En tjenestepike fra Nord-Norge som var ansatt i en fornem famile i selveste håvedstaden hadde fått instrukser om hvordan man titulerte herskapet, men var enda litt usikker.
Skulle gjøre klart for å lage middag, fant ikke potetene, og ropte til fruen: Du, Dem, eller Dere, er potetene oppe eller nede?
Man må være forsiktig med rusbrus og cider:
Men man kan vel ikke forvente mer av en mann i 50-årene som drikker rusbrus og cider…
Verkar billigt med 100k. Men mest sannsynlig har mannen ikke noen tilgångar, så hotellet får nok ikke inn noen penger.
De aller færreste har kontroll på dette. Litt “morsomt” er det at stort sett alle nordmenn har full kontroll her på engelsk, selv om vi bruker de samme ordene (“they” er det samme ordet som “de” - jmf. “dei” på nynorsk, og “them” er det samme ordet som “dem”). Litt forstemmende at vi tydeligvis blir dårligere og dårligere på å skille mellom subjektform og objektform av pronomen. Hun/henne er neste bastion som står for fall (“jeg spurte hun om noe”). Ingen sliter med she/her når de snakker engelsk…
Du gjør noen veldig interessante observasjoner her! Lurer på om norsk er mer “flytende” på dette området enn f.eks engelsk. I språket vårt finnes vel eksempler på både dialekter og sosiolekter her til lands hvor folk – paradoksalt nok – bruker objektform der det grammatisk sett skulle vært subjekt, f.eks inntrøndere som sier “Oss kosa oss” eller barn i Groruddalen som bruker “hun” og “henne” om hverandre. Kan være at det høres mer feil ut når “henne” brukes der “hun” skal være, og at man legger merke til det da. Men det var jo en sak med den Tix-låta “Ut av mørket” for noen år siden, hvor han brukte “hun” der det skulle vært henne også. Og han er vel fra vestkanten.
Måtte sjekke nå om “hen” forandrer seg i objektsform. Det gjør det ikke. Synes jeg er for slapt. Skal demostrativt begynne å bruke “hem”. Litt som jeg også liker å terge folk med å si ting som “Jeg kom til bils” eller “til sykkels”. For man kan jo si “Jeg kom til fots”. Må slå et lite slag for rester de stivnede genitivsuttrykk fra den gangen språket vårt hadde kasus (til bords, til lands, til vanns til havs, til fots osv…).
Er ganske sikker på at dette må være et signal på at endetiden har begynt.
De har litt problemer på engelsk også. På engelsk er det ikke uvanlig å høre «me and my friend went to the movies». På norsk klarer vi dette helt fint med «Jeg og vennen min»
Verden skal ta rotta på Israel, og byen med de sju fjell går inn i en 1000 års fredsperiode. Ja endetiden er her.
Det er fordi “I and my friend…” høres helt feil ut, også tror man det skal være “Me and my friend…”. Det riktige er jo “My friend and I…”, men det krever at man altså stokker om på rekkefølgen som endel nok ikke finner så naturlig.
Who wants popcorn?
Me
Når høres jeg sikkert ut som tante Sofie, men å stokke om på rekkefølgen her er (var) jo normal høflighet. Det heter ikke “jeg og vennen min” men “vennen min og jeg”. Dette glir også mye bedre i språket. Grunnen til at “I and my friend” lugger voldsomt er at etter “I” og delvis etter “jeg” kommer det en sterk forventning om at det skal komme et verb.
Ja, vi har drøssevis av varianter i dialekter, mange har lik subjektform og objektform ( som også i nynorsk dei/dei), og man kan mene at skriftnormen har valgt en tilfeldig variant som henholdsvis subjektform og objektform, så det skal kanskje mer til at det lugger i øret på norsk. Norsk har også mange flere valgfrie former enn andre språk, en litt demokratisk holdning som nok også kan skape mye forvirring.
Norsk i 2044:
Dem har fokus i forhold til offentlig sektor, på en måte, lizm. Ksant.
Nå er vel ikke rettskriving en statisk sannhet?
Språket har gjennom alle tider gradvis endret seg. Det er vel den allmenne bruk av språk over tid som til slutt normalt tas inn som justert rettskriving?
Selvfølgelig er språket i endring. Men vi har samtidig en skriftnorm, som altså blir revidert med ujevne mellomrom. Litt interessant er retningen på endringen som språkene drives i. At vi får mange låneord fra det dominerende språket ( i dag, engelsk), er ikke så overraskende ( mange av disse låneordene stammer fra norrønt og vi får dem dermed i retur, f eks “bag” i stedet for “sekk” - som igjen kommer fra fransk…), men i tillegg til låneordene drives grammatikken mot en forenkling. Latin er jo superkomplisert! Sterke verbformer som bar og skar blir “bærte” og "skjærte ", opprinnelig barnespråk, men tas inn i språknormen når mange nok bruker det.
Noen morsomme uttrykk glir inn i språket og etter en stund tenker man ikke over de mer
Norwegian Bokmål
Norwegian Bokmål Wikipedia has an article on:
gutt
Possibly from Dutch guit (“troublemaker”).
Derived from Old Norse genta , from gant (“joke, foolery”), cognate with Swedish jänta .
Danskene har ikke disse språkproblemene som vi har med bokmålen, pussig det.
Der er både i tale og skrift en del kaos mht. formerne de og dem .
Har inntrykk av at Danskene bruker mye engelske ord i dagligtalen.
