Færøvik
Partene i Iran-krigen er blitt enige om våpenhvile. Dermed mister Donald Trump en mulighet til å bombe Iran tilbake til steinalderen – i denne omgang. Han må også utsette ødeleggelsen av mausoleet til den uforliknelige Ferdowsi, nasjonalpoeten som for tusen år siden skrev «Kongenes bok», et verk på rundt 50 000 verselinjer.
Nordøst i Iran, ikke langt fra storbyen Mashhad, ligger restene av byen Tus, som en gang var et kulturelt sentrum langs Silkeveien mellom øst og vest. I dag er den redusert til ruiner, jordvoller og tause marker. Her, i utkanten av fortidsbyen, hviler Abu al-Qasim Ferdowsi.
Mausoleet som reiser seg over graven hans, er alt annet enn beskjedent. Det ble bygget i sin nåværende form på 1900-tallet, under Reza Shah, i en tid da Iran ønsket å fremheve sin før-islamske arv. Bygningen er inspirert av oldpersiske monumenter i lys stein, med søyler og relieffer som gir den et klassisk preg.
Ferdowsi ble født i Tus rundt år 940, i en brytningstid hvor islam fikk stadig mer innflytelse og arabisk så ut til å erstatte det persiske språket. Han lærte seg trolig arabisk, slik utdannede menn gjorde på den tiden, men det var persisk som var hans morsmål. I hjembyen levde minnene om et annet Persia – og Ferdowsi forvandlet dem til litterært gull.
Islam kom til verden med profeten Muhammed tidlig på 600-tallet. De neste århundrene bredte både religionen og arabernes språk seg som ringer i vannet. Land etter land i regionen ble mer eller mindre «arabisert». Men Persia forble i stor grad Persia, og takken går til Ferdowsi og andre diktere som viet sine liv til å dyrke persisk språk og kultur.
På 900-tallet var arabisk blitt administrasjonsspråk i Persia. Det ble også brukt i moskeer og skoler. Det gamle persiske språket levde videre blant folk flest, men i skrift og høykultur var det på vikende front. Det var da Ferdowsi trådte fram. Resultatet, etter flere tiårs arbeid, ble altså «Kongenes bok» - eller Shahnameh, som perserne sier. Under arbeidet måtte han grave i gamle kilder, i poesi og prosa som nå er tapt, og lytte til fortellinger som hadde fløyet fra munn til munn gjennom generasjoner.
Boken kan i grove trekk deles i tre deler. Den første delen handler om den mytiske fasen i Persias historie, de første kongene og kampen mellom orden og kaos. Den neste dveler ved den heroiske tiden, hvor heltene trer fram – og den tredje omhandler den historiske perioden, med gjenkjennelige konger og hendelser. Underveis møter vi et helt galleri av mennesker, fugler, slanger og dyr, og alle inngår i et større mønster med dynastiers vekst og fall.
Arbeidet han gjorde, kan kanskje kalles en stille form for motstand. Mange har derfor sagt at han «reddet» det persiske språket. Det er nok en overdrivelse, for persisk var ikke i ferd med å dø. Men han ga språket noe det manglet, en mektig litterær stemme som kunne bære det videre.
Det sies om Ferdowsi at han levde et enkelt og til tider fattigslig liv. Som mange diktere før og etter ham håpet han på støtte fra makten, særlig fra herskeren Mahmud av Ghazni. Men ifølge tradisjonen ble han skuffet. Vi leser at han til slutt mottok en belønning som var langt mindre enn lovet. Da en ny og større gave senere ble sendt til ham, var det for sent. Karavanen med gull skal ha ankommet Tus i samme øyeblikk hans lik ble båret ut av byen. Fortellingen er neppe sann, men passer godt inn i forestillingen om en dikter som ofret alt for den gode sak.
I dagens Iran hylles Ferdowsi som en nasjonalhelt, og verket han etterlot, anses som en hjørnestein i iransk kultur. Men få leser det fra perm til perm, og med sitt alderdommelige språk kan det være vanskelig å forstå selv for velutdannede iranere. Derfor leses det helst i forkortede eller moderne versjoner. Det er likevel nok til at fengende vers fremdeles brukes i dagligtale, taler og media.
Ferdowsi var trolig selv muslim. Men siden mye av boken handler om før-islamsk tid, da perserne dyrket andre religioner, har den også problematiske sider. Først og fremst fordi den forteller om et Iran som er større en islam – eldre, bredere og vanskeligere å kontrollere. Myndighetene har derfor vært opptatt av å tone ned sider ved boken som kan tenkes å utfordre islamsk teologi. Vi kan kanskje si at Ferdowsi er for stor til å avvises – og for sterk til å slippes helt fri.
Det samme kan sies om senere diktere som Rufi og Hafez, som levde på henholdsvis 1200- og 1300-tallet. Alle inngår i Persias store litterære tradisjon, selv om de uttrykte seg forskjellig.
I dag har rundt 60 prosent av Irans 93 millioner innbyggere persisk som morsmål. Andre bruker det som andrespråk, og nesten alle kan snakke det i en aller annen form. Minst 15 prosent har aserbaidsjansk (tyrkisk) som førstespråk, og 5–10 prosent kurdisk. Bare et lite mindretall snakker arabisk. Språket er likevel tydelig til stede i det iranske samfunnet, siden alle seremonier foregår på arabisk.
Før islams ekspansjon på 600-tallet var arameisk det mest utbredte språket i Midtøsten, mens persisk dominerte i Persia. Allerede tusen år tidligere ble arameisk brukt som et slags administrativt fellesspråk for ulike folk og land i regionen. Det oppsto blant arameerne, et semittisk folk som levde i området der Syria møter det sørøstlige Tyrkia og det nordlige Mesopotamia (Irak). Jesu dagligspråk var sannsynligvis en galileisk dialekt av arameisk.
Da Trump truet med å bombe Iran tilbake til steinalderen, tilføyde han «where they belong». Siden tyrannen i Det hvite hus later til å være uvitende om det meste, kan det være på sin plass å minne om at Persia fikk sin første konge i år 559 f.Kr., da Kyros den store ble satt på tronen. Hendelsen fant altså sted 2335 år før USA ble etablert i 1776.
I samme åndedrag er det fristende å tilføye at ordet «paradis» kommer fra persisk («pairi» og «daēza »). Sammensatt betyr ordet «inngjerdet område». Men det var ikke snakk om hvilket som helst område, snarere de praktfulle hagene og parkene til de persiske kongene. Siden Persia kunne være tørt og støvete, ble vann ledet via avanserte kanaler til områder som ble beplantet med frukttrær, blomster og skyggefulle trær. Resultatet ble paradisisk.
Den gamle hagetradisjonen lever videre i dagens Iran. I 2011 ble ni utvalgte hager ført opp på UNESCOs verdensarvliste. I tillegg finnes tusener andre som uttrykker fortidens gjennomtenkte grunnplan. Hagen deles inn i fire rektangler av vannveier som møtes i midten, og som symboliserer de fire elvene i paradis. Alt er strengt symmetrisk, i skarp kontrast til den ville naturen utenfor. En ekte persisk hage skal også være inngjerdet for å holde støv og støy ute, og for å skape et trygt og svalende rom.
Om Donald Trump fremdeles har for lite å finne på, kan han trøste seg med at Iran har hager nok å bombe. Men før eller senere vil de gjenoppstå.
Trump, derimot, lever på lånt tid.