Det første store klima- og miljøvalget i Norge var stortingsvalget i 1989, der partiene konkurrerte om hvem som hadde de mest ambisiøse kuttforslagene av CO2 fram mot år 2000.
Etter valget ebbet interessen ut, og forslagene havnet rett i bøtta. Norges CO2-utslipp steg derimot markant fram mot årtusenskiftet.
De er en mengde grunner til at klimakuttene lar vente på seg, både i Norge og resten av verden.
Politikere skal gjenvelges, og ingen vil være for tidlig ute med å pålegge folk og næringsliv for store byrder.
Fossillobbyen er sterk, det skal eksempelvis ifølge BBC være 600 representanter for fossilbransjen til stede på klimakonferansen. På samme måte som tobakksbransjen forsøkte å undergrave forskningen om skadevirkninger, forsøker fossilfolket å spre tvil om skadevirkningene av CO2 (selv plantene elsker jo CO2, selv om det riktignok er få av dem i de høyere luftlag…).
Økonomisk vekst har så langt trumfet klimakutt.
Nasjoner mener andre enn de selv må ta et større ansvar.
Mange har trodd at klimaeffekten lå lenger unna i tid. Ikke mange ledere vil leve ved neste århundreskiftet, og “etter meg kommer syndfloden”.
Troen på at teknologien skal redde oss, slik at vi slipper å ta kostbare grep nå. Etc,. etc.


