Ja er vel det de store strategene i BP sitter og klør seg i hodet over da.
Både mRNA og lentivirus er vel det det er flest studier på nå as we speak? (Snakker in vivo celleterapi her nå)
mRNA kan være gunstig å teste med CAR-T, fordi det har så kort virkningstid. Med car-t er det vel ofte cellene i seg selv som gir adverse effects (arrester meg gjerne hvis feil), og da gjelder det å ha en safety switch. Mrna er simpelt, og lett å dosere. Tenker det gjelder både autoimmune og kreft? Heller redosere, enn å risikere at cellene går bananas litt for lenge? Kan også være som @Pk2k skriver, for kort uttrykkslengde.
CircRNA tror jeg personlig kan treffe sweet spot i mange tilfeller; passe langt uttrykk, men fortsatt ikke helt crazy langt uttrykk dersom det skulle vise seg å være litt “for effektivt”?
Langtidsvirkende car-T med f.eks DNA (circvec for den saks skyld) som kommer seg inn i cellekjernen (med aav eller lnp (mindre sjanse med LNP) er kult, og kanskje det som trengs i noen tilfeller, men risky? Ekstra kult med mer fancy ting som innebygde “på knapper” eller killswitches og sånt, men vanskelig å få til i praksis?
Permanent endring av t celler med lentivirus: risky, unødvendig? Kanskje noe som får feste i skikkelig kjipe diagnoser, men ikke andre steder?
Har bare spørsmål, ingen svar;)

