Tallet på dollarmilliardærer verden over øker kraftig år for år. Fortsatt skal det være flest i USA, tett fulgt av de gamle fyrtårnene Kina med Russland på tredjeplass.
Også i Norge øker tallet på ultrarike, men også tallet på svært fattige.
I fjor var vel 360 milliardærer her hjemme. Årlig har tallet økt med 20-40. Tallet på dollarmillionærer anslås til rundt regnet et par hundre tusen, der mye ligger i eiendom. Globaliseringen må ta mye av æren/skylden for den eksplosive veksten av ultrarike.
I den andre enden av tabellen er det flere fattige her til lands, flere barn som lever i varig fattigdom. etc.
Nå er likevel fattigdom i Norge noe helt annet enn fattigdom i Mali. Vi har et sikkerhetsnett som sikrer gratis helsevesen, gratis skole og utdanning, et utall stønadsordninger fra fødsel til død som skal sikre den enkelte en minimumsinntekt man i mange land bare kan drømme om. Og ikke minst er fattigdomskriteriet en RELATIV fattigdom, basert på en andel (40-50 prosent) av det enkelte lands medianinntekt.
At vi har fått flere fattige, skyldes i stor grad vårt “humanintære sinnelag”, så rart det enn kan høres. De siste 20-30 årene har vi “importert” atskillig hundretusener flyktninger og asylsøkere som har ankommet med to tomme hender, språklige og kulturelle barriere, uten relevant utdannelse, og helt uten nettverk. Naturlig nok tar det tid å ta igjen det forspranget etniske nordmenn har opparbeidet gjennom generasjoner.
Innvandringen har dessverre også gitt økt kamp om arbeid blant landet ufaglærte, og dermed også press på lønnsnivået.
Men dette er altså en villet politikk, og det virker relativt hult når enkelte politikere klager over økt barnefattigdom.
Men fasit er okke som en dramatisk økt ulikhet.