Kortere versjon: statens oppgave er å lage et rammeverk, hvor alle i juridisk forstand har like muligheter og potensiale.
Statens oppgave er IKKE å viske bort forskjellene mellom folk, og tvinge alle til å være like.
Og nei, systematisk undertrykkelse har intet med sosial arv å gjøre, men rammeverkene staten lager, for innbyggerne å operere under.
Jeg mener at etnisk norske menn blir systematisk diskriminert i Norge, spesielt om de er talentfulle og ressurssterke. Grunnen til det skyldes primært mener jeg statsfeminisme og kultur-marxismen som har som mantra at alle er like. Kvinner er like gode som menn etc. Derfor vil maskuline, dyktige menn bli forsøkt holdt nede. Jeg selv har blitt utsatt for betydelig diskriminering og sabotasje i arbeidslivet, men ser ikke på meg som et offer av den grunn. Jeg håper selvsagt at menn samles, som jeg ser tendens til nå, slik at man kan få kompetansebaserte og meritokratiske hierarkier, som opprettes naturlig mellom menn. Nå er det alt for mye kulturrelativisme, trynefaktor og partibok som gjelder, og det svekker landet i betydelig grad og ikke minst svært ubehagelig for menn som blir forsøkt holdt nede og dermed kanskje ikke får brukt ressursene sine optimalt. Dette er kamp menn må ta, fordi kvinner skjønner lite av slike ting.
Dette har heller ingenting med systematisk statlig undertrykkelse å gjøre, men dine personlige anekdoterer med spesifikke personer. Hvis du opplever åpenbare diskriminerende hendelser, som man aldri kan eliminere på individnivå, så må du ta det opp med nærmeste instans.
På samme måte som med rasisme. Det finnes ingen systematisk rasisme i Norge, alle har like muligheter, men rasisme på individnivå kan aldri elimineres. Derfor må hvert tilfelle av feks åpenbar rasisme konfronteres, slik man får gjort noe med det. Men staten har ingenting med det å gjøre, da den i utgangspunktet har gjort det den skal. Med en farge- og kjønnsblind lovgivning og rammeverk. Med mindre noe blir anmeldt selvsagt.
Ekko…ekko… … ekko … … … ekko… ekk…
Det er vel påvist en positiv sammenheng mellom IQ og inntektsnivå senere i livet. Men selv om det siste på et vis kan være mål på “suksess” så betyr det for det første ikke at man ikke likevel kan bli holdt nede. Forskjellen kunne blitt enda større også når det gjelder det “målet på suksess”. Men nå ser jeg i og for seg ikke på inntektsnivå som noe godt mål på hverken det å utvikle sine evner eller et godt liv. Mitt inntrykk er faktisk at fokuset på å “lykkes” rent økonomisk kan bli desto større når evnerike barn holdes nede på den måten. Så det å lykkes rent økonomisk kan til og med tenkes å bli forsterket. Forskere innenfor real- og naturfagene har vel generelt over gjennomsnittlig inntekt, men under det nivået de kunne hatt om de hadde valgt andre veier som de også kunne hatt forutsetning for. Men blir man forsker om man opplever å ha blitt holdt nede / tilbake på den måten og ikke opplever at man har noen grunn til takknemlighet, men bare har fått “seile sin egen sjø” gjennom skoleårene ?
Haha Fakenews må være noe av det mest ekstreme jeg har lest på lenge… underholdende da 
Vel, vi er nok egentlig ganske enige. Men hva spesifikt tenker du i læreplanen, og/eller rammeverkene norske skoler baserer seg på, tilsier at evnerike barn skal holdes tilbake, som du påstår?
Er dette en strategisk plan, utarbeidet av “smarte politikere”, eller svake valg gjort av spesifikke lærere, som ikke ser utviklingsbehovet blant de evnerike?
Skjønner ikke at ekstreme forhold er å satse på heldagsskole, sunn god skole mat med masse aktivitet…
Hva med at foreldre starter med å ta vare på barna sine, istedenfor å la staten gjøre den jobben?
