Det har de ingen grunn til i all den tid 4. statsmakt er komplett udugelig.
Edit:
ANTYDNING til at noe er i ferd med å endres.
5 Likes
Leste denne kommentaren nå. Ganske bra.
Man kan tolke det dit at det ikke er Covid og innleggelser som gjør at hele helsevesenet er på bristepunktet. Man kan også tolke det dit at det er heller ikke Covid som gjør at vi har strenge, strenge tiltak. Det skyldes heller at helsevesenet brister pga for mange sjuke (generelt) og fordi det kan bli stort sykefravær i viktige yrker.
Så nå brukes det vikarierende og ulike argumenter for strenge, strenge tiltak.
5 Likes
Noe så sjelden som et mektig godt innlegg i kommentarfeltet:
SYSTEMSVIKTEN NESTEN INGEN VIL DISKUTERE
I 1980 hadde vi 22 000 somatiske senger i Norge. 35 år senere var sengeantallet redusert til 10 800 senger. I samme perioden har befolkningen økt fra fire til fem millioner.
Hva er status i 6 år senere i 2021 med 5.4 mill innbyggere? Enda færre sykehussenger!
I 2019 rapportertehelseforetakene at Norge hadde 4,8 intensivplasser pr 100.000 innbyggere. Dettte er lite i forhold til andre europeiske land.
Ved St Olavs hospital i Trondheim var belegget på intensivavdelingen i snitt på 104% FØR vi fikk pandemien. De 8 intensivplassene i Stavanger er også stort sett fulle før pandemien. Norges nest største sykehus AHUS har stort sett korrridorpasienter uansett om det er pandemi eller ikke, og de har bare 10-11 intensivplasser. AHUS kan knapt behandle noen på intensiven hvis 2 biler frontkolliderer i full fart utenfor sykehuset.
I en artikkel utgitt av Legetidsskriftet 12 dager etter at Erna stengte landet 12.3.2020 står det:
«Det ligger pasienter i alle sykehussenger i Norge.» Dette uttalte fagdirektør Svein Lie 6. mars – før det var én eneste koronapasient innlagt i sykehus i Norge. Det tragiske faktum er at han har rett. Det finnes ingen buffer. Ved de fleste norske sykehus er belegget omkring 100 %, mange steder over. Det er daglige diskusjoner på sykehusene om hvor man kan legge pasienter som har blitt innlagt og som ikke kan sendes hjem. Fortvilte historier har versert i pressen lenge, og avviksmeldinger har vært sendt uten at noe har blitt gjort. Tvert imot: Hver gang man har bygget et nytt og flott sykehus, har man bygget ned kapasiteten. I 1980 hadde vi ca. 22 000 somatiske senger ved norske sykehus. Nå er vi nede i under 11 000. Vi er blant de landene i Europa med færrest sykehussenger per capita.»
Siden nesten ingen stiller spørsmål enten det er presse, politikere eller fagfolk så stiller jeg dem.
Hvorfor har Norge har så få intensivplasser i forhold til andre land. Hvorfor har vi halvert antall sykehusplasser selv med befolkningsøkning?
Hvorfor har vi nesten to år med pandemi ikke økt kapasiteten eller intensivert utdannelse og kompetanseheving innenfor intensivbehandling?
Hva kan man gjøre? Skrote helseforetaksmodellen?
Dette må man se i historisk kontekst.
Det begynte som en motreaksjon med fallert sosialistisk planøkonomi i Vesten på 70-tallet der man ønsket en mer markedsbasert styring av samfunnet da modellen vi hadde hadde ført til stagnasjon og lite effektivitet. Vi fikk nye politiske ledere med en helt annen tilnærming til å styre land i toneangivende land som USA og England. Det blåste også en blå liberalistisk vind over store deler av verdenen.
For å få den økonomiske skuta på plass igjen så skulle viktige samfunnsfunksjoner privatiseres, reorganiseres eller legges ned etter idéene til Margaret Thatcher og Ronald Reagan.
Nå skulle man innføre nye styringsmodeller fra bilindustrien fra USA og Japan der «just-in-time» og «lean is mean is good» var viktige parametre. Lager og beredskap var ut da dette kostet penger og var lite økonomisk og førte til lite effektiv drift. Det var derfor man f.eks. la med Medisinaldeponiet, kornsiloer eller matvarelagre, redusert drivstoffdeponi og lav vannstand i kraftanlegg.
Dette førte til at man ca 20 år senere reorganiserte helsesektoren i som skulle fungere uavhengig av folkevalgt kontroll etter bedriftsøkonomiske prinsipper - Helseforetaksmodellen.
