én side mistenker Trump for skjulte bindinger til Moskva, mens den andre ser hans politikk som et nødvendig oppgjør med “den evige krigen” og med det Washington establishment har foretatt seg.
Konsekvenser for forholdet til NATO og EU: Trumps nye linje og de tilhørende mistankene har også forplantet seg til transatlantiske relasjoner. Europeiske ledere har reagert med alt fra diplomatiske bekymringsmeldinger til skarp kritikk. Tysklands utenriksminister Annalena Baerbock understreket at “ingen avgjørelse om Ukraina kan tas uten Ukraina” – et stikk til Trumps alenegang (Trump says he and Putin will negotiate to end the war in Ukraine - POLITICO). Mantraet blant europeerne er at fred ikke kan dikteres over hodet på Ukraina. Frankrikes president Emmanuel Macron og Storbritannias statsminister Rishi Sunak har begge, i forsiktige ordelag, gitt uttrykk for at vestlig enhet er avgjørende, og at man ikke må belønne Russlands aggresjon ved å gå med på en dårlig fred. Samtidig ulmer det en viss frustrasjon i Europa: Mange EU-ledere er “forbannet” på Trump, som The Guardian skriver, men noen er også sinte på seg selv – fordi Europa nå står i fare for å bli splittet og overkjørt (Keir Starmer lays down Ukraine peace demand ahead of Trump talks). Trumps signal om å trekke USA tilbake har for eksempel utløst ny debatt i EU om strategisk autonomi. EUs utenrikssjef Josep Borrell har gjentatt at Europa “må være forberedt på å beskytte seg selv” dersom USA ikke lenger tar lederrollen. Zelenskyj selv har oppfordret EU til å vurdere en egen europeisk forsvarsallianse som garanti, og sa at tiden kanskje er inne for å skape “Europas egne væpnede styrker” uavhengig av NATO (dette sa han i en videoadresse hvor han reagerte på Trumps utspill, ifølge Guardian-rapportering 15. feb 2025). Selv om NATO formelt fortsatt består og Trump har bekreftet at USA “forblir forpliktet til NATO-alliansen” (Fork in the Road for Ukraine? - The Atlantic), er allierte høyst urolige for hvor solid Artikkel 5-garantien er når den amerikanske presidenten tilsynelatende setter Putin foran en NATO-partner som er under angrep. Europeiske land som Polen og de baltiske statene – med grense mot Russland – er spesielt bekymret over USAs nye tone.
NATO-samarbeidet settes dermed på prøve. NATO-sjef Jens Stoltenberg har forsøkt å papirdynke over sprikkene ved å si at NATO fortsatt står samlet, men i praksis er alliansen splittet mellom en amerikansk president som vil “gjøre en deal” med Putin og europeere som frykter konsekvensene av en slik deal. Mistanken om at Trump kanskje har personlige grunner (f.eks. pressmiddel) til sin Russland-politikk skaper også tillitsproblemer: Europeerne lurer på om USAs politikk nå styres av nasjonale interesser eller av Trumps egne eventuelle forpliktelser til Putin. Dette påvirker i høy grad NATO/EU-samarbeidet, da tillit er grunnplanken i alliansen.
Konklusjon og vurdering
Oppsummert har de siste to ukene under “nye” president Trump avdekket en dramatisk omlegging av USAs kurs i Russland–Ukraina-krigen: Washington har gått fra å være Kyiv’s fremste støttespiller til å innta en tilnærming som flertydig imøtekommer Moskva. Trump-administrasjonen har initiert bilaterale fredssamtaler med Russland, nedtonet kritikken av Putin og i stedet kommet med harde utfall mot Ukrainas ledelse. Dette er et klart brudd med tidligere politikk og har sendt sjokkbølger gjennom både Ukraina, USA og blant allierte.
Den uvanlige tilnærmingen har igjen satt søkelyset på de gamle ryktene om “kompromat” – ideen om at Putin kan sitte på kompromitterende materiale som gir ham innflytelse over Trump. Vi har kartlagt ryktene: de skriver seg fra ting som Steele-dossieret og påståtte lekkasjer, og omfatter alt fra mulig seksuelt belastende video til finansielle forbindelser. Disse påstandene er ikke nye, men har blusset opp i nyhetsbildet parallelt med Trumps kursendring.