Man må faktisk ta litt ansvar selv også, ikke bare tenke på å bevilge andre sine penger som brannslukking 
Å i det ramme alvor mene, at barn får forskjellige foreldre, betyr det samme som systematisk undertrykkelse, er gaaaanske far fetched, og ekstremt…
Men jeg skal gi meg nå. Ha en fin kveld:)
Jeg må bare få sitere Churchill:
[a] world-wide conspiracy for the overthrow of civilisation and for the reconstitution of society on the basis of arrested development, of envious malevolence, and impossible equality
Satt noe på spissen, men jeg mener faktisk at en slik underliggende innstilling også virket inn da skolesystemet ble lagt om i Norge fra og med 1960-tallet av. Det begynte med at Ap først innførte ungdomsskolen på begynnelsen av 60-tallet. Det gamle systemet med syvårig folkeskole, realskoler og framhaldskoler som to alternativer, ble utfaset. Den borgerlige regjeringen til Per Borten med Senterpartiet, Høyre og Krf, som overtok fra 1965 forsøkte å holde fast ved noe av det gamle med den såkalte plandelingen med en viss oppdeling etter hvor lett elevene hadde for å lære. Hos Ap og SV var det en voldsom, tildels direkte hatefull innstilling til dette. Jeg leste faktisk for noen år siden at Reiulf Steen presterte å sammenligne plandelingen med apartheid i Sør-Afrika. Så når Ap kom tilbake i regjering innpå 70-tallet, ja da hadde de allerede på forhånd planlagt at alle tenåringer skulle gå i samme klasse, få samme undervisning. I den såkalte “Mønsterplanen” som ble iverksatt i 1974 stod det riktignok at alle skulle ha individuelt tilpasset undervisning eller noe i den duren. Men det handlet reellt om de som “hang etter” og hovedgrepet var å hindre “apartheid” og sørge for en desto større vektlegging av felles sosialisering. Med innføring av den nye “videregående skolen” og bortfall av det gamle gymnassystemet så var det også slutt på å velge linje fra og med første året. Istedet fikk man det “almennfaglige” året. Det betød selvsagt at undervisningen måtte legges på et noe lavere nivå i både språk og realfag. Med Aps “Reform 94” ble dette bare enda verre. Alt i alt mener jeg det Churchill-sitatet er dekkende nok for det som skjedde. Ideologisk så var jo utgangspunktet for sosialdemokratene også mye det samme som for de mer ekstreme som Churchill beskrev i den artikkelen.
Svenske tilstander atter igjen…
På grunn av kriminalitetsutviklingen i Sverige innfører Danmark kontroll på grensen. Tog, ferger og bilister skal sjekkes og reisende må legitimere seg.
Nå har det seg slik at vi kjenner til årsakene til hvordan utviklingen til barn/ungdom foregår. Med den viten så velger man ikke å prioritere de områdene som har mest betydning nemmeelig oppvekstforhold, kost og sunn sosialisering. Jeg mener dette systematisk undertrykkelse så kan vi være uenig i definisjonen.
Selvsagt skal vi ikke gripe inn i familienes private svære ukritisk, men vi som samfunn må tilrettelegge for å motarbeide systematisk forskjeller. Derfor retter jeg blikket mot heldagsskole, mat i skolen og masse aktivitet (altså tiltak uttenfor husets fire vegger).
@InVivo refererer nettopp om de svenske tilstandene og er enig at det er mye som er gjort feil der. I dagens Urix (tirsdag) nevnte han ene med erfaring (tidligere gjengmedlem) at mangel på å bli sett, hørt og akseptert i skolen (mobbing) som en av hovedårsakene til hvorfor han valgte gjengmiljø og deretter kriminell løpebane.
Selvsagt har høy innvandrer rate uten påfølgende satsning i “sekundær sosialisering” et kjempe problem. Derfor mener jeg uavhengig om man er for eller imot innvandring, at å satse bredt og universelt er viktig. Så kan diskusjonen om innvandring konkret være en annen debatt.
Universelle løsninger er ikke det samme som at vi skal ta fra folk en frihet og at “alle blir like”. Det er snakk om å gi alle en reell mulighet, bli sett og hørt, og at man har noe konstruktivt å gjøre på uavhengig av sosial klasse, tilhørighet, foreldrenes evne til oppdragelse etc.
Men seriøst. Høres det så forferdelig gale at vi får en aktiv skole med mange flere miljøarbeidere og lærere som aktiviserer barn og ungdommer i idrett og aktiviteter i kjernetiden 0800 - 1600?? Og at de får sunn god mat som gjør at de holder ut eller får dekket sine næringsbehov?
Det er ikke forslaget om heldagsskole som er forferdelig, men logikken/ideologien du viser ved å mene at et fravær av dette, er systematisk undertrykkelse. Å bortforklare grov kriminalitet feks, eller inntektsforskjeller, med fravær av mat i skolen? For dermed å gi staten/samfunnet skylden, fremfor de menneskene som faktisk gjør idiotiske valg?
Det blir en voldsom vridning ifra individuell frihet og ansvar, mot gruppetenkning og at staten må passe på at alle skal være like, og IKKE ta ansvar for egne handlinger.
Det er jeg sterkt prinsippielt imot, både pga den tyranniske tvangstankegangen det baserer seg på, samt at mennesker trives med ansvar og gror på det å måtte ta vare på seg selv og eget liv.
