Nieba forklarte det med ganske visuelle ord på siste call:
Pasientene som kom ombord før Covid stod på kanten av stupet. De var ikke mer syke enn at man fortsatt kunne gi de en behandling de tålte og de var ikke kommet for langt i «dødsløpet»
Etter utbruddet av Covid og det faktum at pasientene ble holdt / satt hjemme helt til de kun hadde kun kort tid igjen ble beskrevet med at de allerede var utfor stupet når de fikk Betalutin. Å redde de ville nærmest være et mirakel.
Ergo var pasientgrunnlaget et håpløst tilfelle å jobbe med. De hadde ventet for lenge og sykdommen hadde bitt seg for hardt fast.
Det gir vel et håp om at man i fremtiden kan bruke Betalutin, men det i en mer normalisert verden hvor pasientene kommer til behandling når de bør, ikke når de kun har uker igjen å leve.
Slik jeg har hørt dette har det ingenting med stamceller å gjøre, kun den allmenne helsetilstanden. Dette har Einarsson dog kommentert på; dette kan være en veldig prematur uttalelse!
Dette vet de ikke med sikkerhet før de får analysert dataene, men Nieba har uansett beskrevet det slik.
Skullerud har også brukt litt av de samme ordene for å beskrive hvorfor responsen trolig har gått drastisk ned.
Ergo er nok ikke Betalutin et lost case, men Paradigme som studie er det. Det failet, uansett årsak isolert sett.