Finnes det bevis som styrker eller svekker påstandene? Per i dag finnes det ingen håndfaste beviser som utvetydig verken bekrefter eller avkrefter at Russland har kompromitterende materiale på Donald Trump. Ingen nye “leaks” de siste ukene har gitt oss en røykende pistol. Det nærmeste man har sett til dokumentasjon er Guardian-avsløringen fra 2021 om angivelige Kreml-dokumenter – disse gir en viss støtte til ideen om kompromat, men de er ikke verifisert uavhengig (Kremlin papers appear to show Putin’s plot to put Trump in White …). Offisielle undersøkelser i USA (Mueller-rapporten, Senatets Russland-rapport) avdekket mye mistenkelig om Trump og Russlands kontakter, men ingen av dem kunne bekrefte eksistensen av noe kompromat (Steele dossier - Wikipedia). Dette svekker påstandene i den grad at de forblir udokumenterte anklager. Samtidig er Trumps nåværende opptreden så fordelaktig for Putin – og så avvikende fra normalt amerikansk handlingsmønster – at mange finner det vanskelig å forklare uten å tenke på muligheten av ytre press. Med andre ord: Trumps egen politikk gir ny grobunn for mistankene. Som The New Yorker formulerte det: Trumps vedvarende underdanighet overfor Putin gjør at spekulasjonene om russisk “holdhake” ikke forsvinner (A Theory of Trump Kompromat | The New Yorker).
Kan kompromat-ryktene forklare Trumps politikk overfor Ukraina? Det er fristende å svare ja – men vi må være forsiktige. På den ene siden er sammenfallet slående: Trump fører nå en politikk som oppfyller mange av Putins ønsker (Ukraina utenfor NATO, press for våpenhvile på Russlands premisser, minimalt fokus på Krim og okkuperte områder, svekket vestlig samhold). Dette gir næring til teorien om at Putin kanskje bruker et hemmelig pressmiddel for å oppnå akkurat dette utfallet. Hadde et slikt kompromat eksistert og blitt holdt over Trump, ville hans nåværende oppførsel passe inn i et slikt scenario. På den andre siden må vi erkjenne at Trump alltid har hatt en uortodoks syn på både Putin og Ukraina, selv da han var president første gang. Han nølte den gang med å kritisere Putin og var opptatt av å få Ukraina til å kunngjøre etterforskning av sine politiske rivaler (noe som førte til hans første riksrettssak). Hans generelle “America First”-holdning og skepsis til allianser kan i seg selv forklare hvorfor han nå drar USA i retning av retraksjon fra Ukraina-konflikten. Det er fullt mulig at Trumps tilnærming speiler hans egne prioriteringer (slutte fred raskt, sparte penger, fokusere på Kina og innvandring) uten noen form for utpressing i kulissene. Enkelte eksperter vil hevde at “når man hører hovslag, tenk hest – ikke sebra”; altså at den enkleste forklaringen (Trumps egen vilje) er mer sannsynlig enn en eksotisk utpressingskomplott.
I sum kan man si at bevisene for et kompromat-forhold er svake, men mistenkelig atferd holder liv i spekulasjonene. Ingen offisiell kilde har bekreftet at Putin virkelig sitter på kompromitterende materiale om Trump – og det kan godt hende at sannheten ganske enkelt er at Trump fører den politikken han selv ønsker. Samtidig er utfallet av denne politikken så gunstig for Kreml at det i praksis er som om Putin skulle hatt en marionett i Washington, enten det skyldes hemmeligheter i bakhånd eller ei. De siste to ukene har derfor gitt vann på mølla både for Trumps forsvarere (som sier han bare innfrir valgkampsløftet om å avslutte krigen) og for hans kritikere (som mistenker at noe ulmer under overflaten).
Konklusjonen må bli at det foreløpig ikke finnes håndgripelige bevis som “styrker” kompromat-påstandene – men Trumps egen opptreden har heller ikke “svekket” dem, snarere tvert imot har den revitalisert mistankene. Inntil etterretningsfellesskapet eventuelt legger frem klare beviser (eller Putin selv skryter offentlig av et pressmiddel), vil spørsmålet om kompromitterende materiale forbli ubesvart. Det vi derimot med sikkerhet ser, er at USAs politikk overfor Ukraina er fundamentalt endret, og at denne endringen primært kan tilskrives president Trumps personlige holdninger og valg. Hvorvidt disse valgene skyldes en fri overbevisning eller påvirkning fra skjulte russiske kort, er noe historien ennå ikke har gitt et endelig svar på. Som en senior embetsmann uttalte anonymt: “We may never know for sure – but what matters now is that Putin har fått akkurat det han ønsket seg.” (The Party of Reagan Is Selling Out Ukraine - The Atlantic) (A terrible milestone in the American presidency - The Atlantic). Dette faktum alene vil fortsette å kaste en skygge av tvil over Trump-administrasjonens motiver i tiden fremover.
Kilder: The Atlantic, The Guardian, Politico, The New Yorker, BBC, m.fl. (se referanser i teksten) (The Party of Reagan Is Selling Out Ukraine - The Atlantic) (A terrible milestone in the American presidency - The Atlantic) (Kremlin papers appear to show Putin’s plot to put Trump in White …) (Steele dossier - Wikipedia).
6 Likes
Jeg tror også at dette kan stemme blant annet det at Trump fikk hjelp til å vinne valget i 2016 av russerne og at han nå oppfører seg helt snodig når det kommer til krigen mellom Russland og Ukraina.
