Og derfor bør vi gjøre veldig mye for å bekjempe fattigdom, men - vi kan ikke da samtidig ha konstant økning av fattigdom gjennom innvandring.
Noe av det viktigste i samfunnet er å utjevne forskjellene mellom barn så ikke klasseskillene går i arv, men er avhengig av egne prestasjoner i livet. Men det blir ett sort hull man aldri kan komme seg ut av hvis man kontinuerlig har økning i antallet personer som trenger hjelp.
Absolutt fattigdom her til lands har vi gode muligheter for å bekjempe, Den relative fattigdommen er bortimot umulig; med mindre vi alle går over på samfunnslønn.
Det minner litt om en tidligere forbundsleder i LO som i en 1. mai-appell krevde at ingen burde tjene mindre enn gjennomsnittet.
Han var neppe fullt ut klar over at han her tok til orde for likelønn, også for forbundsledere.
Dette kan faktisk diskuteres. I Norsk kultur så er dette ansett som viktig. Men hvor viktig er det egentlig? Er det viktigste at folk ikke er fattige eller er det viktigst at andre folk ikke har det mye bedre enn deg selv selv om du ikke er fattig?
Og da hadde alle blitt fattige innen kort tid.
Det er jo god sosialisme det.
Mer rettferdig at alle er fattige enn at bare noen få er det.
Jeg er nok helt med på at nesten alt kan diskuteres. Om ikke annet for å fastslå hva man anser som fakta 
Jeg er ikke marxist i den forstand at jeg mener det viktigste ved en person er hvilket år personen ble født, hvilken nasjonalitet, hvilken sosioøkonomisk klasse, hvilken etnisitet, hvilket kjønn, hvilken seksualitet, hvilken religion, osv osv osv. En marxist vil si at du som individ identifiseres ved din gruppetilhørighet, og man alltid anses for å kjempe for interessene til den og de gruppene man tilhører. Hvis ikke er man en alders/nasjons/etnisitets/kjønns/religion/seksualitets - forræder. En logikk jeg syntes er direkte frastøtende.
Jeg mener det viktigste ved en person er de individuelle valgene og hva man oppnår i livet. Og så er det da slik at forutsetningene for å lykkes er svært forskjellige fra person til person. Men jeg mener det er rimelig logisk at man i ett samfunn bør legge til rette for at medlemmene i samfunnet har relativt like muligheter til å lykkes. Og så må man leve med at det selvsagt aldri blir helt likt.
Nesten alle er seg selv nærmest, sin familie nærmest, sine venner nærmest, sitt lokale samfunn nærmet, sin stat nærmest. Jeg er selvsagt alt for egoistisk til å ønske å ødelegge egen levestandard for å gi bittelitt hjelp til de milliardene som ikke er en del av det norske samfunn. Og det er en oppfatning nesten alle andre også har, uansett hva en del velger å si offentlig.
Men når du først er en del av samfunnet den demokratiske nasjonen Norge, så syntes jeg i ett demokrati at det over tid bør være positivt å ta valg som hjelper flest mulig å få likest mulig sjanser til å lykkes. I stedet for at man skal tviholde på rikdommen sin og la fattige forbli fattige i de neste ti generasjoner, med mindre de er eksepsjonelt begavet. Jeg tror for samfunnet det er ødeleggende over lengre tid.
Angående relativ fattigdom er den selvsagt ikke umulig å gjøre noe med, det er mer det at man aldri kan få fjernet det helt da alle vil subjektivt kunne føle seg fattige. Det er derfor vi har barnetrygd, barnehage, barselpermisjon, sosialstøtte, minstepensjon, offentlig helsevesen, osv - for å utligne forskjeller. Men, jo flere personer støtte fordeles på, jo mindre støtte kan man gi. Ergo blir den relative fattigdommen større når flere personer befinner seg nærmere bunnen i samfunnet. Og det er der innvandring og integrering kommer inn.
Den relative fattigdommen er statistisk definert, f.eks husholdninger med lavere inntekt enn 40 prosent av medianinntekten.
Fellesskapsløsninger som helsevesen, permisjonsordninger, skole og barnehage blir ikke synlige i denne.
Stortinget 1 - 0 VG/Abid Raja
Generelt helt enig. I Norge har vi heldigvis ekstremt god økonomisk mobilitet, der man har store muligheter for å skape sine egne muligheter. Selv om man er født inn i fattigdom!
Silver lining:)
“Alle utenfor den innerste kjernen er fremmede”
Har ofte hørt dette. Ikke bare fra innvandrere, men også fra folk som flytter fra et sted til et annet i Norge.
