Greit at det er skrevet en slik oppgave, men den bærer preg av å være laget av en lettvekter, som ikke griper ordentlig fatt i de virkelige problemene og heller ikke klarer å adressere eller formulere problemene til riktige mottagere.
Hovedproblemet for norsk biotech i forhold til i andre land skyldes etter min mening verken kunnskapsnivået eller kompetanse, Heller tvert i mot. Norge har svært gode muligheter til å bygge gode biotechselskaper.
Men det stoppes effektivt av norsk allokeringspolitikk, som ikke er nasjonsbyggende, og lite produktiv. Det skal mildt sagt satses på dyr innenlandsk matvareproduksjon og svært kostbar og til dels meget ulønnsom distriktsutbygging, i stedet for en bred allokering dit anvendelsen er best. Også fullstendig mangel på benchmarking i forhold til utlandet, gjør lobbyistene til vinnere i Norge, ikke minst innen landbruk, vindkraftutbygging og lakseoppdrett.
Å årlig formuesbeskatte biotech ut fra børskurser og forventningsverdier, da gjerne minst over en tiårsperiode, der selskapene hele tiden også vil trenge emisjoner til videre utvikling av sine produkter, krever i tillegg til initial aksjeinvestering også løpende cashutbetalinger fra investorer, som gjerne allerede er fullinvesterte og mangler mer kapital. Formuesskatt ødelegger ytterligere, og er dessuten negativt konkurransevridende i forhold til utenlandsk biotech. Det blir en vond spiral, som holder igjen børskursene, investorer må selge seg ned, formuesskatten skal betales uten at man har mottatt noe utbytte. Investorene må ha gode buffere, og det er det langt fra alle som har. Og hele det norske investormiljøet lider under dette. Det skaffes et pessimistisk press blant investorene. Vi ser heller ingen løsning på problemet, og dropper langsiktighet mot billigsalg til utlendinger.
I tillegg viser det norske økonomisk-akademiske miljøet svært liten kunnskap om dette, og kommer med svake uttalelser om finansiering av biotech i Norge. For eksempel fra 2017, da professor Victor Norman ble intervjuet av Ole Torp på NRK. Torp spurte: “Hvorfor klarer ikke regjeringen å skaffe nye arbeidsplasser i privat sektor?” Svar fra Norman: “Vi skal omstille norsk økonomi til noe nytt. Vi vet ikke riktig hva det nye skal være”. En akademiker som regnes som en av Norges beste, som ikke aner hva Norge skal drive med? Som ikke har noen forslag til et handlingsprogram? Og som til og med har vært rektor på Norges Handelshøyskole? Han har sannsynligvis ikke hørt om norsk biotech?
Og senest nå i år i skattedebatten om formuesskatt av gründere: Fra E24: "NHH-professor Jarle Møen er ikke enig i at formuesskatten er et stort hinder for næringslivet ".
–“Formuesskatten har blitt en viktig symbolsak. Dette er en omfordelende skatt, som samtidig stilles opp mot verdiskaping og næringslivsvennlighet”, sier Møen til E24. “For meg er det virkningen på verdiskaping som er mest interessant, og jeg mener skadevirkningene er sterkt overdrevet. Det er andre skatteletter som vil være mer vekstfremmende, legger han til”.
Møen har ingen forståelse og kunnskap om det han snakker om, og burde heller vist til hvorfor andre land har fjernet formuesskatten.
Vi trenger ikke et akademisk miljø som ikke vet hvor skoen trykker, og som sitter og sover seg frem til dårlige og upraktiske løsninger. I stedet skulle d’herrer professorene ha kommet med gode forslag til ressursallokering, nasjons- og velstandsbygging. Dagens politikere har sovnet og hviler på norske naturressurser, og oppmuntrer ikke eller i liten grad norsk kunnskapskapital.
Heller ikke det farmaseutdominerte REK (De regionale etiske komiteene) gjør jobben sin slik de skulle. Å spenne ben for NNV pga bruksanvisningen ville virkelig ikke gått i andre land. Det skulle selvfølgelig vært løst underhånden. Også skrapen SLV (rettet fra REK) nettopp ga Oncoinvent virker fullstendig håpløst. Å sette teoretiske byråkrater fjernt fra fag og bransje til å fungere som en stopper for biotechbransjen i Norge er direkte uhørt!
