En smule off-topic, men kanskje likevel relevant:
Konklusjonen er neppe helt “feil”, men kan kanskje heller karakteriseres som “noe tvilsom”.
Det er (overraskende) vanlig for historikere å begå to typer feil:
a) den såkalte historikerenes feilslutning, dvs at man tror fortidens aktører satt på mer informasjon og / eller en bedre situasjonsforståelse enn de gjorde, og bedømmer dem og handlingene deres ut i fra det. Et godt eksempel er amerikanske historikere i 1950-og 60-årene som tilsynelatende mente at det var “åpenbart” gitt all informasjonen og hendelsene der ute at Pearl Harbor ville skje. Og følgelig klandret (urettmessig) det amerikanske etterretningsvesenet / myndigheter for at det skjedde. En parallell til Ukraina-krigen vil være alle de som i etterpåklokskapens lys sier det var helt åpenbart at kleptokratiet ville angripe. Lett å si 21. nov 2024, vanskelig å si 21. januar 2022. En god historikers jobb er å prøve å forstå informasjonsuniverset fortidens aktører opererte i, og prøve å forstå hvorfor de handlet slik de gjorde, og hvis noe som helst skal bedømmes mht handlingene, så er det ut i fra datidens tilgjengelige informasjon.
b) presentisme, altså at man projiserer nåtidige holdninger og ideer lenger bak i historien enn man kan, og resultatet blir da en forvrengning av historien gjennom nåtidige øyne.
Når altså historikere tidvis gjør sånne feil (og derfor må være obs på dem), så er det bare å forvente at journalister og dokumentarskapere (som gjerne mangler det teoritiske rammeverket en historiker har) ihvertfall gjør dem, spesielt i jakten på en “god fortelling”, eller fordi de bruker kilder feil. En typisk tabbe i så henseende er å bruke selvbiografier / memoarlitteratur, hvor den historiske aktøren har fått reflektere over hva som hendte mange år tidligere, og ønsker å male seg selv i et best mulig lys. Unntaket er selvfølgelig de gangene aktørene velger å ikke male seg selv i et godt lys, f.eks har jeg vel tidligere nevnt Reagan-biografien “An American Life”, hvor Reagan velger å ta med “Jeg hadde – kanskje noe naivt – trodd at Sovjet-lederne forstod at USA aldri ville angripe først” i forbindelse med tumultene rundt Able Archer 1983. Man kan med stor trygghet ta den innrømmelsen for god fisk, for denikke setter Reagans bedømmelse av situasjonen i 1983 i noe godt lys; egeninteressen i å skaffe seg et best mulig ettermæle virker å ha veket for behovet for å fortelle sannheten.
Når det gjelder Potsdam, så er på en måte lett å hevde i etterkant at man “så alt komme” osv… men det som kanskje er mer riktig, er å si at man så de aller aller første konturene av den kalde krigen. Fordi det er første gangen man må deale med Sovjet som noe annet enn en alliert mot en felles fiende. Og da kommer de ideologiske forskjellene osv… mye tydeligere fram. For å si det sånn: Stalin, FDR, og Churchill hadde sittet i en livbåt ute på havet og rodd sammen for å komme til land. På Potsdam har de kommet til land, men FDR er død, og Churchill blir erstattet at Clement Attlee (som i følge Churchill var en “sheep in sheeps clothing”) etter det engelske valget.
Så Stalin sitter der altså med en sau i saueklær og en mislykket klesbutikkeier som ble valgt som visepresident til FDR primært fordi han ikke var Henry Wallace (FDRs VP frem til 1944, for venstrevridd for mange demokratiske businesseiere).
Er jo bare å tenke seg maktdynamikken der. Stalin utnytter situasjonen og krever kompensasjon / bufferstater osv. Som han får.
I Potsdam blir imidlertid også de allierte enige om at de fire store japanske hjemøyene skal være én nasjon. Sovjet prøver seg på et forslag om å få ha norddelen av Hokkaido, som sikring om Sakhalin og Kurilene (som Japan har tatt fra det russiske riket), men møter mye motbør fra de andre allierte.
Poenget er: På Potsdamkonferansen har Sovjet ennå ikke begynt å “ta seg til rette”. De forhandler / fremsetter krav om hva de vil ha. Når de får innrømmelser fra de andre allierte, så utnytter de dem, men lenger enn det går de ikke. Dermed er det å hinte til at Sovjet kunne finne på å ta Nord-Hokkaido uten et eksplisitt allitert samtykke til dette, en ganske god stretch. Sovjet var ikke i en situasjon hvor de kunne legge seg ut med de andre allierte på den måten sommeren og høsten 1945.
For å hoste opp et par andre eksempler: Sovjet ville f.eks gjerne ha Bjørnøya (og ev. Svalbard). Det kokte bort i kålen. Sovjet okkuperte også deler av Østerrike. Wien ble faktisk delt på samme måte som Berlin, selv om det var langt inni den sovjetisk okkupasjonssonen. Og selv om Stalin hadde laget seg en marionettregjering av eksil-kommunister, så ble det til at man samarbeidet med eksisterende maktpersoner osv… Og i 1955 så trakk bare Sovjet seg ut av sin okkupasjonsdel av Østerrike (alltid vært en smule forundret over dette valget). Sovjetiske tropper okkuperte forresten òg Bornholm til 1946. Men de trakk seg ut derfra også. Så landet krampeholdt altså på ingen måte på alle okkuperte territorier.
Pr. sommeren 1945 var verden fortsatt der at Sovjetunionen kun gjorde det den fikk samtykke til av de andre allierte. Og de var ettergivende, men ikke når det gjaldt de japanske hjemøyene. Så jeg vil si at det var for tidlig å si noe om hvordan Sovjetunionen opererte pr. da. Men det er lett å tro at aktørene på Potsdam hadde bedre info enn de hadde, gitt hvordan historien utviklet seg (historikerens feilslutning), og det er lett å projisere den kalde krigens realiteter og ideologi lenger bak i historien enn man egentlig kan (en slags presentisme der). Sånne overgangsfaser er alltid murky. Lett å skrive x antall forskjellige narrativ om. Som det er gjort om Japans fall og overgangen til den kalde krigen. Det er noen måneder med grumsete vann. Hvor man kan klistre sitt eget ønskede narrativ på hendelsene (minner meg om eminente Hayden White, som hevdet at “all historisk tekst er fiksjon”, og med det mente at selve hendelsene kan man ikke krangle om, men alt man fyller ut mellom hendelsene, typ beveggrunner, tanker, forståelser osv, har fiksjonelle elementer i seg).
Litt som den overgangsfasen vi er i nå mht Ukraina-krigen. Når historien skal skriver om mange år kommer sikkert folk til å hevde at “det var helt åpenbart” at Russland skulle angripe Ukraina. Og de 3-6 månedene som kommer nå – hvor de fleste av oss her og nå med all ærlighet kan si at vi ikke har peil på hvordan utfallet vil bli – kommer til å bli sett i lys av sluttresultatet, og hvordan historien utvikler seg etterpå. Da skal man prøve å huske akkurat hvordan det var her og nå. At vi rett og slett ikke visste. At sitatet til den spanske? utenriksministeren natten Berlinmuren falt kanskje beskriver situasjonen best:
“History is like a riderless horse, galloping through the night”.
tl;dr: Historie handler (ofte) om å forstå hva historiske aktører visste når + forstå hvilket moralsk univers de opererte i, samt unngå å bedømme aktørene ut i fra etterpåklokskapens innsikter.