Ingenting er viktigere i NPM/målstyring enn balanse på årets budsjett.
Akkurat som i næringslivet kan dette best oppnås med å skyve utgifter over på andre da modellen man i dag bruker ikke ser helheten eller samfunnet under ett, og man kan velte kostnadene over på andre uten at man selv står til ansvar. Det at man splitter opp enhetene i egne selvstendige økonomiske enheter kan medføre at man mister oversikt, og at hver enhet suboptimaliserer sin egen drift uten at noen har ansvar og ser om denne suboptimaliseringen totalt sett fører til et økt nettoresultat.
Modellene fører bare til ansvarspulverenisering, manglende politisk- og økonomisk kontroll og at man faktisk ikke i alle sammenhenger bare kan se virksomheter som et eget profittområde.
På et sykehus så er «nettoinntekten» for en intensivsykeplass mye mindre enn for vanlig somatisk sykeplass grunnet lavere stykkpris inntekt samt høyere kostnad pr. plass.
Et viktig styringsparameter man måles etter er gjennomstrømming og antall utskrevne pasienter.
Pasienter som har mange liggedøgn er ikke bedriftsøkonomisk lønnsomme for helseforetakene, og ledelsen ønsker dem ikke innenfor dørene.
Samme holdningen har fastleger der mange ikke ønsker kronisk syke pasienter da det er mye jobb med dem og det er bedre å ha 2.500 på lista si der man får ca 400 kr per person før de kommer inn døra. Er veldig greit å bare ha pasienter som ringer inn reseptforespørsler enn kronikere. Blir mer penger i kassa med første pasientgruppen, og mindre jobb. Samme holdning har sykehusene.
Det beste for budsjettet er pasienter med lavt antall innleggelsesdager med «ukompliserte» lidelser.
Personer med psykiske problemer eller rusproblematikk er økonomisk sett tapsprosjekter for et sykehus som ønsker å oppnå høy score på økonomisiden samt målstyringen mht. gjennomstrømning av pasienter og liggedøgn. Er det kanskje derfor mye av rusomsorgen bedrives av private og stiftelser enn det offenlige?
Da man bygde Ullevål Sykehus, tenkte man samfunnsøkonomisk. Man la derfor sykehusbyggene langt fra hverandre slik at smitte kunne isoleres og de med mindre smittsomme sykdommer kunne få mosjon ute. Man lot byggene ha store luftverandaer slik at folk med de mest smittsomme sykdommene kunne få frisk luft og mosjon uten å gå ut. Dette førte til at Ullevål Sykehus ble det største sykehusområdet i Nord Europa da sykehuset ble bygget. Norge var også på den tiden en relativt fattig nasjon enn i dag. Den rike oljenasjonen vurderer å legge ned sykehuset, og selge tomten til private utbyggere. Alt kun for å berike et lite fåtall enn å se samfunnets interesser først.
Eller ble ikke Rikshospitalet på Gaustad planlagt å ha en pandemiavdeling. Det var ikke bedriftsøkonomisk. I ettertid har arkitektene tegnet inn en pandemietasje.
Nå mener jeg at man IKKE skal skrote new public management, helseforetaksmodellen eller klassisk økonomisk teori innenfor f.eks. helsesektoren som mange på venstresiden mener. Den forrige modellen vi hadde på 70-tallet med full politisk kontroll og manglende ressurs- og økonomistyring var enda dårligere enn dagens løsning, og ikke noe vi bør reinnføre. SVs og Rødts løsninger er ikke noe å ettertrakte - i likhet med APs og Høyres nesegruse beundring av dagens modell.
Problemet er ikke den kapitalistiske modellen (underforstått helseforetaksmodellen, new public management), men at man ikke vil eller evner å se sammenhenger på tvers av virksomheter og storsamfunnet for å optimalisere ressursbruken. Jeg kan skjønne at private virksomheter ikke vil dette, men i offentlig virksomhet er dette en VEDERSTYGGELIGHET og elendig ledelse enten det er innenfor forsvar, beredskap, helseforetak, blålysetater, infrastruktur eller offentlige tjenester.
Ja, jeg er selv blåruss, men skyld ikke på NHH da vi lærte noe som het Corporate Governance i tillegg til paretooptimalitet (optimal bruk av knappe ressurser). Det som ligger i ordet Corporate Goverence blir glemt. Det som er problemet er at de som innfører «kapitalistiske» modeller i samfunnet ikke tar med seg ALLE parametrene i ligningen, og man utelater de parametrene eller sammenhengene som er vesentlige.
