Det står ingenting i mitt innlegg som tilsier at poenget mitt er at “oppvekstvilkår legitimerer det at han angriper en moské”. “Legitimere” betyr jo strengt tatt at jeg da måtte mene at det er greit at man angriper nær sagt hva som helst om man har “hatt en vanskelig barndom”. Og altså slik du benytter ordet “legitimere”, som jeg mente at dette var greit bare man har hatt “tøffe oppvekstvilkår”. Ingenting jeg har skrevet tilsier at jeg mener noe slikt. Det er ganske enkelt forskjell på å søke forklaringer og å legitimere. Selv i straffesaker der tiltaltes oppvekstforhold kan gi lavere straff så innebærer det jo ikke på noen måte at ugjerninger legitimeres.
Og jeg tenker forøvrig i mye samme baner når det gjelder muslimer som ender opp som selvmordsbombere eller begår massedrap. Som oftest, tenker jeg, dreier det seg om alvorlig mentalt forstyrrede personer. Og ja, mye av forklaringen på det finner man også i ødeleggelse og kaos skapt pga krigføring, invasjon, undergraving i “vestlig” regi, i hovedsak amerikanske politikere under innflytelse av israelske og jødiske interesser mer generelt, har simpelthen skapt “apokalyptiske tilstander” som kan føre til mye samme adferd som ved individuelle psykoser og vrangforestillinger. Den eneste forskjellen av en viss betydning, på gjerningsmenn som Mannshaus, Breivik og andre lignende på den ene siden, og muslimske av motsvarende art på den andre, det er at de sistnevnt nettopp har islam som en felles “ferdigtygget” referanseramme som de alle både forholder seg til og påvirkes av. Det blir mye som et “dataspill” de har blitt indoktrinert med helt fra tidlig barndom. Her et sitat jeg postet for ganske nøyaktig ti år siden, i august 2009, angående nettopp denne forskjellen. Det gjaldt da hverken slike som Breivik, Mannshaus eller muslimer, men en helt annen mer enn hundre år gammel drapssak:
Apocalyptic Objectivations: There is a difference between an individual paranoid’s demons and those of the apocalyptic. Even though paranoid constructions are clear, logical and systematic, they are private. Apocalyptic devils, however, are creations of private affect that are projected onto the public sphere and objectivated. In essence, they become "products of human [expressive] activity available to both their producer [the author of the apocalypse] and to other men [the faithful] as elements of a common world. Tremendously magnified, they are elevated to a cosmic level and viewed as active forces of history, omnipotent creatures of mythological proportions. Thus the apocalyptic mythologizes life and demonizes history. In this respect, too, the apocalyptic is analogous to paranoid ideation. Individual paranoid construction has certain affinities with mythical thinking, but only in the apocalyptic, the mythical outlook condenses into lasting mythological configuration . Moshe Hazani, Apocalypticism, Symbolic Breakdown and Paranoia: An Application of Lifton’s Model to the Death-Rebirth Fantasy. (in Apocalyptic Time, pp. 24-31. Ed. Albert I. Baumgarten)
