Hvis man ser på Japans utvikling etter 1995; demografisk, økonomisk og arbeidsstyrken, og ser hvordan fallet i andelen av verdens GDP falt fra 17,8% i 1995 til 3,8% så er det lett å argumentere for at fallet jeg har stipulert for Kina fra 16,9% i 2024 til rett over 10% om 20 år er realistisk og på ingen måte overdrevet.
Demografien i Japan var mer fordelaktig med tanke på alderssammensetningen i utviklingen i arbeidsstyrken de neste 30 årene (1995-2025), har også satt en rød strek på pensjonsalder, Japan 1995:
Kina 2025:
I Japan har pensjonsalder vært over 60 år lenge, mens den i Kina er 60 år for menn, 55 år for kvinner, og 50 år for kvinner som er “blue collar”.
Japan har faktisk klart å opprettholde arbeidsstyrken etter 1995, og fallet etter 1995 var svakt:
Mens i Kina har det faktum at store deler av den kinesiske arbeidsstyrken nå går over i ikke-produktiv sektor aka pensjonister, begynt å akselerere, et fall på nesten 1% i 2024:
Det bør også være et tankekors at selv om Kina øker på mangen områder innen teknologi og vitenskap så trenger de fortsatt flere hender enn hoder, siden fortsatt en stor del av Kinas industriproduksjon er “low tech”.
Økende mangel på hender i Kina vil trolig legge press på lønninger i Kinas industri, så da er det fare for at disse arbeidsplassene går til land som har billigere hender enn Kina, som feks India.