Ellers lærte vi også noe på NHH første året som mange tydeligvis har glemt.
«Stock out»-optimalisering, dvs. hva blir konsekvensene både strategisk, omdømmemessig og økonomisk hvis man går tom for en vare eller tjeneste (les: f.eks. juletrær, pølser, sykehusplasser, medisiner, helsepersonell, manglende beredskap, manglende politihelikoptere ved Utøya, manglende forsvar m.m.).
Er kanskje ikke så farlig for samfunnet eller den enkelte at man går tom for juletrær eller pølser i kiosken noen dager før jul, men det er surt fordi man taper litt salg og man ikke får varen, men enda verre er det når man går tom for sykehusplasser, og må stenge ned et land som fører til utsatte operasjoner, milliardtap, arbeidsledighet, dårligere psyke og på sikt misnøye og mindre tillit i et land til myndigheter og medmennesker. For ca. 9 måneder siden ble det beregnet at pandemien hadde kostet Norge 1/3 statsbudsjett - ca 200 milliarder økte offentlige utgifter samt fall i bruttonasjonalproduktet med 300 milliarder. Tenk hva man kunne brukt disse pengene på for å bedre situasjonen for de som virkelig sliter i samfunnet, men de gidder vel ikke politikerne tenke på da de er uten lobbyister og stemmer ikke ved valg.
Det blir for enkelt å skylde på «blårussen» eller den kapitalistiske modellen som SV eller Rødt kaller det, men man heller må skylde på manglende forståelse og bruk av lite treffsikre modeller der ingen har totalansvar eller ser totaliteten i systemet. Høyresiden da med Høyre og Arbeiderpartiet i førersetet har heller ingen gode løsninger da deres «markedsstrategi» både er mangelfull med feil styringsparametre og ansvarspulverenisering der beredskap og tjenester blir dårlig ivaretatt.
Edit:
Forfatter er tydeligvis en professor i helsevitenskap: Lars Lien - Høgskolen i Innlandet
14 Likes
Da burde professoren hatt med noen linjer om samhandlingsreformen
Får håpe slike artikler gir masse click fremover. Da kanskje det gir dem motiv til å faktisk publisere det.
Færre pasienter innlagt enn før pandemien. Likevel holder helsevesenet på å “knele” av de “uvaksinerte”.
Ligger nok noe annet bak ja.
5 Likes
Nå er det konsekensene av tiltakene (fravær pga. karantene og isolasjon) som brukes som begrunnelse for å opprettholde tiltakene 
2 Likes
Hvis du tror oversikten over de mye omtalte sykehusinnleggelsene viser antallet som til enhver tid er innlagt på grunn av en covid-19-infeksjon, så må du tro om igjen.
6 Likes
FHI sine ukesrapporter er beste kilden vi har til hvordan det står til i Norge etter mitt syn.
Alltid like morsomt når det slås opp stort om missvisende tall når de faktiske tallene har vært rapporter hele tiden fra kilden (FHI).
Tok en titt i en gammel ukerapport bare for å dobbeltsjekke:
3 Likes
Hvorfor ikke bare presentere de tallene på VG?
1 Like
Kan vel ikke forvente at de presenterer alle tall fra FHI rapporten. Enhver redaksjon må vel få velge hva man mener er mest relevant å presentere. Det som presenteres er faktamessig riktig så er forsåvidt ikke noe galt med tallene. Så vil det jo alltid være noen som mener det er andre tall og flere tall som burde vært presentert men slik vil det jo alltid være.
Høres ut som god anvendelse av sykepleiere…
6 Likes
Høres ut som vi bør sentralisere mer 
Høres ut som om man drifter sykehuset på en måte hvor det ikke er budsjett til å bruke arbeidskraften fornuftig. Kanskje fordi de ikke er store nok til at man faktisk trenger arbeidskraften til det arbeidet man er mest kvalifisert for kontinuerlig?
Er vel ett av de mest standardiserte sentraliseringsargumentene man kan ha - slå sammen alle sykehus som er under 150 000+ i pasientgrunnlag ?
Så er Norge ett land med store avstander, så det er jo avveiningen man gjør. Hvor langt skal man måtte reise for å få god behandling mot eksempelvis kreft? Får man benyttet arbeidskraften bedre med sentralisering?
(jada, vet at jeg erter på meg folk nå)
Det er så sykt store avstander at det vel bare et å glemme. Tenker at det ikke er sentralisering som er løsningen, men mer fornuftig drift.
Store sykehus for andre utfordringer, som feks smitte.
