Har prøvd å vri hodet til å komme opp med et scenario hvor dette ender med regimeskifte uten boots on the ground men klarer ikke finne det
Tipper netanyahu driver på til atomprogrammet og militære trusler er slått ned for de neste 20 år og sier seg fornøyd med det
Her er ca. et snes med forskjellige ideer for hvor dette går fra Atlantic Council:
Er vel et sånt klassisk “historien er en rytterløs hest som galloperer gjennom natten”-øyeblikk dette. De som i skrivende stund tror de kan spå hvor den hesten ender opp ved morgengry er fort litt for sikre i sin sak.
Opec øker produksjonen med 206.000 fat. Har ingenting å si tenker jeg, da transporten er problemet nå. Da må stredet sikres og åpnes først. Ellers Har Iran fått ny midlertidig leder på plass.
Du er ikke alene. Det iranske systemet er ikke bygget rundt én mann alene. Det er bygget rundt institusjoner i form av Revolusjonsgarden, etterretning, Basij militsen, presteskapet og domstolene. Å fjerne den øverste lederen skaper et maktøyeblikk, men ikke automatisk kollaps. Systemet er designet nettopp for å overleve slike sjokk. Uten bakkestyrker som du nevner er regimeendring ekstremt krevende. Luftmakt kan degradere kapasitet, drepe ledere og ødelegge infrastruktur, men den tar ikke kontroll over territorium, våpenlagre, kommandokjeder og sikkerhetsapparat. Så lenge IRGC sitter på våpnene og organisasjonen sitter de på makten.
I tillegg opplever jeg Iran mangler det som ofte er avgjørende i slike situasjoner. En samlet organisert og bevæpnet opposisjon med struktur klar til å ta over. Misnøye finnes. Mot finnes. Men det er noe helt annet enn en koordinert maktovertakelse.
Historien langt bakover viser også at autoritære regimer ofte strammer grepet etter eksterne angrep. Ytre press kan samle eliten i stedet for å splitte den og særlig hvis konflikten kan rammes inn som nasjonal overlevelse.
Så ja akkurat nå finnes det lite som tilsier automatisk regimekollaps bare fordi lederen er drept. Det kan skape friksjon på toppen, men det er ikke det samme som systemisk sammenbrudd, men det betyr ikke at endring er umulig. Det betyr at den hvis den skal skje enten må komme gjennom intern elitesplittelse, langvarig erosjon eller massiv ekstern intervensjon. Ingen av de tre er synlige som modne scenarier per nå.
Vi får se hva som skjer. Mossad er effektive og den iranske okkupasjonen er innfiltrert. Mange er jo bare med den sterkeste hele tiden. Og når nye ledere i IRGC lever under 6 timer etter utnevnelsen.
Jeg tror desverre vi er blitt for vant med “evighetskriger” som er nettop det fordi det er lønnsom for industrien og holde krigen gående.
Minner meg på denne lett absurde historien:
Det peruvianske militæret frigjorde mot slutten av 1980-årene en landsby som Sendero Luminoso (kommunistgeriljaen Lysende Sti) hadde okkupert en stund. Militæret var relativt overrasket over å oppdage at den lokale drosjesjåføren også fungerte som ordfører (kanskje ikke utenkelig i Norge, men forbi ganske spes i 1980-årenes Peru…)
På spørsmål om hvordan noe slikt kunne hende, svarte drosjesjåføren at geriljaen hadde avrettet de forrige 36 ordførerene.
I utgangspunktet høres det ganske naivt ut, eller som et gedigent sjansespill å bombe institusjoner, militære anlegg, ta ut politisk, religiøs og militær ledelse for så å oppfordre Irans mange grupperinger:
“Sånn. Nå er det opp til dere å bli enige om å skape et demokratisk styresett, og å leve sivilisert og sekulært. Lykke til!”
Et eksempel. Den kanskje mest demokratisk og sekulære grupperingen, de 10-15 millioner kurdere, vil ikke ha en “vestlig marionette” som Pahlavi. For andre er han det store håpet.
Og hvordan vil sjiamuslimer utenfor Iran reagere på at Vesten forsøker å bombe fram et regimeskifte? Globalt er de 2-300 millioner trosfeller, med majoritet i land som Irak, og som utgjør store minoriteter i andre stater. Noen av dem med solid terror-erfaring på CVen allerede.
Hvor stor er egentlig sjansen for at dette forsøket på demokrati-dannelse fra stor høyde skal lykkes - uten en støvel på bakken?
Synes denne betraktningen fra linken din kanskje var den beste. Trump driter i hvem som styrer å lenge han kan veive rundt seg med å ha fremforhandlet “verdens beste avtale”.
“An IRGC-run Iran could initially be a bigger regional and domestic threat, staking out even harder-line stances in seeking to consolidate power and focused on ensuring no other insider can outflank it. Second, it could seek to quickly gain the support of the Iranian people by showing greater flexibility for a deal with the United States in exchange for an economic boost in the form of sanctions relief. Third, it could lead to a period of confusion and jockeying for power in which Western states will have to decide how much to try to jump into the fray and influence the outcome.”
