Jeg er selvsagt opptatt av å berike meg selv, og ser ingen grunn til å late som noe annet. Det er også en positiv egenskap å ha i motsatt til hva det store flertallet av folket mener. Det er ikke “det eneste” jeg bryr meg om, men saken er den at for samfunnet er det bedre at folk er opptatt av å berike seg selv (og dermed tjener mer, og betaler mer skatt, som finansierer flere velferdsgoder for oss alle), enn at de er idealister som tjener mindre enn de kan fordi de lever og ånder for arbeidet sitt.
En av katastrofene vi har nå er at folk er opptatt av “forskjellene” i stedet for reell velstandsøkning for alle.
Det er lett å gjøre noe med forskjellene i samfunnet. Og i de aller fleste tilfeller så handler det om å gjøre kaka som skal fordeles på oss alle mindre, gjøre oss mindre konkurransedyktige, senke lønningene for alle.
Det jeg er tilhenger av er ett høyt skatte og avgiftsnivå (fortrinnsvis gjennom høy MVA), med høye minstelønninger, men jeg er ikke tilhenger av at vi skal “regulere vekk” suksessrike folk og selskaper og forsøke å fjerne ulikheter i samfunnet. Det er i mine øyne en marxistisk oppskrift som er dømt til å mislykkes.
At vi i det hele tatt kan ha diskusjonen er kun fordi siden midten av 80 tallet har ca 20% av statens utgifter kommet gjennom oljen, og derfor har vi tatt oss råd til en stor mengde dyre valg som ikke er bærekraftige i lengden.