Disclaimer:
Min fagbakgrunn er innen internasjonale relasjoner, med fordypning innen systemteori og sikkerhetsanalyse (les: hvordan vurdere hendelser og utvikling i geo- og internasjonal politikk). Herunder har jeg vært innom Forsvarets Forskningsinstitutt, samt sittet i redaksjonen til et (anerkjent) internasjonalt fagtidsskrift. Slik sett har jeg vært over middels engasjert i forklaringsmodellene bak - for eksempel - vestlige militære intervensjoner i Midt-Østen.
Jeg tok hovedgraden min under Barry Buzan, som er den akademikeren jeg mener har utviklet det mest komplette analyseverktøyet for å gjøre mening ut av geopolitikk. For de som er spesielt interesserte, kan de kikke på denne boken:
Security: A New Framework for Analysis - Barry Buzan, Research Professor of International Studies Centre for the Study of Democracy Barry Buzan, Etc, Ole Wæver, Ole Waever, Jaap de Wilde - Google Bøker som faller innunder denne fagtradisjonen innen sikkerhetsstudier: Copenhagen School (international relations) - Wikipedia
Helt overordnet
Etter den Kalde Krigen gikk geopolitikken inn i en fase med én supermakt. Alliansesystemet var under press, da selve fundamentet for dets tilblivelse var borte (USSR), og det amerikanske militæret - bygget og skalert for verdensomspennende supermaktskonflikt - opplevde et akutt trusselunderskudd.
I dette trusselvakumet har vi vært vitne til mye rart. Vi har fått begreper som “humanitær intervensjon”, “pre-emptive war” og “krigen mot terror”. Slike begreper er ikke bare problematiske, de har blitt benyttet for å legitimere ulovlige angrepskriger (i ulik skala og med ulike modus).
Afghanistan
Etter 9/11, et angrep utført av en bøtteballett med Saudi-Arabere, ble skylden umiddelbart lagt på Al Qaida. Med til historien hører det til at amerikanerne i praksis skapte Al Qaida gjennom sin støtte til Muhajedin i kampen mot Sovjet (1979 - 1989). Bin Laden hadde koblinger til CIA og Pentagon lenge før 9/11 og ble sågar fremstilt i vestlige medier som en redningsmann for Afghanistan.
Faksmile fra The Independent 1993
Dét til side. USA fikk om ikke annet med seg FNs Sikkerhetsråd på å åpne for angrep på Afghanistan etter 9/11. Artikkel 5 i NATO ble utløst og forsvarsalliansen gikk til krig. Norge og gjengen var med.
Det var bare ett problem: Så godt som samtlige fagfolk advarte mot invasjonskrig.
Hvorfor? Fordi det ikke fantes tilstrekkelig politisk vilje og kapital i vesten (NATO) til å gjennomføre krigen på en måte som forhindret at mottakerlandet ble kastet ut i enda verre former for borgerkrig og ustabilitet etter at vestlige styrker til slutt trekker seg ut.
Nevnte fagfolk kunne si at krigsplanen med svært høy sikkerhet vil gjøre situasjonen i Afghanistan verre på sikt. Dette basert på lærdommer fra mange tiårs studier av okkupasjon mv. Man kan faktisk regne seg frem til hvor mange soldater som er nødvendig, over så så lang tid, for å stabilisere et okkupert land.
Krig ble det allikevel, og resten er historie.
Irak
Invasjonen av Irak (og senere Libya) er den trolig største tragedien i moderne internasjonal politikk. Om planene for Afghanistan var utilstrekkelige, var strategien til et lite knippe hauker i Washington direkte galskap.
Legitimasjonen var WMDs og iherdige forsøk på å koble Irak med Al Qaida. Begge deler hadde ingen rot i virkeligheten, og vi så blant annet en amerikansk utenriksminister tale til Sikkerhetsrådet, peke på (tilsynelatende) fabrikkerte bilder og insistere på at Saddam hadde (mer eller mindre ferdige) atomvåpen.
På denne tiden var jeg innom Forsvarets Forskningsinstitutt, og ble etter hvert kjent med folk som jobbet i CENTCOM / Pentagon. Både her hjemme og over dammen var det tilløp til panikk blant de militære, når de skjønte at Cheney og Co. kom til å gjennomføre det alle visste kom til å bli en katastrofal, ulovlig angrepskrig.
Beslutningstakerne som stod bak Irakkrigen ble advart. De ble advart av alle fagfolk fra alle disipliner. Allikevel gjennomførte de angrepet og det som i ettertid kastet Midt-Østen ut i et enda større kaos.
Uten Saddam - en tidligere bestevenn av amerikanerne - falt Irak sammen og ekstreme krefter fikk en frihavn i uoverskuelig fremtid. Det var her ISIS ble til, og det var her opptakten til tragedien til Syria fant sted.
Rumsfelt og Saddam 1983
Libya
Dette landet var altså regnet som det mest utviklede landet i Nord-Afrika.
Det var relativt fredsomt, og det var religionsfrihet. Men så begikk Gaddafi en kardinalsynd - han truet med å opprette en egen gullbasert valuta (les: kjøpe og selge oljen sin). Dette likte særlig Frankrike dårlig. De klaget til amerikanerne, og deretter så vi et minst like stygt eksempel på ulovlig angrepskrig med katastrofale konsekvenser.
På denne tiden fullførte jeg utdannelsen i London, og møtte blant annet på sønnen til Gaddafi. Han tok en doktorgrad i såkalt global politikk. Dét ble selvsagt et helvete etter at bombingen begynte, og Saif (som han het) dro hjem for å støtte faren sin i krigen.
Tilbake til saken: Igjen advarde fagfolk og kunne fortelle at Libya ville bli kastet ut i borgerkrig. Ikke bare dét, men man ville få en eksplosjon i migrasjonen til Europa. Begge deler viste seg å stemme.
Gaddafi og Sarkozy i 2007 - Sarkozy etterforskes i dag for politisk pengestøtte fra Gaddafi
Mening i galskapen?
Ja og nei. Men slik jeg ser det, og dette er i konsensus med de aller aller fleste akademikere på IR-området (konservative som liberale), så har de ovennevnte angrepskrigene ikke bare forkortet USAs periode som hegemon, men også gjort verden til et betydelig mindre trygt sted.
På veien har flere millioner sivile liv gått tapt.
Samtidig må man anerkjenne at det går an å forklare galskapen. Veldig sterke krefter profiterer på- og ønsker kaos, angrepskriger (med påfølgende gjenoppbygging) og et Midt-Østen i brann.
Disse kreftene spiller på lag med feilslått (men innflytelsesrik) ideologi som har fått det for seg at vestlige former av demokrati kan “spres” til landområder og kulturer som er ~1000 år bak oss hva gjelder politisk og kulturell utvikling.
Til sammen blir det helvete, det er sikkert.
Dette var et lite, fattig forsøk på å oppsummere et syn basert på mange års arbeid på området. Nyanser og variabler som kunne (og iblant burde) vært inkludert går som alltid tapt. Det sagt, jeg synes det er viktigste er å være tydelig.
Særlig på såpass graverende tragedier som dette.
Så holder vi oss til politikk her 
