Trenger ikke lage små kloner av seg selv for at man skal lykkes med en oppdragelse. Har egentlig ikke lyst på små kloner av meg selv. Poenget mitt er at man ved et nært forhold til barna (ja, også tenåringsbarna) kan hjelpe dem gjennom evt vanskelige tider.
Hun eldste hadde et problem med en av de andre på skolen (litt mobbing/plaging), men hun tok det opp og sammen med moren fant hun ut hva som var problemet og hun kunne ta det hun fikk ut av samtalen med moren til å løse problemet å få et godt forhold til vedkommende igjen.
Et sunt forhold til både smartmobiler og sosiale medier er også noe som virkelig er lurt å lære bort. Jeg vil egentlig si det er ganske så essensielt.
I bunn og grunn, så er problemløsning kanskje noe av det jeg vil fram til i tillegg til oppdragelse? 
Jeg har hatt en kjæreste som rett og slett slet med å forholde seg til andre mennesker. Hun følte seg stort sett overkjørt. Jeg tenker at foreldrene ikke hadde klart å hjelpe henne gjennom oppveksten (noe som har en grunn uten at jeg skal gå inn på det her). Hun var smart nok (når jeg var sammen med henne så var hun i ferd med å avslutte legestudiet), men manglet litt verktøy på det sosiale planet.
skjer det saker