For å ta det litt videre så tror jeg at vi nå er i starten av et paradigmeskifte hvor alt slik vi har kjent det siden 2 verdenskrig kommer til å bli forandret. Det kommer til å ende med tårer i USA.
Alt kommer til å krasje spektakulært, og vi andre blir tatt med i dragsuget siden USA har vært så dominerende.
En ny verdensorden skal bygges opp - hvem som kommer til å få den dominerende rollen er vanskelig å si men Kina har jo vært en favoritt. Problemet er styreformen deres. Russland er for svekket.
Det er litt for spennende tider. Trenger ikke lese eller se fiksjon lenger når virkeligheten er såpass dramatisk.
Jeg krysser virkelig fingrene for at dette ikke ender i en storskala global krig.
13 Likes
Trump oppfører seg som om Ru har kompromitterende bevis, ja.
Men det er også DJ “grab them by the pussy” T vi snakker om her.
Om Ru skulle ha det, hvor mye vil egentlig DJT bry seg? At mannen er forfengelig som f er vel åpenbart for alle, men samtidig: Han bryr seg jo åpenbart ikke om veldig mye, som ville vært graverende for andre. Det er ikke Tore Tønne (RIP) vi snakker om her, liksom. Hvorfor skulle Trump bry seg om dette?
Ev. hva er det man må ha på DJT for å spille ham som en banjo? Jeg sliter med forestillingsevnen her.
Nei, mer enn noe så tror jeg dette knefallet for Ru handler om at DJT ser opp (believe it or not) til Putin. At han ønsker å være Putin (som igjen betyr at han ikke helt forstår hvilken paranoid tilværelse det er å være Putin). Det handler om at europeiske ledere har sett ned på ham (her kommer forfengeligheten og hevngjerrigheten inn). Det handler om at Europa betyr fint lite for Trump og store deler av velgermassen hans (dette er ikke nødvendigvis rent praktisk, dette er snakk om følelser, ev. mangel av dem).
Og ultimat sett? Hva utgjør den største trusselen mot en mann som øyensynlig ønsker å styre USA som et absolutt enevelde?
Det er ikke diktaturer som Kina, eller Russland. Det er ikke Kamerun. Eller Saudi-Arabia.
Det er frie (om ikke alltid like velfungerende) demokratiske land. Og vi vet alle hvor de landene ligger :-/
19 Likes
Dette stemmer godt med min egen hukommelse og inntrykk. Det eneste jeg syns manglet var hvor mange saker som ble generert av mediene. Chat gpt gir inntrykk av at alle var så forsiktige fordi Steele dossier ikke var verifisert. Men forsiktige var de ikke.
Kan ikke Norge trå til litt snart 
21 Likes
En liten feil hos Chat Gpt 
1 Like
Dette tror jeg er hovedgrunnen til hans oppførsel. Man behøver ikke gjøre det mer komplisert enn det.
7 Likes
Det enkleste er ofte det beste. Trump er historiens mest etterforskede person.
Et fint stykke signalisering dette, mtp hvordan P klamrer seg til makta mens han rævkjører sitt eget land, og T virker mer motivert at egen makt enn USAs beste.
17 Likes
Macron som flyr til Washington på søndag er sikker på at han kan overbevise den amerikanske presidenten om at «det er i hans interesse å samarbeide med europeerne akkurat nå».
«Jeg kommer til å si til ham: 'I bunn og grunn kan du ikke være svak i møte med president Putin. Det er ikke deg, det er ikke ditt varemerke, det er ikke i din interesse», sa han. «Hvordan kan du da være troverdig i møte med Kina hvis du er svak i møte med Putin?» spurte han, og advarte Trump mot en ‘enorm strategisk feil’.
Regjeringen ønsker å forberede det franske samfunnet på å starte en større krigsinnsats som ikke er sett siden 1945.
Fremskrevne kart, strategiske analyser, en alvorlig tone: Generalstabssjef Thierry Burkhard og Nicolas Cailliez, nestkommanderende i Frankrikes etterretningstjeneste, Generaldirektoratet for ytre sikkerhet (DGSE), brukte tre kvarter hver på å skissere utviklingen av den russiske trusselen og den formen for «hybridkrigføring» som Kreml har ført på europeisk jord det siste tiåret. Dagen før hadde Macron slått an tonen i en tale til den regionale pressen: «Russland utgjør en eksistensiell trussel for europeerne», sa han, og listet opp de mange farene, fra militære manøvrer ved den polske grensen til innblanding i valgprosesser.
15 Likes
Kun et problem med dette: NATO er en organsisjon i oppløsning. USA er på vei ut. Det NATO som funnits kommer at ersættes med noe annet.
Jeg har dokk vanskelig å se at ruzkisene skulle acceptere noen militær anslutning før Ukraina.
Siden er jo spørsmålet; Hvis Zelensky går av, hvem kommer i steden?
Men bra signal da! Selvføgelig kommer Turmp/Muskva at klage på dette, også.
4 Likes