PCIB mottok i slutten av april de endelige analyseresultatene fra Leiden University. Børsmeldingen om avslutta fase 1 i vaksinestudien kom den 2. mai og allerede ved kvartalspresentasjonen seks dager seinere, fikk vi, i popularisert form, omfattende dokumentasjon av resultatene.
Selskapet har dermed vært i besittelse av det nødvendige kliniske grunnlaget for utlisensiering i fire og en halv måned. Det kan kanskje for enkelte synes som at dette går altfor tregt. For hvis det er slik som ledelsen over tid har opplyst – at det finnes mange interessenter der ute - hvorfor har vi ikke allerede fått melding om minst en partneravtale?
Sjøl er jeg overbevist om at det jobbes hardt og målbevisst for å signere slike avtaler, men at prosessen fram dit er betydelig mer kompleks enn de fleste av oss har forutsetninger for å forstå. La meg likevel antyde et knippe forhold som jeg tror inngår i kompleksiteten (høyst uprioritert).
-
Da vil jeg først ta utgangspunkt i selskapets formulerte strategiske føring; «on a non- / semi-exclusive basis». Jo, mer (breiere) eksklusivitet en interessent ønsker, jo færre avtaler og jo mer skal den enkelte avtalen koste. Ingen enkel problemstilling – og slett ikke enklere sammenstilt med andre hensyn og vurderinger.
-
Så er det jo slik at også PCIB, den utlisensierende part, er like avhengig av at videre klinisk utprøving lykkes som partneren er. En skarve forskuddsbetaling gir svært lite økonomisk utbytte og dårlig image. Følgelig legger nok PCIB tunge vurderinger i å finne partnere og produktkandidater hvor bruk av PCI-teknologien kan gjøre den store forskjellen mellom klinisk fiasko og suksess.
-
Videre vil jeg tro at det heller ikke er likegyldig hvilken partner en først signerer med. Da sikter jeg til å maksimere prestisjen og finne den beste bjellesauen. (For min del er jeg glad for at valget ikke ble Ultimovacs).
-
Og endelig er det sjølsagt snakk om penger; altså forskuddsbetaling, milepælsdefinisjoner og tilhørende utbetalinger, «framtung»- /»baktung»-balansen – og nivå på royalties.
Alle disse hensyn tatt (og sikkert et utall andre jeg ikke ser), tror jeg likevel at vi nå nærmer oss den første avtalen. Og husk, den kommer uten det minste forvarsel.