Vel, deres krav er akkurat samme 10 punkts krav de har levert hele tiden. Så sånn sett så har de vel ikke tapt noenting på å sikre seg bombefrie 2 uker.
Om noe har de vel vunnet en aldri så liten seier. Det er vel kun Trump som er uenig i det utav de andre 8 milliard menneskene i verden.
2 Likes
Mulig, men folk som Tulsi Gabbard og Joe Kent er nok America First folk først og fremst. Amerikansk etterretning er solid shit.
Israel lider samme skjebne som Europa i Trump sine forhandlinger i Russland-Ukraina krigen, de blir plassert på «barnebordet», og knapp nok det.
Keir Starmer og Benjamin Nenthanyshu blir plassert i samme bås.
1 Like
De 10 punktene Iran krever er vel ikke noen som anser som realistisk de får gjennom, men mest sannsynlig får de gjennom noen av de.
Så da har altså USA gått til full krig mot Iran, brukt XX milliarder dollar på krigføring, sørget for oljeprisen vil være mye høyere i lang lang tid, gitt Iran status som en av de landene i verden med størst makt, fått endel av sine egne tropper drept, endel uskyldige drept, permanent usikkerhet rundt energiflyt i midt østen, skyvd fra seg enda flere alierte land.
Og opnådd hva? Drept endel av regimet i Iran som nå er erstattet av ala samme type folk.
6 Likes
Færøvik
Partene i Iran-krigen er blitt enige om våpenhvile. Dermed mister Donald Trump en mulighet til å bombe Iran tilbake til steinalderen – i denne omgang. Han må også utsette ødeleggelsen av mausoleet til den uforliknelige Ferdowsi, nasjonalpoeten som for tusen år siden skrev «Kongenes bok», et verk på rundt 50 000 verselinjer.
Nordøst i Iran, ikke langt fra storbyen Mashhad, ligger restene av byen Tus, som en gang var et kulturelt sentrum langs Silkeveien mellom øst og vest. I dag er den redusert til ruiner, jordvoller og tause marker. Her, i utkanten av fortidsbyen, hviler Abu al-Qasim Ferdowsi.
Mausoleet som reiser seg over graven hans, er alt annet enn beskjedent. Det ble bygget i sin nåværende form på 1900-tallet, under Reza Shah, i en tid da Iran ønsket å fremheve sin før-islamske arv. Bygningen er inspirert av oldpersiske monumenter i lys stein, med søyler og relieffer som gir den et klassisk preg.
Ferdowsi ble født i Tus rundt år 940, i en brytningstid hvor islam fikk stadig mer innflytelse og arabisk så ut til å erstatte det persiske språket. Han lærte seg trolig arabisk, slik utdannede menn gjorde på den tiden, men det var persisk som var hans morsmål. I hjembyen levde minnene om et annet Persia – og Ferdowsi forvandlet dem til litterært gull.
Islam kom til verden med profeten Muhammed tidlig på 600-tallet. De neste århundrene bredte både religionen og arabernes språk seg som ringer i vannet. Land etter land i regionen ble mer eller mindre «arabisert». Men Persia forble i stor grad Persia, og takken går til Ferdowsi og andre diktere som viet sine liv til å dyrke persisk språk og kultur.
På 900-tallet var arabisk blitt administrasjonsspråk i Persia. Det ble også brukt i moskeer og skoler. Det gamle persiske språket levde videre blant folk flest, men i skrift og høykultur var det på vikende front. Det var da Ferdowsi trådte fram. Resultatet, etter flere tiårs arbeid, ble altså «Kongenes bok» - eller Shahnameh, som perserne sier. Under arbeidet måtte han grave i gamle kilder, i poesi og prosa som nå er tapt, og lytte til fortellinger som hadde fløyet fra munn til munn gjennom generasjoner.
Boken kan i grove trekk deles i tre deler. Den første delen handler om den mytiske fasen i Persias historie, de første kongene og kampen mellom orden og kaos. Den neste dveler ved den heroiske tiden, hvor heltene trer fram – og den tredje omhandler den historiske perioden, med gjenkjennelige konger og hendelser. Underveis møter vi et helt galleri av mennesker, fugler, slanger og dyr, og alle inngår i et større mønster med dynastiers vekst og fall.
Arbeidet han gjorde, kan kanskje kalles en stille form for motstand. Mange har derfor sagt at han «reddet» det persiske språket. Det er nok en overdrivelse, for persisk var ikke i ferd med å dø. Men han ga språket noe det manglet, en mektig litterær stemme som kunne bære det videre.
