Færøvik
Hormuzstredet blir før eller senere gjenåpnet – med eller uten USAs medvirkning. Men vil Donald Trump noensinne få tak i Irans anrikede uran? Med en dristig spesialoperasjon dypt inne på iransk territorium?
Trump erklærte tidligere i denne uken at USA hadde nådd sine militære mål i Iran, “og vel så det”. Men ennå har han ikke klart å hente ut så mye som ett gram anriket uran. Og var det ikke atomprogrammet han ville stanse, om nødvendig med militær makt?
Han varslet ikke eksplisitt en spesialoperasjon, men stadige lekkasjer i Washington tydet på at saken ble diskutert og planlagt. Washington Post skrev om en operasjon som kunne vare i dager eller uker, og som ville kreve midlertidige amerikanske baser på iransk jord.
Planen, slik den ble beskrevet, innebar ikke bare bruk av soldater, men også ingeniører, logistikere og kjernefysiske eksperter. Våpenhvilen som nå er inngått, har tent et håp om forhandlinger og en fredelig løsning. Men situasjonen kan fort snu, og Trump – stadig like uberegnelig – kan finne på å angripe på ny.
Å erobre Irans kjernefysiske anlegg og beslaglegge det anrikede uranet, blir uansett ikke lett – for å si det mildt. De fleste eksperter anser det for umulig. Andre holder muligheten åpen, men i så fall må absolutt alt klaffe, og det gjør det sjelden i en krig.
Som et første skritt, før letingen begynner, må USA etablere fysisk kontroll over de aktuelle områdene. Blir det farlige materialet funnet, skal det sikres og fraktes ut på forsvarlig vis.
Iran antas å ha rundt 440 kilo uran anriket opp til 60 prosent. Med en anrikning på 80–90 prosent kan regimet i Teheran utvikle kjernefysiske våpen. Veien dit er derfor ikke lang – i teorien. Men de siste ukene er landets kjernefysiske anlegg påført betydelige ytre skader, og mye tyder på at atomprogrammet er satt måneder, kanskje år, tilbake.
Basert på det vi vet, er det tre steder som peker seg ut for USA. Det viktigste er Isfahan Nuclear Technology Center, sør for byen Isfahan. Store deler av det høyanrikede uranet antas å ligge der, i godt sikrede underjordiske tunneler og haller. Det andre hovedanlegget befinner seg i Natanz, også det i Isfahan-provinsen. Dette er Irans viktigste produksjonssted for anriket uran, med store deler av anlegget forseglet tretti til femti meter under bakken. Også der kan det være lagret materiale.
Det tredje anlegget, Fordow Uranium Enrichment Plant, ligger i et fjell nær den hellige byen Qom. Eksperter omtaler det som et av verdens best beskyttede atomanlegg, siden det anriker uranet til høyere nivåer. Også Fordow har fasiliteter for lagring av kjernefysisk materiale.
Alle tre anleggene er gjemt langt inne i landet og vanskelige å nå fra luft og sjø. En amerikansk spesialoperasjon vil derfor kreve store ressurser. Mer enn tusen soldater og spesialister er blitt antydet. Til alt overmål erkjenner Det internasjonale atomenergibyrået at det ikke lenger vet hvor alt uranet befinner seg. Noe kan være flyttet til mindre, skjulte anlegg. I så fall blir det nesten umulig å lokalisere det.
Eksperter minner om at uran finnes i ulike former, og at det er stor forskjell på å håndtere lavanriket og høyanriket materiale. Uansett kreves kjernefysikere og teknikere som kan måle, analysere og klassifisere stoffet på stedet. Det er tidkrevende arbeid, og mens dagene går, kan Irans væpnede styrker samle seg til et motangrep.
