Helt klart «spennende» fremover, men opplever det mest sannsynlige nå er at USA ikke tar Kharg med mindre Iran faktisk stopper oljeeksporten eller angriper skip i stor skala. Et direkte slag mot Kharg er et tungt trekk som normalt kommer etter en klar utløsende hendelse og ikke etter mislykkede forhandlinger alene.
Hvis trafikken i stredet blir fysisk hindret vil USA nesten sikkert bruke militær makt for å åpne det. De vil ikke trekke seg unna. Det vil i så fall bety minerydding, eskorter og begrensede angrep mot konkrete militære mål som blokkerer sjøveien. Det er det mest realistiske første svaret.
Bombing av broer eller kraftverk er mulig, men ikke førstevalg akkurat nå. Det skjer vanligvis først hvis det oppstår en serie hendelser eller et direkte angrep som gjør at USA vil øke presset raskt uten å gå til full krig. Da velger man mål som gir effekt, men som fortsatt kan forklares som militært nødvendige så det mest sannsynlige de nærmeste dagene er økt militær tilstedeværelse og høy beredskap rundt Hormuz. Ikke et stort angrep på Kharg og ikke brede angrep på sivil infrastruktur. Det må skje noe konkret først.
Det diskuteres her hvor stor mulighet USA egentlig har til å knuse regimet i Iran.
Men hva da med muligheten for et indre opprør som styrter regimet? Hvor mye må man svekke dagens regime på militært og ledernivå før hæren og andre indre parter tar sjansen på en maktovertagelse?
Et veldig godt poeng. Som jeg skrev over, jeg vil tro evnen til Iran å gjøre slike angrep med droner går ned og forsvarsevnen går opp
Ukrainian military personnel have shot down Iranian-designed Shahed drones in multiple Middle Eastern countries during the Iran war,
“This was not about a training mission or exercises, but about support in building a modern air defense system that can actually work,” Zelensky said.
Det som står igjen da er de ballistiske systemene og de vil jeg tro kan gjøre vesentlig skade.
Et indre opprør side om side med at militæret er på høygir er ikke særlig realistisk. Og hæren er de troende og blant de priviligerte i dette tilfellet. Som har mye å tape på at regimet faller.
Det har vel USA allerede vist at de ikke tør? Da hadde de jo gjort det for flere uker siden?
Nei jeg opplever det ikke handler om at Usa ikke tør, men heller om timing, kostnader og politisk beslutning. Usa kunne ha slått til mot mål som Kharg eller militær infrastruktur for flere uker siden hvis målet var maksimal eskalering, men det gjorde de ikke fordi de fortsatt forsøkte å få en politisk løsning gjennom forhandlinger og fordi et slikt angrep ville få store konsekvenser for oljepriser, regional stabilitet og risiko for videre krig. Det samme gjelder stredet. Usa går normalt ikke til de tyngste tiltakene før en klar terskel er passert som en faktisk blokkering av trafikk eller et større angrep på egne styrker eller allierte så jeg opplever som sagt at det ikke er et spørsmål om å tørre eller ikke, men om når kostnadene ved å la være blir høyere enn kostnadene ved å slå til og akkurat nå har den terskelen ikke blitt nådd.
USA forsøkte da å slå ut all den militære infrastrukturen de klarte i fem uker uker uten at stredet ble trygt nok for hverken sivile skip eller USA sine egne destroyere til å seile igjennom?!
Hvor er denne historikken hentet fra? Handler selvsagt om R/R, hvor Iran besitter for stor evne til å gjøre ditto skade til at regnestykket går opp.
Usa forsøkte ikke å slå ut all militær infrastruktur i Iran i fem uker. De gjennomførte begrensede angrep mot utvalgte mål primært for å redusere kapasitet og sende signaler og ikke for å ødelegge hele systemet. Hvis målet hadde vært full kontroll over stredet uansett kostnad kunne Usa ha brukt langt større kraft fra starten som langt større og omfattende angrep mot luftforsvar, marinebaser, missilplattformer, radarer og logistikk over et bredt geografisk område. Det skjedde ikke.