Det sies om Ferdowsi at han levde et enkelt og til tider fattigslig liv. Som mange diktere før og etter ham håpet han på støtte fra makten, særlig fra herskeren Mahmud av Ghazni. Men ifølge tradisjonen ble han skuffet. Vi leser at han til slutt mottok en belønning som var langt mindre enn lovet. Da en ny og større gave senere ble sendt til ham, var det for sent. Karavanen med gull skal ha ankommet Tus i samme øyeblikk hans lik ble båret ut av byen. Fortellingen er neppe sann, men passer godt inn i forestillingen om en dikter som ofret alt for den gode sak.
I dagens Iran hylles Ferdowsi som en nasjonalhelt, og verket han etterlot, anses som en hjørnestein i iransk kultur. Men få leser det fra perm til perm, og med sitt alderdommelige språk kan det være vanskelig å forstå selv for velutdannede iranere. Derfor leses det helst i forkortede eller moderne versjoner. Det er likevel nok til at fengende vers fremdeles brukes i dagligtale, taler og media.
Ferdowsi var trolig selv muslim. Men siden mye av boken handler om før-islamsk tid, da perserne dyrket andre religioner, har den også problematiske sider. Først og fremst fordi den forteller om et Iran som er større en islam – eldre, bredere og vanskeligere å kontrollere. Myndighetene har derfor vært opptatt av å tone ned sider ved boken som kan tenkes å utfordre islamsk teologi. Vi kan kanskje si at Ferdowsi er for stor til å avvises – og for sterk til å slippes helt fri.
Det samme kan sies om senere diktere som Rufi og Hafez, som levde på henholdsvis 1200- og 1300-tallet. Alle inngår i Persias store litterære tradisjon, selv om de uttrykte seg forskjellig.
I dag har rundt 60 prosent av Irans 93 millioner innbyggere persisk som morsmål. Andre bruker det som andrespråk, og nesten alle kan snakke det i en aller annen form. Minst 15 prosent har aserbaidsjansk (tyrkisk) som førstespråk, og 5–10 prosent kurdisk. Bare et lite mindretall snakker arabisk. Språket er likevel tydelig til stede i det iranske samfunnet, siden alle seremonier foregår på arabisk.
Før islams ekspansjon på 600-tallet var arameisk det mest utbredte språket i Midtøsten, mens persisk dominerte i Persia. Allerede tusen år tidligere ble arameisk brukt som et slags administrativt fellesspråk for ulike folk og land i regionen. Det oppsto blant arameerne, et semittisk folk som levde i området der Syria møter det sørøstlige Tyrkia og det nordlige Mesopotamia (Irak). Jesu dagligspråk var sannsynligvis en galileisk dialekt av arameisk.
Da Trump truet med å bombe Iran tilbake til steinalderen, tilføyde han «where they belong». Siden tyrannen i Det hvite hus later til å være uvitende om det meste, kan det være på sin plass å minne om at Persia fikk sin første konge i år 559 f.Kr., da Kyros den store ble satt på tronen. Hendelsen fant altså sted 2335 år før USA ble etablert i 1776.
I samme åndedrag er det fristende å tilføye at ordet «paradis» kommer fra persisk («pairi» og «daēza »). Sammensatt betyr ordet «inngjerdet område». Men det var ikke snakk om hvilket som helst område, snarere de praktfulle hagene og parkene til de persiske kongene. Siden Persia kunne være tørt og støvete, ble vann ledet via avanserte kanaler til områder som ble beplantet med frukttrær, blomster og skyggefulle trær. Resultatet ble paradisisk.
Den gamle hagetradisjonen lever videre i dagens Iran. I 2011 ble ni utvalgte hager ført opp på UNESCOs verdensarvliste. I tillegg finnes tusener andre som uttrykker fortidens gjennomtenkte grunnplan. Hagen deles inn i fire rektangler av vannveier som møtes i midten, og som symboliserer de fire elvene i paradis. Alt er strengt symmetrisk, i skarp kontrast til den ville naturen utenfor. En ekte persisk hage skal også være inngjerdet for å holde støv og støy ute, og for å skape et trygt og svalende rom.
Om Donald Trump fremdeles har for lite å finne på, kan han trøste seg med at Iran har hager nok å bombe. Men før eller senere vil de gjenoppstå.
Trump, derimot, lever på lånt tid.
4 Likes
Trump familien har nok gjort det bra på polymarket.
11 Likes
Jeg skrev tidligere på denne tråden at selv om USA og Israel har felles fiende i Iran, så har Trump ikke samme mål som Israel, så jeg er ikke overrasket over at Israel ikke en gang er invitert til barnebordet.