Kanskje det er noe av grunne til at de som innvandrer etterhvert bare finner sammen med folk fra sine opprinnelsesland? Har de gitt opp?
Vi som har det greit og godt holder oss i den trygge boblen vi lever i. Vi ønsker kanskje ikke mas og arbeid med å lage nye relasjoner eller blande oss inn i andre sitt liv. Vi har nok med oss selv. Vi er allerede i tidsklemma med jobb, barn, sosialt liv og selvrealisering.
Med sosiale medier har livet blitt enda tristere og relasjonene enda mer overfladiske. Det er hardt å være fremmed eller ny. Du må ha mye guts og vilje, men akkurat som på børsen så må noen tape i livet for at andre skal vinne.
Veldig bra, viktig at man holder seg til gjeldene lover og regler.
Det har vi absolutt. Men de som faller av, faller skikkelig av spesielt i fremtidens teknokratiske samfunn.
Ingen jobber på sjøen (lettmatros) og annen industri som tar voksenopplæringen for de som trenger det mest. Ikke engang forsvaret er lenger en arena for unge, frustrert menn som ikke helt har funne sin plass i samfunnet.
Boris Johnson’s plan for customs checks in Ireland
Har Boris vært i Kina og fått noen ideer fra Xinjiang provinsen om massiv overvåkning av Uigurisk folkeslaget?
Må bare ta med denne linken som Storhaug har skrevet:
Dette rammer helt vanlige folk, ‘mannen i gaten’, her en småbarnsmor som knapt tør å bevege seg ute i nærmiljøet lenger. Dette er den utviklingen svært mange har advart mot som nå er kommet med full tyngde i Sverige eller i dette tilfellet Stockholm. Vanlige folk som har økonomi til det flytter, det gjelder også innvandrere som er integrert i Sverige som ikke lenger ønsker å leve i utrygghet.
Bør vi være bekymret? Er den åpne dørs politikk som Europa mer eller mindre innførte fra 2015 i ferd med å ødelegge samfunnet? Det er helt vanlige folk som rammes, folk som ikke vil noe annet enn å leve i fred. Ikke kan man protestere heller for da er man en nazist, da blir det slik som dette. Jeg hadde garantert flyttet fra Stockholm med slike tilstander.
Folk stemmer med beina. Ikke mange nordmenn igjen i Holmlia og omegn heller.
Innvandring skal man ha, så mye som mulig. Bare ikke der man bor.
Jeg kan si det slik at jeg aldri kommer til å bosette meg på østlandet. Hadde jeg bodd i Oslo hadde jeg flyttet, samme med Drammen, Fredrikstad, Moss o.l., men også en by som Kristiansand. Jeg ønsker trygghet og et stabilt, forutsigbart samfunn. Da må man velge hvor man bor med det i bakhodet. Problemet i Norge er at vi knapt har parti eller Storting som tenker på Norges fremtid lenger, det bekymrer meg. Acer og Marrakech avtalen viser det.
Han peker på at disse utfordringene er selvforsterkende for lokalmiljøet: Ressurssterke familier flytter bort for å unngå problemene, mens utfordringene blir større for dem som er igjen.
Vi ser de samme tendensene i Norge også, men Sverige ligger 10-15 år foran oss.
Se på Oslo-fotballen feks. I går viste jeg til en sak hvor en fotballglad ungdom på 14 på invalidisert på Norway cup av en gjeng(10 stk) ungdommer mens han spilte fotball.
Mennesker som lider ax xenofobi viser en intens frykt for mennesker, som de ikke forstår eller mennesker som de ser på som fremmende. Denne frykten kan intensiveres av rasemessige, sosiale eller religiøse forskjeller, og man vil ofte fremstå som uviten eller fordomsfull. Sannheten er dog at deres atferd er basert på en frykt, som de ikke kan forstå eller kontrollere. Dersom man sliter med fremmedfrykt vil man gjøre mye for å unngå fremmede eller mennesker av en annen etnisitet eller religion. I underbevisstheten identifiseres årsaken til deres frykt som noe fremmed, noe som de tror alle mennesker føler på. Dette er ikke tilfelle.
Ekstrem xenofobi kan føre til isolasjon av en eller flere personer. Man vil ofte oppfattes som intolerant og trangsynt, som igjne kan forsterke isolasjonen. Selvom det i utgangspunktet ikke er snakk om rasisme eller intoleranse, vil det ofte oppfattes sånn av andre mennesker. Det er derfor viktig å vurdere behandling og samtaleterapi for å lære seg å forstå frykten.
Folkens…Don´t shoot the messenger! 