Dette har du rett i til.
Det ble brått en endret tilnærming fra Russland mot Europa mot slutten av 1990. Årsaken ligger i de baltiske statene.
Forklaringen bak Russlands politiske utvikling mot Baltikum er flerfoldig. Litteraturen henviser til Kremlins endring mot autoritarisme og gjenoppståelsen av et etnonasjonalistisk sentiment. De mest fremtredende forklaringene peker på status perspektivet, som foreslår at Russland forfulgte en vestlig orientert politikk gjennom 1990- mot begynnelsen av 2000-tallet for å motta annerkjennelse fra USA som en likeverdig partner. Dette bidro til at Moskva politikk mot Baltikum var preget av moderasjon og tilbakeholdenhet. Fra midten av 2000-tallet ble det imidlertid klar at USA var uvillig til å behandle Russland som en likeverdig i diplomatiske og militære forhold, med et anti-vestlig holdning som motsvar fra Russland.
Gøtz (2019) viser til noen alternative forklaringer til det forannevnte gjennom sitt neorealistiske rammeverk. Dette forklarer hvordan lokale stormakter står ovenfor systemiske insentiver for å etablere en sfære av innflytelse i rundt deres grenser, og for å oppnå dette tar dem i bruk et bredt assortiment av diplomatiske, økonomiske og militære verktøy/instrument. For å hindre at småstater allierer seg med utenregionale makter hviler argumentasjonen til Gøtz på at graden av eksternt press økes gjennom bruk at en nedbrytende politikk. I følge den realistiske skolen vil stater søke kontroll for å ivareta for sin egenbeskyttelse eller i det minste nøytralisere området ved deres grenser. Stormakter søker mot å forhindre tilstøtende stater fra å inngå allianser eller sikkerhetspartnerskap med rivaliserende stormakter -for å skape avstand til motspillere.