Det er vel i og for seg mulig å være en “kunnskapsnasjon” og likevel bli utkonkurrert av en annen “kunnskapsnasjon”. Men snakket om Norge som “kunnskapsnasjon” dreier seg uansett i hovedsak om overfladiske floskler. Et av de største problemene er jo nettopp at ansvaret for en destruktiv ukultur som preger befolkningen lempes over på skolen. Når skolen er “for soft” i Norge så er det fordi den norske befolkningen som helhet har blitt det. Men det dreier seg i realiteten om noe verre enn som så. Det som primært setter grensene i skolen er misunnelse og mindreverdighetsfølelse. “Soft”, det kan jo høres ut som dette handler om at man er for snill. Den sosialdemokratiske “enhetsskolen” representerer i realiteten en variant av “aristocide”. Når Tyskland har beholdt et såpass høyt nivå så er det også fordi sosialdemokratene ikke kom til makten de første tiårene etter krigen. Det er noe av samme situasjon som i Finland. Det er sånn sett heller ingen tilfeldighet at også Danmark og Sverige befinner seg godt under gjennomsnittet. Men i Norge har dette vært mulig å gjennomføre bare desto mer konsekvent pga den ekstreme tilgangen på visse naturressurser relativt til befolkning. Det er sånn sett naturlig nok at Norge har endt opp helt nederst på den listen. Og det er den samme råvarebaserte økonomien som også forklarer det meste av den manglende interessen for denne sektoren.
In this article, I shall advance the hypothesis that envy of non-achievers against creative minorities is the mainspring of modern revolutionary movements, that this envy is incited and exploited by alienated intellectuals, and that the result is aristocide–the murder of productive, gifted and high-achieving people–along with consequent genetic decline.
Envy And Aristocide. By Nathaniel Weyl
Originally published in The Eugenics Bulletin, Winter 1984*