Ikke første gangen heller. Trump er villig til å ofre tusener på tusener for å selv kunne sole seg i glansen av sin egen propaganda; at han er en fredens fyrste som la alt til rette for at Irans befolkning kunne velge en ny sti. Vekk fra undertrykkelsen. Som er så bullshit som det kan bli.
Det å kaste boomerang er ikke bare en australsk, men en vestlig spesialitet.
På sett og vis så ligner Trump sin Iran-intervensjon på hans Venezuela-intervensjon, og da tenker jeg først og fremst på medias reaksjon, og hvordan diasporaen reagerer, men blir av sekundær karakter. Men også den konflikten han kommer i på hjemmebane med sin MAGA-base, og da tenker jeg jeg først og fremst på personer som Tucker Carlson, men også kjente personligheter, som garantert få her i Norge har hørt om, men plutselig blir nevnt i norsk media nå som de kritiserer Trump:
Hvor ofte har MAGA-supporterne Hodgetwins?
Først den iranske diasporaen, for den er lik den venezuelanske; slik tenkte den venezuelanske diasporaen:
Diasporaen var først og fremst overlykkelige for at de ble kvitt en diktator:
Og like ens den iranske diasporaen:
Har fulgt den venzuleanske diasporaen tett både før og etter Trumps fjerning av Maduro, og absolutt ingen av de var Trump supportere, men de var veldig glad for at Maduro ble fjernet.
Den venezuleanskediasporaen lærte seg imidlertid fort at de ikke burde feire for mye, og holde hodet lavt i Norge, for blant nordmenn flest så var indignasjonen og betydningen over at Trump hadde brutt folkeretten i Venzuela langt større enn all lidelse og skade Maduros regime hadde påført sitt land og sin befolkning.
Regner med at den iranske diasporaen skal oppdras på samme måte. Hvis de skal feire bør det være en moderat feiring, og selvsagt med en disclaimer om at folkerettsbrudd er verre.
Det virker som den jevne nordmann føler mye mer avsky for Trump sitt folkerettsbrudd, enn for de titusener regime har drept de siste ukene, for å ikke snakk om alt av vold, terror og folkerettsbrudd det iranske regimet har påført sin befolkning siste 47 år.
Du kan jo hylle trump så mye du vil.
Markedet forteller deg den andre siden av historien med dette chartet: US500 / Gold futures:
Du har fått med deg at «Maduros regime» lever i beste velgående? Lederen heter bare nå Delcy Rodriguez
Hva er den prinsipielle forskjellen mellom Russlands initielle angrep på Ukraina vs Trumps angrep på Iran?
Man må gjerne hylle Trump når man kan betrakte etterspillet fra et bakspeil, men faktum her og nå er at man ikke har den minste anelse om graden av suksess. Det man derimot vet er at det vil være fritt frem for folkerettsbrudd fra alle kanter. Gjemt bak oppkonstruert propaganda. Inkludert Kina vs Taiwan.
Jeg føler at dette var Trump og administrasjonens plan for utfallet av et regimeskifte i Iran.
Spøk til side; “alle” ønsker regimeskifte og frihet for folk i Iran. Det man spør seg, helt legitimt, er hvordan dette best mulig kunne/kan oppnås.
Så kan man alltids mene at målet helliger midlet, og at Folkeretten må vike når ledere i de største landene velger å ignorere den. Da har man dessverre samtidig stilltiende akseptert at Grønland blir amerikansk, Svalbard blir russisk, og Taiwan gjenforenes med China gjennom tvang.
De tre store er tross alt størst. Ikke store nok til å bølle for mye med hverandre, men store og mektige nok til å bølle med alle andre.
Skillnad er at man vil okkupere landet man angriper eller ei. (forskjellen mellom de eksempler og det som pågår i Iran nå altså)
Vi kommer vel fort til den neste iterasjonen av prestestyret også, med ayatollah Khimeini på toppen av den råtne pyramiden , hvis vi skal følge “tre små kinesere”-regelen her.
“The plan is that there is no plan”
Kan være at dette ender bra. Men det kan også ende på veldig mange andre kjipe måter, inkludert nytt hardline-regime eller internt kaos av apokalyptiske dimensjoner. Tror oddsen for at kjedelig utfall her dessverre er ganske høy.
Oddsen for at den 12. imam dukker opp i trengselstiden er imidlertid ganske lav, vil jeg tro.
Jeg noterer meg likevel bak øret at det nå er en skapt en ny presedens her for at vi også kan seile over Atlanteren med vikingeskip opp Potomac-elva og bare avrette US ledere vi ikke liker. Det er jo helt klart at nåværende US adm. utgjør en trussel mot Europa, og således må kunne fjernes.
Hva om Russland hadde begrenset seg til et sjokkangrep mot Kyiv, for deretter å innsette en Russland-vennlig president. Innafor?
Nei det sier jeg ikke, jeg poengterte kun forskjellen på å avsette et regime med å angripe for å grabbe til seg land.
I ditt eksempel der må man avveie “rett/galt”. Sikkert mange som er uenig at det er rett å avsette Irans regime også.
Statlig iransk media melder at Irans revolusjonsgarde har gjennomført et angrep mot det amerikanske hangarskipet «USS Abraham Lincoln» med fire ballistiske missil.
Angrepet er ikke verifisert av uavhengige kilder. Amerikanske myndigheter har foreløpig ikke kommentert påstanden.