Å bytte foreldre ut med staten, (og jo, det et faktisk dette du foreslår) fungerer dårlig.
Vi er jo fundamentalt uenige ideologisk i dette spørsmålet, så man kommer nok ikke videre her:p
Det skumle med sverige er at ting man kun leste om i aviser brunere enn partiboka til AP og gjerne tok med en liten klype salt viser seg å være fryktelig ekte nå som mainstream media begynner å rapportere.
Påtide Politiet kaster ut sosionomene og kjører hardt mot hardt.
Livet er sterkt preget av statlig kontroll fra vugge til grav så her kommer jeg ikke med noe nytt.
Tror mange kunne ha godt av å lese psykologiske fagstoff om menneskehjernens utviklingsstadier og hvordan personlighetene våre blir utformet. Kort fortalt så er de første 20 årene veldig kritisk. Videre kan det være lurt å lese om hvordan sosial nettverk og samfunnet rundt er med på å påvirke personligheten og utformingen av et menneske. Kortversjonen av disse to faktorene kan leses i bøker som omhandler “Sosiale problemer”.
Mennesker blir ikke påvirket av bare en enkelt faktor men av mange. Alt jeg har beskrevet ovenfor av kommentarer kan knyttes til enorm mengde forskning og er ikke noe jeg tror eller har funne på selv.
Men klart. Jeg er interessert i å få linker og forslag til relevante fagstoff på forhold som motstrider disse forhold. Utfordringen er herved gitt og jeg venter i spenning.
Nå ramser du selvsagt opp helt irrelevante “poeng”, som ikke har hatt noe med vår diskusjon å gjøre.
Vi kommer ingen vei.
Hadde du skrevet “de første 2 årene” så hadde jeg vært enig. Det er selvsagt viktige år også de som følger senere. Men bare de første par årene er langt på vei avgjørende. Utgangspunktet for “sosiale problemer” er i de aller fleste tilfelle en eller annen form for tilknytningsforstyrrelse mellom barn og primære omsorgspersoner.
Attachment may be defined as a composite of behaviors in an infant, toddler, or young child that is designed to achieve physical and emotional closeness to a mother or preferred caregiver when the child seeks comfort, support, nurturance, or protection. Attachment experiences are vital for sound social and emotional development. Effects of secure attachment include trust, intimacy, affection, development of reciprocal relationships, positive self-esteem, future independence and autonomy, ability to manage impulses and emotions, and resilience in the face of adversity. https://www.psychiatrictimes.com/schizophrenia/complex-issue-attachment-disorders
Mer eller mindre forstyrret, manglende eller destruktiv tilknytning overføres i neste omgang på hele det omgivende miljøet. Hele kulturer kan også være forstyrret eller destruktiv på noe tilsvarende måte. Om tillit til statlige myndigheter preger et helt folk så forteller det noe om mer eller mindre velfungerende tilknytning også mellom mor og barn og andre nære omsorgspersoner. Og motsatt for klankulturer eller rene parasittiske bander hvor barn fra første stund også forberedes på en tilværelse hvor man ikke kan eller vil stole på noen utenfor den egne gruppen. Det er feks også mot den bakgrunnen man må forstå de systematiske overgrepene i form av såkalt “omskjæring”: Det naturlige svaret man kanskje kunne forvente ved overgrep innad i gruppen projiseres systematisk ved “religiøs” indoktrinering ut mot omgivelser som først og fremst skal oppleves som ressurser man kan utnytte.
Helt klart at man ikke skal undervurdere de to første leve årene. Men empirisk forskning av ulike forhold støtter betydningen av det som skjer videre i livet typisk negative livshendelser som traumer, sosial isolasjon, ensomhet, ulike former for tap, konflikt i hjemmet, skilsmisser, død, fysisk helse, vanskelig oppvekstkår og andre negative livsbelastninger.
Derfor mener jeg at staten, i mye større grad bør utnytte de institusjonene vi alle rede har (skolen) til å gi et godt miljø for alle barn og ungdom.
God skolepolitikk = god sosialpolitikk
Skoletiden burde tvert imot reduseres betydelig. Og istedet burde det bygges ut et tilbud etter skoletid som var mer fleksibelt og variert enn i dag. Og obligatorisk burde deltagelsen kun være for barn som påviselig lider av adferdsforstyrrelser. Om det skjer i privat eller offentlig regi er ikke viktig. Men det er viktig å unngå opplevelsen av at alt foregår innenfor samme altoppslukende institusjon. Og desto viktigere at mye av aktivitetene burde skje ute og helst så langt ute i naturen som mulig. Ved å kutte ned på skoletiden, gjerne til en fire timer de første årene ville det også være lettere å få nok tid til å ta barna med ut av byen noen timer flere ganger i uken.