At stredet fortsatt er risikabelt å seile gjennom betyr ikke at USA mislyktes militært eller «ikke tør». Det betyr at de valgte en begrenset operasjon med politiske rammer nettopp for å unngå full krig og massive ringvirkninger for verdensøkonomien så jeg opplever realiteten at sikkerheten i et smalt sjøområde som Hormuz ikke oppnås ved ett enkelt angrep. Det krever enten langvarig militær kontroll eller en politisk avtale. Ingen av delene er etablert ennå.
@Aaleby Historikken er ikke hentet fra synsing, men fra åpne rapporter om hva som faktisk er gjort militært. USA har gjennomført svært omfattende angrep. Over 13 000 mål er truffet, rundt 80 % av luftforsvaret og store deler av marinen og missilkapasiteten er slått ut. Samtidig har Iran beholdt evne til å ramme skip, infrastruktur og regionale mål. Det betyr for meg to ting samtidig. Usa har brukt betydelig makt, men de har ikke forsøkt å ødelegge hele statens økonomiske eller sivile infrastruktur. For eksempel ble det gjennomført angrep på militære mål på Kharg Island, men energianleggene ble bevisst unngått. Igjen når det gjelder stredet så er realiteten at Usa nå driver aktiv minerydding og forsøker å etablere trygg passasje selv etter flere ukers kamper så dette handler i stor grad om risiko og gjengjeldelsesevne. Iran har vist at de kan slå tilbake mot energianlegg og shipping i regionen noe som har stoppet trafikk og skapt globale energisjokk så oppsummert har Usa ikke latt være fordi de ikke tør. De har brukt mye makt allerede, men har samtidig valgt å holde igjen på de mest eskalerende målene fordi Iran fortsatt har evne til å gjøre betydelig skade tilbake og det opplever jeg er et bevisst risikoregneskap og ikke et spørsmål om vilje eller kapasitet.
Really? Har ikke sett så mange som mener det samme som deg.
Hvis målet hadde vært full kontroll over stredet uansett kostnad ville operasjonen normalt startet med bred undertrykking av luftforsvar, sensorer, baser og logistikk over store deler av landet. Det er jo standard fremgangsmåte i større luft og sjøoperasjoner. Det vi har sett så langt er omfattende, men fortsatt selektive angrep. Det er en forskjell mellom å degradere kapasitet og å forsøke å etablere full militær kontroll. Dette er ikke en vurdering basert på popularitet, men på hvordan slike operasjoner faktisk planlegges og gjennomføres.
Igjen: Har aldri lest eller hørt fra noen tidligere at USA ikke nettopp forsøkte det de første dagene.
Men for å være med på din tankegang - hvorfor skulle USA ikke ha gjort det til nå? Når styrkeforholdet bare har foræverret seg? Hvorfor skulle de nå velge å forhandle ut i fra en svakere posisjon hvis de hele tiden har hatt denne muligheten? Hvorfor skulle Trump true med å “utslette sivilisasjonen” hvis han fortsatt hadde identifiserte militære mål som kunne bombes?
Altså synsing. Som vi alle bedriver med når sant skal sies og i dette tilfellet er vi nok relativt enig. Og ja, USA kunne slått til med enda mer kynisk styrke. Men da hadde verden blitt en bekmørk klode økonomisk sett. Med reell fare for en tredje verdenskrig som følger av en mer varig forrykkelse i den globale energibalansen. Og Iran vet at USA vet. Derav denne dansen. Som Iran så langt virker å beherske best.