Uran i gassform lagres ofte i sylindre. Gassen er ikke bare radioaktiv, men også kjemisk farlig. Hvis en beholder skades, kan det dannes giftige forbindelser. Det krever personell med spesialdrakter, pustebeskyttelse og avansert måleutstyr. USA har slike spesialenheter, men arbeidet er risikofylt. Uran kan også lagres i fast form i spesialbeholdere i godt sikrede anlegg. Det anses som tryggere, men materialet er fremdeles farlig og må håndteres av kvalifisert personell.
Den kanskje vanskeligste delen av en eventuell spesialoperasjon blir å frakte materialet ut. Selv under normale forhold er transport av kjernefysisk materiale strengt regulert. En sylinder kan veie flere tonn og krever heiseutstyr, sikring og overvåking. I Iran vil transporten måtte skje med fare for angrep fra luft eller bakke. Konvoier, flyplasser og fly vil være umiddelbare mål.
Vestlig etterretning mener at Irans uranlagre fremdeles er i behold. Washington Post skrev 1. april at planen som er forelagt Trump, innebærer en operasjon over flere uker. Det er lenge nok til å skremme vannet av de fleste – og for hver dag som går, desto farligere blir den. Iranerne vil kunne angripe med både droner og missiler, og lokale styrker kan bruke artilleri og legge ut miner.
I USA er skepsisen utbredt. Både demokrater og republikanere i Kongressen frykter at et forsøk på å beslaglegge uranet kan utvikle seg til en langvarig krig. Selv i «krigsdepartementet», ledet av Pete Hegseth, skal det være uenighet om veien videre. Mens enkelte støtter en hard linje, advarer andre mot høye tapstall og en farlig utvidelse av krigen. USA møter også sterk motstand internasjonalt, ikke minst i Europa, hvor kritikken av Trump tiltar.
Så hva er svaret? «Den eneste bærekraftige løsningen er samarbeid og verifikasjon, ikke maktbruk», fastlår Rafael Grossi, direktør for Det internasjonale atomenergibyrået. «Militære løsninger kan i verste fall gjøre situasjonen farligere.»
Mens Trump trapper opp retorikken og truer med å bombe Iran tilbake til steinalderen, er det lett å glemme at det i flere år pågikk en dialog om å begrense atomprogrammet. Avtalen som ble signert i 2015, var ikke perfekt, men satte klare grenser for hva Iran kunne gjøre. Internasjonale inspektører fikk adgang til anleggene, anrikningen ble begrenset og lagrene redusert.
Tre år senere rev Trump avtalen i stykker. Beslutningen var ikke bare rettet mot Iran, men også mot forgjengeren Barack Obama, som han anklaget for å ha vært en feig president. Da USA trakk seg ut, forsvant ikke bare en avtale, men også en viktig diplomatisk møteplass. Igjen ble Iran gjenstand for sanksjoner. Tanken var å tvinge regimet tilbake til forhandlingsbordet, denne gang for å inngå en strengere avtale.
«Vi må sette Iran under maksimalt press!» buldret Trump.
Men så gikk alt galt. Iranerne valgte først å holde seg til avtalen sammen med de europeiske landene, Russland og Kina. Etter hvert begynte de likevel å bryte den. Sentrifugene ble startet opp igjen, anrikningsnivåene økte, og samarbeidet med inspektørene ble svekket. Det som hadde vært et stramt regulert system, ble igjen uoversiktlig.
Den ubehagelige sannheten er derfor:
Avtalen som Trump forkastet, fungerte i hovedsak etter hensikten så lenge den var i kraft. Den stanset ikke Irans atomprogram, men holdt det i sjakk. Åtte år senere er vi tilbake til utgangspunktet, samtidig som Midtøsten er i flammer og hele verden holdes på pinebenken. Og alt skyldes en president som er mer opptatt av å leke med ilden enn å slukke den.
), ha har vært dumdristig og eskalert noe han ikke kunne kontrollere eller komme seg lett ut av.
, pun inteded), og uansett klarer å snakke opp hva enn de forhandler frem (selvom han vil ha kjeften full av kamelhår 😵💫).