1 Like
Irans forsøk på en selektiv blokade av Hormuz har i praksis endt med en tvungen retrett fremfor en seier (som enkelte hevder). Ved å akseptere våpenhvilen har de i realiteten innrømmet at de ikke tålte den enorme økonomiske selvskadingen, det militære forbruket eller det massive presset fra selv sine egne handelspartnere som Kina. At hovedkravet for avtalen er full gjenåpning av stredet, beviser at Iran måtte gi etter for det internasjonale kravet om fri ferdsel. Det at Iran kan bruke Hormuz som “våpen” er like mye psykisk terror som at Iran har terrorceller i Europa og USA (som kan aktiveres). Trump er en drittsekk, men han er enn så lenge vestens drittsekk (ikke ulikt en ufordragelig spiss som spiller på motstanderens lag - helt til han spiller for ditt lag, men da er han “vår” drittsekk).
3 Likes
Blir spennende å se hvilke av de 10 kravene de får gjennom.
0/10 så blir det vel full rulle igjen.
1 Like
Problemet her er ikke lengden på konflikten, men at absolutt ALT skjedde på pur slump.
Altså pur slump. Regimeendring ville man fått selv uten en krig. Innen rimelig kort tid. Et regime som ikke ville vært sprunget ut av revolusjonsgarden. Og uten at Iran hadde fått et ess i ermet.
4 Likes
Ved å legge frem en liste med nesten absurde krav (10-punkts kravene fra Iran) forsøker de å redde ansikt internt, men i realiteten er de presset mot bristepunktet av en kombinasjon av økonomisk kollaps og frykt for regimets overlevelse. De har sett at den amerikansk-ledede blokken ikke vek unna, og når Trump nå bruker forhandlingene som et verktøy for å få åpnet stredet umiddelbart, har han i praksis avvæpnet Iran uten å måtte gi dem noe av substans ennå (Prestestyret består av gale hunder, men i USA sitter det en like gal bikkje). For prestestyret handler dette nå om ren overlevelse, der de håper på en økonomisk pustepause før den interne misnøyen og det militære presset fører til et sammenbrudd.
9 Likes
Hvorfor ville man fått en regimeendring på pur slump etter 47 år?
På pur slump er Trumps gjøren og laden. Hvor øverste leder har fått hele familien nedslaktet og kommet i posisjonen utelukkende grunnet revolusjonsgarden. Hadde Khamenei fått lov til å dø en naturlig død mot sin vilje, heller enn å gjøre ham til en martyr, ville man latt de naturlige prosessene gå sin gang. Med reelle muligheter for at nye koster, med et mer vestligrettet syn, kunne kommet til makten i Iran.
1 Like
Så hvis Ali Khamenei hadde dødd en naturlig død i alder av 86 år så hadde sønnen hans Mojtab aldri hatt en sjans til å bli neste leder, men prestestyret hadde avgått en naturlig død, og vi hadde fått en organisk overgang til et annet styre ønsket av folket, sånn etter 47 år med terrrorvelde.Skjønner, og gotcha👍🏻
Korrekt. Khameine sa i klar tale at Iran IKKE skulle bli et land hvor ledere ble valgt via blodsbånd. Den røk når USA gjorde som de gjorde, hvor revolusjonsgarden ble satt til å ta avgjørelsen. Og da ble det et naturlig valg sett i lys av den militære situasjonen. Iran har kanskje hatt 47 år med terrorvelde, men det har hele veien eksistert motstridende krefter. Landet er i dyp krise. Også forut for krigen. Så ja, det hadde uten tvil vært en mulighet for at mer vestligorienterte krefter hadde vunnet frem.
Sarkasmen faller ned på manglende innsikt.
2 Likes
Jeg mistenker at bombingen har holdt tilbake større folkeansamlinger for å protestere mot regimet slik vi så i januar. Nå får befolkningen kanskje muligheten til å ty til gatene igjen, og med et forhåpentligvis svekket IRGC ser kanskje hæren muligheten til å ta over makten. Om befolkningen får tilgang til internett igjen også, så er det kanskje håp.
Aalbu, du må ikke ta det Khamenei sier for «the gospel»
@Aaleby - Det som skjedde i natt var vel ganske i tråd med det du ønsket,- det ble «trukket i nødbremsen».
Håper virkelig jeg tar feil om frykten for en atomeksplosjon innen 5 år 
For hvordan skal Iran hindres nå?
1 Like
Jeg stiller meg tvilende til at det vil skje nå. Først og fremst fordi 5k - 30k døde under de forrige protestene. Sekundært fordi det nok neppe føles spesielt trygt med et regime som nå mest sannsynlig er veldig lette på avtrekkeren. IRGC sliter med å slå tilbake mot USA, så hvis du gjør opprør mot dem, så er du en et lett mål å få ut aggresjon på.
2 Likes