Det er noe med menneskers selektive moralisme og engasjement som er ubehagelig, men like fullt helt naturlig og en del av vår natur. Skulle vi brydd oss om all jævelskap overalt i like stor grad som det som skjer i vår nære geografi og kultur, så ville vi mistet forstanden.
Nå har jeg en «uvanlig» bakgrunn fra fagområder som plutselig og heldigvis svært sjelden blir relevante - når krig bryter ut. Sånn sett har jeg all forståelse for at jeg har et perspektiv som tilhører en (ørliten) minoritet.
Det samme skjer hver gang. Og med rette. Det oppstår et voldsomt engasjement. Fiendebilder skapes. Nyanser foraktes. Særinteresser utnytter situasjonen. Informasjonskrig. Det agiteres og stemples. Det er først når støvet har lagt deg at det blir enklere å ha konstruktive dialoger om hvorfor ting ble slik de ble. Men, da et samtidig interessen borte og «fasit» ender opp i lite leste bøker. Det er neste krise(r) som har oppmerksomheten nå.
I dag er det et ganske voldsomt push for å male et enkelt bilde av situasjonen og hendelsesforløpet. Det har jeg all forståelse for. Ikke at det endre mitt syn eller mine vurderinger. Jeg vet bare at jeg vet lite eller ingenting, og jo mer man fordyper seg jo mer skjønner man at man ikke har grep på hverken historien eller hendelsforløp. I tillegg kommer udefinerbare, men like fullt avgjørende størrelser som kultur, virkelighetsoppfatninger blant involverte aktører, what have you.
Det jeg forsøker å si, på en lite elegant måte, er at det er bra at man kan diskutere og bryte meninger. Det er ikke bra å stemple, gjøre narr av eller drive «jakt» på de minste antydninger til «avvik» fra en smalt akseptert forståelse av virkeligheten. Når man gjør dette, så er det som regel slik at prinsipper man mener er viktige (og som overgriperen mangler) ignoreres og forringes.