Kjernen jeg opplever som ofte glipper i denne diskusjonen er en feilslutning å likestille «ikke gjort alt» med «ikke forsøkt maksimalt». I militær praksis finnes det sjelden et binært valg mellom full eskalering og ingenting. Det som faktisk skjer er trinnvis bruk av makt der mål, intensitet og risiko justeres kontinuerlig. Usa har allerede brukt betydelig militær kapasitet, men ikke gått over til en full kampanje rettet mot total ødeleggelse av hele statens infrastruktur og energisystem og det er et helt annet nivå enn selektive angrep på militære mål. Spørsmålet «hvorfor gjør de ikke mer når de kan» forutsetter at kapasitet alene styrer beslutninger. Det stemmer ikke. Beslutningen styres av konsekvensene av eskalering og ikke bare evnen til å gjennomføre den. Når en konflikt påvirker global energiflyt, handelsruter og risiko for direkte stormaktskonfrontasjon blir terskelen for videre eskalering ekstremt høy. Når det gjelder påstanden om at Usa ville vært i en sterkere posisjon ved å eskalere mer fra start er det ikke gitt. I slike situasjoner kan økt militært press også øke risikoen for samling av motstand, regional eskalering og tap av kontroll over utviklingen. Derfor er det ofte mer rasjonelt om du vil å holde konflikten på et nivå der den kan styres politisk samtidig som man bruker militært press som virkemiddel. Det er heller ikke riktig å beskrive dette som at én side «behersker dansen best». Begge sider opererer innenfor klare begrensninger som er gitt av økonomi, energimarked, allianser og risikoen for ukontrollert eskalering og det er nettopp disse begrensningene som styrer tempoet så dette handler ikke om hvem som kunne gjort mest, men om hva som er politisk og strategisk håndterbart uten å utløse en langt større konflikt.
Selvsagt er det en korrekt beskrivelse. USA hadde aldri startet krigen om de ikke forventet å komme seirende ut på andre siden. Og hva er resultatet?
Det er jo en vanlig antakelse at en stat kun starter en konflikt hvis den forventer å «vinne» i klassisk forstand, men i praksis er det sjelden så enkelt fordi med militær maktbruk er ofte begrenset og politisk definert nemlig å endre atferd, redusere kapasitet eller tvinge fram forhandlinger. Det trenger jo ikke innebære full seier eller full kontroll! Derfor er «hva er resultatet» også et prematurt spørsmål hvis konflikten fortsatt pågår eller er i en mellomfase. Resultatet må vurderes ut fra om målsettingene endres over tid og ikke bare om én side oppnår total dominans. Det som er fakta nå er at begge sider fortsatt har kapasitet til å påvirke situasjonen og at ingen har oppnådd sine mest ekstreme mål så det er derfor konflikten fortsatt beveger seg mellom press og forhandlinger og ikke mot en avgjort avslutning.
Så langt er resultatet enorme kostnader til en «spesialoperasjon» for å stenge Hormuz som var åpent før de startet.
Så,- når vil markedet starte kappløpet ut døra?
- olje på 150 eller 200?
- bombing av infrastruktur, vannrenseanlegg, kraft, oljeanlegg?
- bakkeoperasjoner?
- senking av US krigsskip?
- …….eller sammenbrudd for dialog (våpenhvile) ? Dvs NÅ
Jeg skrev følgende
Som er on point. Så langt
USA har ikke seiret på et eneste punkt. Alt de har ødelagt kan bygges opp igjen. Og de har satt Iran i en bedre forhandlingsposisjon enn før krigen. Som er litt av en prestasjon.
Add to that:
Leste et sted (orker ikke kilde) at USA har kverka mange av folkene som balanserte ut IRGC i det relativt kompliserte iranske maktsystemet. Internt i Iran skal visstnok IRGC ha styrket sin posisjon overfor andre grener av maktapparatet. Og de IRGC-ene som sitter midt i spindelvevet nå er passe hardline, mens USA/Israel faktisk har klart å kverke mer moderate elementer.
Som jo selvfølgelig er passe uheldig hvis man vil ha en forhandlet avslutning på dette.