Man skal være veldig forsiktig med å snakke om hva som er moralsk i flyktningdebatten.
Moralsk mot hvem? Norges innbyggere, våre barn og unge?
Moralsk mot de 2 milliardene fattige i verden som sikkert kunne trengt samme hjelp, men ikke får det?
Moralsk mot de gjenværende sliterne i landet de kommer fra, som desperat trenger hvert gram av arbeidskraft og kompetanse til å gjenoppbygge landet?
Moralsk mot de millionene av menneskene i flyktningsleir, som heller skulle hatt hjelp, enn å bruke mange millioner i året per person i Norge?
Skal man diskutere flyktningspolitikkens moral, på et annet nivå enn den symbolpolitikken vi fører for å smøre oss med god samvittighet, så blir det veldig komplisert. Nesten umulig å svare på.
Men som i klimapolitikken, tror jeg flest mennesker netto tjener på en pragmatisk tilnærming. Der å kjøpe ubrukelige elektriske gravemaskiner til tredobbel pris ikke er løsningen, ei heller er å bruke 5 millioner i året per flyktning spesielt lurt i det store bildet. Hverken for oss, eller “dem”.