5 Likes
“Mer fornuftig drift” er jo eksempelvis at alle må ta i ett tak der hvor det skorter på, fordi man ikke kan ha dedikerte mennesker til alt til alle døgnets timer.
Hun beskriver jo rett ut at driftsansvarlige ikke tar seg råd til å ha vaskeansvarlige på jobb døgnet rundt, og derfor må hun gjøre mye som vaskefolk kan gjøre. Det er jo en typisk ting man kan ordne enkelt med en av tre ting: større budsjetter eller stordriftsfordeler eller “alle bidrar etter behov.”
1 Like
Problemet er at fullgode løsninger på lokalsykehusene som fungerer kjempebra blir “kannabalisert”.
Kutt etter kutt, helt til tilbudet er så og si vekke, eller fagmiljøet er så tynt at det er problematisk å få tak i kompetente arbeidere.
Kommer selv opprinnelig fra ett tettsted med industri. På vinterstid har det på det mest ekstreme vært stengt alt av utfartsårer. Ras, flom og lavtliggende tåke. Så kan verken fly eller ta ambulanse til et mer sentralt sykehus.
Moren min skulle ta MR/røntgen, ble opprinnelig henvist til det større sykehuset. Selv om dem hadde både kapasitet og kompetanse til å ta det hvor hun bor. Hun “forlangte” å få ta det lokalt, da en tur ville tatt 2 timer en vei. Fikk dette innvilget, men ikke før hun spurte etter det selv.
Samboeren min skulle ta MR. Både hvor jeg bor nå og på det store sentrale sykehuset var det stappfult og lang ventetid. Men hvor jeg kommer fra, kunne vi komme til på dagen fikk vi vite. Så vi tok oss en dagstur og besøkte familie i samme slengen.
Dette er noe som blir gjort hele tiden. Man “styrer” pasientene til større sykehus og vekk fra de mindre. På denne måten skaper man et bilde av at tilbudet ikke blir brukt og det er ikke behov.
Neste steg er nedskjæringer, og flytting av midler til de større sentrale sykehusene. Igjen står er ribbet lokalsamfunn for alt bortsett fra det absolutte minimum av tjenester.
Ledelsen har da klart å styre avdelinger til sentralisering, uten å egentlig legge ned noe som helst. Det går av seg selv da man både styrer pasientene vekk fra sykehuset, og på sikt gjør det lite attraktivt å jobbe der da man ikke har noe fagmiljø.
4 Likes
Årsaken til at man ikke har støttepersonell kveldstid osv er jo kun ett spørsmål om budsjetter, og ikke noe annet. Så hvor mye penger skal man bruke på helsesektoren ?
Helseutgiftene utgjorde knapt 72 000 kroner per innbygger i 2020. Dette er omtrent 1 700 kroner mer enn året før. Tallene er medregnet helserelaterte pleie- og omsorgstjener, og omfatter både offentlige utgifter og kjøp av markedsrettede helsetjenester. Gjennomsnittsveksten de siste ti årene har vært på 2 500 kroner i året.
Tall fra SSB. Burde vi ta oss råd til 80 000kr per innbygger per år ? 100 000kr? Skal vi innføre lovlig aktiv dødshjelp for å få ned kostnadene for samfunnet? Mange fine spørsmål Tydeligvis er det å kutte kostnader gjennom sentralisering upopulært, så får bare bruke mer penger da vel. Kan umulig gi noen problemer framover med eldrebølge osv.
1 Like
Er ikke kratis å shuttle folk med ambulanse frem og tilbake heller.
Virker heller som man tar beslutninger først, så ser man på økonomien etterpå at “faen, blir dyrere en planlagt”.
Alle endringer i sykehusene har vel vært for å spare penger. Ha dem klart det til nå? Virker mer for meg som dem har blitt topptunge, masse ledere, og ansvarspulverisering.
Man beslutter utbygginger og utvidelser av sykehus. Men må i ettertid øke trafikken/bruksfrekvensen for å rettferdiggjøre utgiftene. Ergo, man sender pasienter på 4 timer rundturer for enkle sjekker man kunne tatt lokalt…
1 Like
Her om dagen lurte jeg på hvorfor dette ikke er vanlig teknologi i dag - håper noen får ut fingeren og setter i gang!
NRK Vestlandkomiske-skattereglar-gjer-at-kommunar-taper-pengar-pa-grone-batteri-1.15799230
Edit: Hmm merkelig… artikkelen omhandlet egentlig pumpekraftverk (pumper tilbake vann når strømmen er billig).